Man sier at mystikeren kan svomme i farvann hvor den psykotiske drukner. Det jeg skriver om doden og selvmord her kan for noen kanskje foles som en ufarliggjoring av selvmord eller til og med gjore det lettere aa ta sitt eget liv, men jeg vil understreke at det ikke er hensikten.
Det er kun fordi jeg har
tillit til livet at jeg ikke ser paa doden eller selvmord som et stort problem. De som har suicidale tendenser derimot mangler denne tilliten, ser det ut til, tror jeg i alle fall uten aa vite sikkert siden jeg ikke har hatt slike tanker selv, og da har man et perspektiv paa ting som er destruktivt.
Aa ikke betrakte selvmord som et stort problem kan virke som helt vilt, folelseslost og uansvarlig, men jeg mener at det aa se paa doden som verdens storste traume skyldes en misforstaaelse som skaper frykt, sorg, sjeletap og depresjon. Aa skape noe slikt hos en selv og andre er folelseslost! Men det er tilgivelig fordi det skyldes som sagt uvitenhet.
Naar presten sier etter en dodsulykke at hendelsen var meningslos, uforstaaelig og tragisk, saa kan det virke veldig forstaaelsesfullt, men det som kommuniseres er at doden er uten haap, at det mest sannsynligvis er ingenting etter kroppens bortgang, og at de etterlatte derfor ikke har annet valg enn aa innromme et lammende, psykologisk nederlag. Paa den maaten gjor man mer skade enn nytte.
Hvis man derimot tror paa alvor at doden bare er en overgang fra en dimensjon til en annen, saa kan man si til de etterlatte etter et selvmord at de snart vil se den avdode igjen, at han eller hun sikkert har det bedre der vedkommende er naa, og at alt vil ordne seg naar man om noen tiaar gjenforenes. Da vil man ikke lide mer enn naar man savner et kjert familiemedlem som har bosatt seg i et annet land og som man derfor ikke kommer til aa se paa mange aar. Savnet er der, og usikkerheten selvfolgelig, men man faller ikke fullstendig sammen fordi man er optimist og haaper det beste. AA vere optimist er sunt baade naar det gjelder livet og doden.
En kvinne kom en gang skrikende inn i et buddhistkloster hvor munkene satt og spiste. Hun graat og ropte at mannen hennes hadde blitt drept. Sjefsmunken ba henne roe seg ned og vente til de hadde spist ferdig. Dette virket kaldt, men det han kommuniserte er at doden
ikke er en grunn til aa bli opphisset.
Paa Bali ler og smiler man naar folk dor. Mange av de etterlatte sier at de forst kan bli sure over at folk rundt dem reagerer paa denne maaten, men etter en stund hevder de at det gode humoret har spart dem fra aa gaa inn i en dyp depresjon. Balinesere tror at sorg etter dodsfall leder til sjeletap.
Jeg er overhode ingen ekspert naar det gjelder selvmord, saa det folgende blir bare spekulasjoner, men jeg tror at suicidale mennesker ikke har forstaatt poenget med doden, for ellers ville de ikke oppsokt den paa en slik maate.
De innser ikke at dersom man har bestemt seg for aa begaa selvmord, saa har man en enorm frihet. Man kan be sjefen dra til helvete, hoppe i fallskjerm, ta opp digre laan og leve i sus og dus. Men hvis man gjor alt dette, saa er man aapenbart ikke suicidal!
Derfor tror jeg at selvmordstanker skyldes at man mentalt og intellektuelt sett ikke har forstaat meningen med livet, at man er forvirra naar det gjelder livanskuelse, samtidig som man folelsesmessig har store sosiale problemer. Naar livet er kaotisk og smertefullt paa begge disse to omraadende, baade det mentale og folelesmessige, saa kan man antakelig fole seg saa innestengt og laast fast at man gjor hva som helst for aa slippe fri. Doden blir da en lettvint fluktrute som man tyr til uten aa innse at nettopp doden gir en fantastisk frihet:
http://www.youtube.com/watch?v=7mHaFMqde6A