I går kveld kjente jeg en sterk dragning mot naturen. Sannsynligvis var det fullmånen som trakk i meg.
Jeg har vært på det stedet jeg ønsket å besøke to ganger tidligere - for nokså lenge siden og begge gangene i dagslys - og hadde bare et vagt minne om veien dit. Det begynte det å bli mørkt, så jeg ba månen lyse opp natten hvis det var meningen at jeg skulle finne frem. Jeg fant frem. Men da jeg kom frem til stedet der jeg trodde jeg skulle ta av fra skogsstien, virket dragningen mot stillheten i naturen som en av mine dårligere påfunn. - Nærmest like smart som enkelte av haiketurene man bedrev med i ungdomstiden. For når jeg forsøkte å gå inn i skogen ble jeg møtt av en mørk vegg. En uvennlig sådan. Følelsen av uvennlighet og den ytre motstanden var såpass påtakelig at jeg vaklet og rygget bakover.
”Hva? Hvorfor stopper skogen meg? Jeg har da ikke ondt i sinne.” For å være helt sikker på at jeg ikke tok feil, forsøkte jeg igjen. Med samme resultat. Denne skogen ville bestemt ikke ta imot meg. Nå var det også blitt helt mørkt. Månen var ikke å se, og det var kaldt. Hutrende var jeg i ferd med å snu og gå hjemover, da jeg la merke til en åpning i skogen et stykke bortenfor. Pliktoppfyllende ruslet jeg bortover bare for å trå foten littegrann inn i skogen, snu og dra hjemover. - Selv om jeg på denne tiden hadde mistet all lyst på skogstur, eller haiketur for den saksskyld. Men i det samme jeg satte foten inn i skogen kunne jeg ikke snu. All tvil var som forduftet. Det var så lett og lyst der inne at jeg nærmest sprang innover. Vel inne i skogen oppdaget jeg at jeg var kommet til riktig sted. Og innen jeg hadde vurdert om det var forsvarlig å fortsette oppover berget i mørket, var jeg allerede i gang med klatringen. Jeg kan sverge på at det var som om jeg ble båret oppover berget av vennligsinnende krefter. Jeg stoppet ved et tre, med utsikt over dalen. Stjerner, oransje horisont, mørket skogen og meg. Månen hang bak meg og holdt kraften.
Aller først takket jeg skogen for at den tok i mot meg. Jeg hadde tatt med gaver, og ofret ren peppermynteolje, tobakk og urter fra Amazonas til treet som ga meg sitteplass. Deretter tente jeg tibetansk urterøkelse og ofret urtetobakk til bakken rundt som holdt meg oppe. Så ba jeg skogens ånder om veiledning. Jeg satt lenge der i mørket. Langt borte kunne jeg høre lydene fra byen. En ambulanse, en og annen bil, og kanskje en jogger langt der nede.
Men......
skogen og jeg, vi var helt stille. Ikke et vindpust, ingen lyder bare stillhet.
Jeg satt helt tett inntil treet, og lot det som skulle komme få komme. Det som skulle gå fikk gå. En stund gråt jeg. En annen stund nynnet jeg. Men mest av alt satt jeg bare der. Ingen syn, visjoner, dyr eller beskjeder. Bare naken ro. Etter noe som kanskje var en times tid, tok jeg frem to gjenstander som jeg hadde hadde hatt på meg, og som jeg hadde lagt på bakken for å se hvordan skogen tok imot dem. Den ene var en rød tråd fra Karmapa som gir beskyttelse. Jeg la den tett inntil treet. Den andre gjenstanden var det mest dyrebare av alle mine eiendeler. - En gammel håndlaget tibetansk sølvring med en uslepen turkisstein. Mest sannsynlig finnes det et mantra inni den, helt tilbake fra tiden den ble laget, fordi det er et lokk av kobber på baksiden. Jeg hadde passet på ringen i elleve år. Noen ganger har den forsvunnet, men har alltid, på mirakuløst vis, dukket opp igjen. I løpet av tiden jeg har hatt den hos meg har den blitt velsignet av mange lamaer, lærere og mye mer. Likevel har jeg alltid visst at denne ringen ikke var min. Det er en mannsring. Lenge trodde jeg at den skulle bæres av den jeg elsker, og det er kanskje derfor jeg har latt den velsignes av så mange. Nå visste jeg ikke lenger hvem som skulle bære den, om noen.
Med ringen i hånden, spurte jeg skogen om den ville ta imot den. Jeg nølte litt, og håpte nok på at jeg kunne ta den med hjem igjen. Hvorfor skulle jeg legge fra meg en ring ut i skogen? Og hvorfor den jeg elsket mest? Litt trist, men bestemt la jeg ringen ved siden av tråden, helt inntil trestammen. Det var riktig å gjøre det, uten at jeg ennå helt har forstått hvorfor.
Da jeg var barn likte jeg å gå i skogen. Spesielt godt likte jeg å grave ned skatter, enten alene eller sammen med venninner. Nå var jeg tilbake som voksen kvinne og ba skogen om å ta vare på min aller største jordiske skatt - og om å verne den for menneskehender. Jeg ba om at den måtte forbli skogens hemmelighet, eller åpenbare seg for han som jeg elsker. – Hvis han kunne klare å se, elske og omfavne kjærlighetskraften jeg er bærer av. For jeg tror ikke denne ringen kan være til velsignelse for andre enn dem som ærer kjærlighetens kraft.
Etterpå slukket jeg røkelsen og ofret resten av urtene til skogen, omfavnet treet, takket for livet, skogen, plantene og livet igjen. Veien nedover berget i mørket var som et fortryllende eventyr - Det glitret i tusenvis av frostdiamanter, og trærne strakte ut sine armer - en etter en - som om de sto i kø for å hjelpe meg. En påminnelse om min egen verdighet. Da jeg var nesten helt nede, strakte jeg hånden ut for å holde fast i et tre som svarte med å gi helt etter. Helt uventet stod jeg plutselig med en stav i hånden. Der og da, med denne staven i hånden, så jeg en forbindelsen mellom denne kvelden og en mytologisk drøm jeg hadde hatt for omtrent tre år siden (som handlet om en stav og en ring).
Den var begynnelsen. Ringen var sluttet. - Eller ringen var slutten. Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hva som skjer med ringen, for livet utfolder seg nøyaktig slik det har tenkt, helt på eget vis. Kanskje jeg henter den etter vinteren. Nå har jeg gjort hva jeg kan og skulle; i kjærlighet og med et vidåpent og ærlig hjerte. Over meg hang fullmånen. Og jeg sang Gracias A la Vida! (Jeg vil takke livet):
http://www.youtube.com/watch?v=uPtr8j90WU0--
Klarer ikke å la være å legge ved denne versjonen:
http://www.youtube.com/watch?v=WyOJ-A5iv5I
