Skogen, ringen og kjærligheten..bringer meg tilbake til «de dybe skover» på Jylland.. der jeg gikk hånd i hånd med
han som senere skulle bli min ektemann. På turen gikk vi innom Moesgård museum.
Der fant vi den enkle trulovingsringen fra vikingtiden, som skulle sitte på fingeren min
i mange, mange år.. Helt til ekteskapet tok slutt, og den kjentes helt feil på fingeren..
Det kjentes tomt.. uten ringen.. og uten kjærligheten.. Den nakne fingeren ble et symbol
for tapet. Derfor kjøpte jeg ringen som jeg kalte «Skilsmisseringen». En vakker sølvring
med rufsete lenker og turkiser. Like rufsete som jeg kjente meg inne i sjelen..
Denne ringen fikk for meg en magisk historie, og en merkelig slutt..
Jeg bar den hver eneste dag i to år, ble nesten manisk opptatt av symbolikken i den.
Men så på samme uke skjer dette:
- Min tidligere mann gifter seg på nytt,
- Det gamle utestedet der vi møttes for første gang rives,
- og på en sykkeltur i skogen, sklir jeg, faller og brekker ringfingeren. Om det var flaks eller
intuisjon vet jeg ikke, men akkurat den dagen tok jeg ikke på meg ringen. Etter fallet var
fingeren hoven i lang tid, så det var ikke mulig å bruke ringen lenger.. livet skulle gå videre..
Litt etter får jeg en gave fra en vakker kvinne, en venninnegave gitt av kjærlighet. Et smykke
og en ring.. sølv med turkis stein. Denne ringen bærer jeg på lillefingeren, og den kjennes
som «Den nye tiden». Tilfeldighetene vil også at jeg samtidig forelsker meg i en ny mann..
og ringen blir derfor et symbol for den kjærligheten jeg kjenner for ham.. Det er en
komplisert forelskelse, noe også ringen har uttrykt i den tiden som har gått..
På tur gjennom skogen en morgen, hadde jeg med brødrester for å kaste til fuglene.
Mens jeg kaster, sklir ringen av fingeren. Og da jeg finner den igjen, er den uten stein.
Jeg leter overalt for å finne steinen - men uten resultat..
Overtroisk som jeg er, lover ikke dette særlig godt.. for den nye tiden..

Jeg går samme rute nesten daglig og leter etter steinen, for det er på veien til der jeg
tar mitt morgenbad. Etter en måned har jeg gitt opp å finne den, men sender ut en
siste bønn om at nå må åndene skjærpe seg! Og der rett på stien foran meg, ligger
den godt synlig for alle. Et mysterium for meg.. at den kunne ligge der en hel måned..
hvordan havnet den der? hvorfor hadde ingen tatt den? hvorfor hadde jeg ikke sett den før,
etter min sømfaring av området?
Jeg festet steinen og brukte ringen igjen. Men så løsnet den igjen, og nå er ringen blitt
så magisk for meg, at jeg ville vente til den festet seg av seg selv..
Min venninne lo stort da jeg fortalte det..
men så sannelig, nå er den fast igjen du..
