Blodet er offer, kjærlighet og passion. Jeg drikker, bader og drukner i det.
Jeg trommer for risningene i berget. En gang var de kanskje farget med blod.
Jeg sier det jeg har kommet for å si. Ber om innsikt og styrke. Et offer. Det trengs et offer. Jeg ofrer trommas sang, min tid og mine krefter. Nei, det holder ikke. ”-Ditt blod er
vårt blod, ” sier stemmene fra fortiden. ”-Vi vil ha blodet ditt.”
Faen..
Noen ganger lurer jeg på hva jeg driver med. Om jeg i det hele tatt burde drive med dette. Men det er umulig for meg å svømme mot strømmen, så jeg får bare drive videre.
En strøm av blod..
..fra nesa mi. ”-La blodet ditt dryppe ned på snøen. Ned i jorda der det hører hjemme”. Jeg holder snøen opp til ansiktet. Drypp drypp. Dråpene besudler det rene og hvite fra himmelen. Jeg kaster det ned på bakken; ”-Her har dere deres offer. Nå, hjelp meg.” Med det samme stopper blodet å renne.
Et par uker senere har jeg fortsatt konstant blodsmak i munnen. Jeg har blødd neseblod og sprukket opp leppa flere ganger.
Jeg syr og syr. Stikker meg på nålene mens jeg syr. Blodet drypper ned på reinskinnet. Jeg ofrer en tanke til dyret som døde for denne skinnvesken.
Jeg har tygd glasskår. Det har lurt seg inn små, knasende glassbiter i maten jeg spiser. Nå venter jeg i spenning på indre blødninger.. har vondt i magen allerede, føler jeg.
