Åndene venter…venter..
Tromma synger, danser, ljomer uten vett
Et sug, en kraft, trekkes gjennom islagt landskap
Åndene lokker og drar
Trekker meg til seg og kommer nærmere
Foran dem er en skikkelse
En sjaman
Frykten rører på seg som en buktende slange i magen
I hjertet…i halsen
Et skrik tar form, men sitter bom fast
Puster dypt, forsøker å befri meg fra den kvelende fornemmelsen
Kraften som trekker meg til seg er stor
Jeg forsøker å bremse, å stoppe
Setter hælene i bakken under meg
Men de bare glir på det islagte underlaget
Alle forsøk på å fokusere på noe annet er håpløst
Oppmerksomheten er som limt fast
Til sjamanen og åndeskikkelsene bak ham
Tromma løper av seg selv
Ingen kontroll
Fryser…fryser…
Hjertet pumper
Sjamanen er nær nå…så nær..
Frykten lammer mer og mer
Jeg forsøker å avslutte
Å tromme tilbake og være ferdig
Men tromma løper videre, utenfor min kontroll
Frosset fast i isødet
Mens den største frykt kommer meg i møte
Vinden blåser isnende
Håret mitt står til alle kanter
Vinden kryper inn under huden min
Han er nær nå
Jeg kan smake ham
Lukte ham
Høre ham
Se ham
Og jeg raser mot ham
Mens jeg raser, kjemper, vrir meg i
En angst og frykt jeg ikke forstår
Endelig klarer jeg å ta makten over egen kropp
hiver tromma vekk
løper…løper
unna faren
unna sjamanen
på badet kaster jeg opp
blod renner
frost og frykt får tennene til å klapre
tårene til å renne
kald, klam og kvalm samler jeg meg
går tilbake til rommet
til tromma
og til to gode hjelpere
kampen fortsetter etter gode råd
jeg plukker opp igjen tromma
lar på ny hammeren slå sine taktfaste slag
suget kommer brått
han er nær, rett ved
hopper opp og inn i meg
det er så merkelig enkelt
når frykten er under kontroll
åndene ler, jubler
de trår til side og jeg står på en slette
en mann stiger fram, han holder en bredbladet øks i den ene hånda
i den andre holder han en hvit, død hund
han ser på meg, det er et uutgrunnelig blikk
der bak tunge øyelokk
før jeg rekker å tenke
svinger han øksa rundt
og hodet mitt ruller bortover gresset
kroppen faller til bakken
et gresstrå kiler halsen rett under det fatale kuttet
mannen griper meg i beina
holder meg opp over ei gryte, blodet pumper opp i den
da kroppen er tom slenges jeg på bakken
han tar fram en stor kniv, parterer liket
skiller kjøtt fra bein
slenger kjøtt i gryte nummer to
og bein i en tredje
alt dette observerer jeg mens jeg tenker
dette er jo en stallos død
og hvordan skal jeg kunne gjenoppstå etter en så total destruering..
sakte oppløses jeg og forsvinner utover i små atomer
bevisstheten forsvinner, men rekker å tenke…observatøren er ikke død…
langsomt kommer bevisstheten tilbake
atomer samles
danner bein
danner kjøtt
danner kropp
igjen står jeg oppreist på gressletten foran grytene med mine levninger
mannen er borte, men åndene danser i glede
jeg føler meg merkelig levende og tom
noe er borte
noe er nytt
sjamanen er der
og restene av det som var meg
?…hvem er jeg nå…?

Håper jeg ikke er fargeblind, da...hehe... 

 

Ja, det er jo sant   

Takk Heididi 

Heh...er det det jeg har...for helt ærlig skjønte jeg ikke poenget med at han kom og hoppa inn.. 
Nesten det samme skjedde dessuten for ca to år siden...da kom også en sjaman (mannlig) og hoppa inn i meg.
Hvor mye maskulinitet skal jeg ha da.......? 

Og hvor blir det av det kvinnelige i såfall...for jeg føler litt på det at det er endel ubalanse der.

Nei jeg er egentlig veldig forvirret over dette. Og opplever samtidig en slags identitetskrise. Men det går seg vel til 

hva var opprinelsen til denne sjamanen?

grav dyppere ,opprinnelsen til kraften tenkte jeg på.

Sterk å vakker kraft osmose.

Takk skal du ha.