Risten på bussen is different in each country.

VF, nå spammer du min tråd med innlegg som ikke har mening for andre enn deg selv. Jeg liker det ikke. Jeg prøver å få i gang en diskusjon på et tema jeg er opptatt av.

Mvh Stridshjelp

Hi Stridshjelp,

Im not spaming, just writing memories from the mind. Do you want me to write more in an essay form so souls will understand what I have in my mind.

Remember, a shaman does not always write in essay form.

Peace and love to you.

Denne tråden handler ikke om å skrive ned alle sine minner. Den handler om muntlig informasjon, og verdien av den kontra skriftlige påvisbare kilder. I tillegg handler den om myter og viktigheten av dem.
Å skrive ned sine minner i ei setning gir lite mening for leseren. Vi lærer ikke noe av dette. Det er heller ikke så mye innfor tema som jeg ønsker.

Mvh Stridshjelp

hei Stridshjelp
Takk for at du minnet meg på dette. Kom til å huske alt mine besteforeldre har fortalt, om krigen, om spedbarn som døde, om flukt, om blodstopping
og mange andre ting. Dette e jo ting som aldri har blitt skrevet ned. (fikk nesten litt panikk nu)   mye å huske.
..... men gode minner om forteller stunder....

For en fin tråd 

Ble litt vemodig over å lese i denne tråden. Minnene strømmer på fra den gang jeg som barn, satt med skrekkblandet fryd på bestemors kjøkken og hørte henne fortelle. Hun fortalte i fra krigens dager, den gang de måtte rømme opp i hulene. Hun fortalte om ånder og gjenferd hun hadde sett osv.

Forteller gleden var/er stor blant samene, og jeg husker dem brukte å samle seg rundt kjøkkenbordet hos bestemor. Etter at kaffen var skjenket i koppene, kom den ene historien etter den andre, fortalt på samisk. Noen bruddstykker fikk jeg med meg, for dem slo automatisk over til norsk, hvis jeg kom inn på kjøkkenet. (hmpf ... e det anna å vente at æ ikke kan samisk   )

Er glad for denne tråden. Det vekker følelser i meg også. Jeg blir også litt vemodig og glad for denne tråden samtidig. Jeg blir inspirert. Kommer til å tenke bestefaren min. Han hadde fortsatt litt av det der i seg, som han delte med andre bestefedre rundt omkring. Desverre var det vanlig at
barn og barnebarn ikke var så veldig intresserte og samtidig lei å høre det samme om igjen og igjen. Tror også at det kunne bli litt kjedelig fordi fortellertradisjonen var noe utvannet hos bestefaren min. Det føles som om han bar på en siste lille rest som han tok med seg i graven.

Jeg vil ha det tilbake. Har begynt å skru av den ytre støyen for å finne ny inspirasjon. Vi kunne vært sosiale på så mange flere kreative måter enn det vi ofte er. Ofte blir man sittende og skravle om ting som er relatert til den ytre støyen istedenfor å finne på noe helt nytt. Og er det ikke overfladiske samtaler, så er det ofte samtaler om hvordan ting har vært, er og burde ha vært. Fortsatt basert på den ytre støyen.

Vi har det i sjamansirklene. Jeg elsker å sitte i sirkel å fortelle og høre alle historier som kommer. Det er fargerikt, spontant og autentisk. Det gir en helt spesiell stemning. Noe ekte og unikt som lever der og da, i øyeblikket. Noe lignende kunne vært overført til hverdagen. Ofte kan vi være ute å gå tur samtidig som vi holder spontane opplevelser av turen for oss selv, mens samtalen fortsetter å handle om jobben.

Angående dette med finnmarkingers holdning til bøker, så er dette også vanlig blant en del eldre og noen yngre også der jeg kommer fra (Hedmark) og sikkert en del andre steder. Da jeg var på en sosiologi-forelesning en gang, ble snakket om universitetet før og nå. Tidligere var det bare folk fra de høyere samfunnsklassene som gikk på universitetet, men på et tidspunkt kom også arbeiderklassen dit. Bøker var tidligere noe som var for snobber og akademikere og hørte skolen til. De som jobbet praktisk hadde ikke bruk for bøker.

Men nå har bøker fått mye status. Det var få skoletimer hvor det ikke ble brukt bøker, og jeg føler at det har drept en del av kreativiteten. Jeg kjenner et stort behov for å lese mindre og skrive og fortelle mer.

Jeg savner det her på sonen også, at autentiske, direkte erfaringer dominerer. Det er mye av det også, men jeg synes det er for mye støy utenom. Jeg kjente på det under en meditasjon da jeg kom til å tenke på sonen. Den ga meg en kaotisk og bråkete følelse, og jeg kjente at jeg måtte være mer kritisk til hva jeg engasjerte meg i og hvordan jeg engasjerte meg. Fokusere på det som kjennes fredelig, fritt og godt ut.

Viktigt ämne!

Jag kommer också ihåg min barndom, då jag satt och lyssnade på de äldres berättelser... om sekelskiftet och tiden som fanns då. De finns inte kvar här på jorden, de människorna som berättade, men min far är ganska bra på att berätta, han också... och min dotter har med stora öron, lyssnat till hans berättelser, om 30-talet...

Idag har vi fått en kultur, som värdesätter litterär skolning, mer än erfreneheter och många äldre - framförallt äldre kvinnor inom vårdyrkena - tappade sin självkänsla som erfaren.Men allt kan inte läsas i böcker och allt man läser i böcker måste praktiseras, för att ha nån mening. Utan praktik, är informationen i stort sett värdelös... varför sitta och veta saker som stått i böcker om man inte  tänker omsätta kunskapen i handling? För att någon ska tycka att man är duktig? Nja... det syns mig som ett dåligt syfte med kunskap, hehe

I Sverige har man belyst detta under en period på 90-talet och man kallade det då Förtrogenhetskunskap. Jag vet inte vad som blev av det. Kankse en grupp sjuksköterskor och barnmorskor, fick en högre självkänsla, just då? Eller lever det vidare, i en parallell bana, som media inte bryr sig om?


Jag möter många som läst mycket om shamanism och de verkar så kloka och erfarna... men flera av dem arbetar inte med shamanism och speciellt en bessevisser vågade int egöra egna resor... Men skrävla kunde han! Och de unga lyssnade med andäktighet... i tron att han var en vis man.

---

Vakker Forvandlings många inlägg med en mening i varje inlägg, tycker jag också känns jobbiga och spam-aktiga, även om det antagligen inte var din mening "VF".