All bevegelse mot naturen og det ville ustrukturerte liv og naturlige kaos er bra
Alt som tjener den bestående sinnslagde struktur er ikke bra, enkelt og greit.
Kjærlighet er kun mengden energi du bruker på å utsette din kropp og sanser for vill natur. Mindre klær og mindre hus og mindre ting = mer tid på å eksponere kropp og omgivelser for det ville øyeblikket som er så herlig. Vi aaaaner ikke hva vi har i vente hvis vi bare slipper kaffekoppen, lar øynene glippe vekk ifra tv og tar oss en tur ut av døra, nye sinnstilstander bortenfor noe som er nedskrevet i et vilt landskap der opplysthet og moksha blir som kindergarden og første gym mine damer og herrer. Våg dere ut i det ville liv og hvert øyeblikk vil fange deg med sin ynde og skjønnhet så stor at ord blir som synkende småstein på et stormfullt hav. Dyrene er der, de lever i ekstasens verden, se på dybden i blikket på et vilt dyr og på det pulserende livet i kroppen på en elg der hvert hårstrå har øyne og ører. Uten å måtte meditere, uten tromme, uten noen ting. Kråkens mantra er kra kra. våger du å slippe alt og bli som dine søsken i skog og mark? uten ord og med den levende stillhet i bølger gjennom blodet? Kom kom og lek med oss. I tider der pengesystemet faller og tv prøver å male livet svart så vit at det er fånyttes mot vår ville natur som er uavhengig av det falne system.Hvis alt går til dundas så vit hva "alt" er.  alt er det du vet om, det som venter er det du ikke vet.... sov godt

med vennlige hilsner
Profeten

takk

 

Kjærlighetsfølelsen ER intimitet med livet. Kjærlighet fins ikke i seg sjøl, ingenting fins i seg sjøl, ord og uttrykk prøver å få det til å høre sånn ut men de er som småstein i havet, du er havet. Og kast for all del dette bildet også. Kraften fins i den rå og ville naturen, det er den som fyller oss opp. Du behøver ikke å begi deg ut på ekstreme turer og karstøkker for å være nær naturen, det handler om hvordan du bemøter naturen. f.eks en tømmerhogger kan ikke være intim med naturen fordi han er bare i skogen for å hogge ved for å ta med på saga, lage plank og bord og selge det. Han kan i sin tømmerhoggerrolle aldri se på skogen som annet enn en inntektskilde og ressurs og går glipp av det levende og kjærlige og harmoniske med skogen. En som setter pris på naturen setter ned foten som et kyss mot jorden, gjerne uten sko. Hver eneste vind i hans nesebor er et kjærtegn og hvert eneste tre er hans elskede. Fugle kvitre iler nedover ryggen hans som ekstasen i seg sjøl og all higen etter annet en det som er, har for lengst forsvunnet Var det godt forklart eller skal jeg utdype det?