Jeg kjemper mot et sterkt ego inni meg. Et ego som vet at det legger store begrensninger på selvet, et ego som absolutt ikke vil at jeg skal fortsette videre på min vei mot Saivo.

På mine første trommereiser hindret egoet meg i det hele tatt å komme i gang med trommereisene.

For noen dager siden bestemte jeg meg for å kjempe meg til bunns i hvorfor egoet holder meg igjen. Jeg tok dette spørsmålet med meg inn i trommereisene. For tre dager siden fikk jeg under trommereisen en intens fysisk angstfølelse, og sa til meg selv at jeg ikke var redd angsten men ville finne ut hva den var. Jeg fikk ikke noe svar.

I går gjenntok det samme seg på min trommereise, angsten kom og jeg sa at jeg ville møte den. Jeg traff så en meget gammel dame og jeg hilste henne med ærbødighet og respekt, men hun sa ingenting.

Jeg er nettopp ferdig med dagens trommereise og opplever at angsten er borte men er erstattet av et sterkt trykk rundt brystkassen, ga meg en følelse av å nesten ikke kunnde puste. Under trommereisen opplevde jeg hele tiden at det begynte å skje noe, bare for at jeg så ble rykket tilbake til hverdagslivet av egoet. Dette gjenntok seg mange, mange ganger i løpet av den halvtimem reisen varte.

De gangene jeg seirer over egoet og innser tåpelige begrensninger egoet har med fra fortiden, opplever jeg en herlig lykkefølelse. Ja jeg vil oppleve mer av den følelsen i fremtiden, og enda viktigere er at jeg skal la mine evner og muligheter ta meg dit jeg skal, uten å bli holdt igjen av frykt for posisjoner og tidligere standpunkt.

Hva gjør dere for å bekjempe det fryktskapende, begrensende og lammende egoet?

    Frykten er egoets sete har jeg hørt..

   Det siste jeg hører fra egoet før det dør er :du er gal..

    Det får meg til og tenke hvor redd det er for saivo