Forskjellen på kreatiivitet og galskap er graden av suksess, ble jeg nettopp fortalt.

Det kreative mennesket er og har vært dyrket og beundret, det har  og har hatt stor betydning for publikum, kritikere og nasjonal identitet. Og for samlere og spekulanter. Kunst er også big business.

Og hva er dette som så mange ønsker seg, som sjelen søker, dette kreative talentet og denne stormfulle kreative prosessen?

Kreativitet utfolder seg også her på Sjamansonen. Ikke bare i seksjonen "Mine dikt". Sjamanprosjektet er i sin opprinnelse kunstens mor. Sjamanens arketype rommer som alle vet healeren, spåmannen og ritualmesteren, men like mye eller kanskje mer enn det rommer den kunstneren, mytepoeten, fortelleren, komikeren og klovnen. Alle sanne sjamaner er kunstnere. Forøvrig bor det en kunster i enhver, og kunstneren lengter etter å uttrykke seg.

Etter mitt syn finnes kreativitetens kilde i den delen av kroppen og sjelen som hviler i det ubevisste. Det kreative arbeid består i å  akriivisere denne indre nødvendigheten, som kan arte seg som utvikling av nye ideer, bilder eller formspråk. Her kommer så graden av suksess inn i saken. Suksess, oppmerksomhet og berømmelse kan komme om ideene taler sterkt nok til andre, om de blir betydningsfulle, tillegges vekt eller kan gi andre noe de drømmer om trenger. For kunsten har en mangfoldig nytteverdi. Den kan gi andre  en oppløfgende opplevelser. Alle vet at "det vonde og det verste"kan ikles et gyldig språk eller finne sitt gyldige billedlige uttrykk, og på denne måten virke forløsende. For det vondeste er stumheten, å bære på den erfaringen som ikke kan finne sitt uttrykk.

Selvfølgelig finnes det talenter, stjerner og kreative mennesker som er sunne og frisk. Men snarere er det likevel slik at jo mer kreativ man er i kunstnerisk forstand slik vi definerer det i den vestlige verden, desto dårligere står det til med kunstnerens helse og mentale balanse.

Historien og samtiden kan fremvise snurrige kunstnere og høykreative mennesker.

Psykologer har selvfølgelig undersøkt dette.

Den kreative personen er innadvendt, men med høy selvtillit. Vedkommende er aggresiv og pågående, bryr seg lite om sosial skikk og bruk, og om andres meninger. Hun/han er prestasjonsorienterte, men også flelksible.

Noen høykreative har grader av autisme, med vanskeligheter med å omgås andre utenom sitt felt. De kan være fanatisk interessert i akkurat dette feltet, men lite annet.Det er som om all energi slukes av den kreative prosessen, lite blir til overs for annet. Slik kan det sosiale livet lide. Men på den andre siden nås sublim lykke gjennom arbeidet. Når den skapende prosessen er på høyden følges den av følelsen av mektighet og genialitet.

Kjenner du deg igjen? 

Men hva med dette? Ikke sjelden er de kreative engestlige og har faser av depresjon.

Deres indre svinger med månen...

Kreative musikere står i en egen særstilling: De misbrukes rusmidler for å kunne yte og erfare musikken. Jeg har hjørt av dop hører med i bands bestillingsliste til arrangørene.

Og hva med dette? Det er poetene som ser ut til å ha mest psykiske lidelser. Hva sier det forresten om alle de som skriver dikt her på Forumet?

Kreative foreldre oppdrar barn som har tro på sin egenverdi. Like vel kan det kreative barnet være ensomt, kan bli sett på som rart, kan komme i opposisjon, ønsker seg frihet og skape brudd og bruduljer.

Som voksne arbeider den kreative eller kunstneren ofte aleine. I team kan de overta og dominere, eller trekke seg unna..

Som elskere eller ektefeller kan de være stormfulle å leve med.

De har ofte humor, er B-mennesker, kalles eksentrikere, og har en egen indre motor og motvasjon for å komme videre.

Sjamanen bruker kunsten både bevisst og ubevisst for å heale sitt sår. Slik blir kunstverket et uttrykk for den enkeltes healingprosess. Ofte er kunstneren også en sjaman, men uten å vite om det. Når man leser om den store kunstneres liv, kan man ane dette.

Jeg syns jeg har opplevd at kreativitet kan bygge på eller rommer en skavank, slik psykologiske undersøkelser viser. Jeg har også truffet kunstnere som verner om skin skavank.

Da jeg begynte med sjamanisme var jeg i gang som forfatter. Men jeg ble som tatt som av en meget villet  hypnose. Jeg forsto at den rommet min healing.

I mange år var sjamanprosessen min vei. I den tiden ble trangen til å skrive ble borte. Evnen til å gjennomføre en lang og avklarende skriveprosess forsvant. Men det å gå gjennom en slik indre innveielse, en slik prosess er også en kunst. I den tiden foregår kreativiteten innvendig og kraften brukes til egen vekst. Slik kan sjelebitene føyes sammen, skavanken utbedres.

Det er en høy kunst, lavt verdsatt og lite forstått.

Hva så med reklame? Neppe noen andre bransjer bruker ordet kreativitet så mye som dem. For dem er kreativitet navnet på deknep og grep  de tar i bruk for å overraske og lure deg. Grensen mellom reklame og kunst glir over i hverandre, og kreativitet kommer godt med i alle bransjer og sammenhenger.

Kreativitet er ikke nødvendigvis veien til lykkelandet. Men hvem vil dit når den kan lede deg til din indre Skapergud?

 
Ailo Gaup

JA!
 
Hi hi, det er de gale som er normale
..eller de normale som er gale...

....men ikke noe must å være B-menneske, vil nå jeg si!
Det er likevel noe herk at man liksom skal være velfungerende på samme tidspunkt på døgnet som "folk flest".
Spesielt ille synes jeg det er for ungene, som tross alt ikke kan velge bort skolen.
Vi voksne kan i allefall velge bort en 9-4 jobb.
 

Tankene surrer videre for en som både kan være A og B menneske alt etter hva hodet er opptatt av.
Gjør jakten etter Din indre Skapergud oss til tilsynelatende omgjengelige på overflaten, men velger ensomheten innvendig?
Vil dette tilslutt skape en slik konflikt at man velger som i Deep Blue å dykke ned i det store, uendelige dypet for å være
der man kun er seg selv og som dekker alle ens lengsler?
Burde ikke det være mulig å klare å være begge steder i prosessen, og la samspill, samvær med personer som både gir oss gleder og skuffelser,
vekst og bidrag til å finne den indre Skapergud? Hvorfor er kommunikasjon med den ytre verden så vanskelig, mens den indre, stumme har et ubegrenset ordforråd?

Kunst kan jo også være så mangt - ikke bare det man skaper med hendene eller maler. Det kan være kunst med ord eller musikk.  Teater eller dans. Eller det kan være noe helt annet.

For meg er kunst av og til det ypperste innenfor et felt, for eksempel kan et mål av Ronaldo for noen være kunst! Noen er livskunstner, noen utfører kunst i sin måte å hjelpe en klient. Det kan være en sjamankunstner - det er noe med det kreative - å skape noe som virkelig treffer.

Det kan være å UTTRYKKE seg. Når livets opp/og nedturer kommer, får vi nytt stoff å uttrykke, og det blir ekte, for det er selvopplevd og andre kan kjenne seg igjen.

Så er det det med egenterapi - det å få ut noe som verker, eller å transformere noe som presser på.

Stridshjelp

hvis jeg kan berøre den gulne tråden inn i et menneske gjennom måten jeg er, dette jeg gjør og dette jeg skaper, og hvis jeg da få den til å vibrere slik at mennesket føler noe godt, så er dette kunst, kanskje sjamansk, helbredende kunst...?
når det gjelder de psykologiske tilstandene kunstnerne gjennomgår under en kunstnerisk prosess så har jeg lært mye av hatterer's "the artist in society"...anbefales virkelig

Den rødvinsdrikkende kunstnerbohemen får ikke mye gjordt. En gang i blandt kan det være en trivelig avkobling å ta et glass med venner og bable skit, - noe forøvrig alle yrkesgrupper gjør. Visse mennesker synes og høres godt på slike dager, og emosjoner kommer fram i form av både latterbrøl, tårer og agressjon. Alle de andre dagene i året, når man sliter for å holde økonomien i orden og 'produksjonen' oppe er det ingen som undrer hvor man er, eller hva man gjør. Noen oppfatter det også slik at kunstnerne 'koser seg' foran lerretet med pene farger og en kopp urtete. Det finnes utallige myter om kunstnerens tilværelse.

Faktum er at de fleste kunstnere har 2-7 ekstrajobber i tillegg til den lille tiden som blir over til ateliérarbeid. Da blir  man ikke særlig sosial, nei. Man må også være i relativt bra fysisk og psykisk form for å klare dette. Pensjonsordninger og forsikringer gjelder på lik linje med selvstendig næringsdrivende noe som gjør at man må velge mellom en framtidig dårlig økonomi allikevel med mange jobber og prosjektoppdrag, eller å kommersialisere seg, med fare for prostitusjon av integriteten i arbeidet. Den indre skaperguden liker ikke det!

Den indre skaperguden tvinger deg ned i dypet, opp i høyden, ut på viddene, inn i sentrum og tilbake igjen! Kall det gjerne det ubevisste; alle de plassene man ikke har vært ennå. Det er en krevende prosess og fokus er nødvendig. En slik intens samtale med ditt indre for virkelig å oppdage, og uttrykke noe som er av betydelse krever rolige omgivelser, ellers kan man ikke høre hverandre, hverken seg selv, eller skaperguden. Det kan føre til misforståelser i kommunikasjonen og det 'riktige' bildet vil ikke bli til. Det som skaper frustrasjonen er når man ikke får ut det som skal ut. Forstoppelse heter det når det er fysisk masse som skal ut andre veien...

Kanskje kan den ensomme kunstneren i sitt kaotiske ateliér sammenlignes med eremitten som velger å sette seg i en hule i fjellet noen år for å meditere, finne ro, bli ett med naturen, eller gud,'tune' inn på de interessante kanalene? Å male bilder, eller komponere musikk kan være som en aktiv meditasjon, men det er vanskelig å forstå for de som ikke selv har vært der, eller forsøker tilnærme seg denne tilstanden. Sjamaner vet helt sikkert hvordan det er, kunsterens opprinnelse som de en gang var.

Det er mange grunner til at man begynner med kunstnerisk arbeid.

Kanskje har man et behov for å bli sett eller hørt? For å uttrykke seg selv helt på egne premisser uten å måtte passe inn i sammenhenger, kanskje bare for å finne ut hvem dette 'selv' er! Ofte bunner trangen i et problem, men ikke alle velger en kunstnerisk vei for det, noen løfter vekter, eller svetter ut frustrasjonen på annet vis. Andre tar dop, eller drikker - være seg de er kunstnere eller direktører, ungdommer eller foreldre.

Ronaldiño bruker nok, som en dyktig kunstner, også mer tid med sitt yrke, fotballen, enn han gjør på café. Mange andre 'fotballspillere' sitter på puben flere kvelder i uken og skryter av å ha skårt mål.  Underholdningsverdien i Ronaldiños spill, og dermed lønnen han får, gjør at han kan bruke all den tid han ønsker på å utvikle sine ferdigheter - og dermed utvikle det til en kunst. Hans lekende holdning må også spille en rolle slik at han kan nyte det smertefulle med det gledelige i prosessen heller enn bare å holde ut. Skaperguden liker å leke!

Bilder og musikk inneholder noe som ikke kan uttrykkes i ord. Ord kan tydeliggjøre slik som kan bli for tvetydig i bilder,  eller for vagt i form av lyd, både tekst og musikk kan skape bilder og smak og andre følelser i leseren/lytteren. Hver  kunstform har sitt felt det kan formidle, sine aspekter av helheten det kan opplyse om, og de oppleves og tas inn på ulike sett. Det som gjør det til en kuntform er beherskelsen av materialet og teknikken. Ta foreksempel Villbjørn Ulvberg sitt dikt "The Nightly Howl". Han mestrer ordene til en grad som gir en frysninger på ryggen, allikevel vil ikke hans huskelapp som også består av tekst kunne kalles kunst. Kunst bygger på kunnskap, fantasi, beslutsomhet og vilje til å uttrykke noe.

Det er en myte at kunstnere har flere psykiske lidelser enn andre mennesker, men det virker som om menneskene som skaper kunsthistorien liker å presentere dem som har det, eller de sider av dem som skiller seg ut. Husk at det ikke er kunstnerne som skaper kunsthistorien! Det er mange friske, oppegående, skarpsindige personer med klart ønske om å bidra med noe som kan forbedre situasjonen for samfunnet, og de gjør det selvfølgelig på en annen måte enn politikere og byråkrater. Når det de bidrar med er i strid med maktens grep om 'sitt' folk er det klart de blir dysset ned. Sjamanistisk eller paganistisk kunst kommer lite sannsynlig til topps i Vatikanet eller i en annen kirkestyrt stat. Rubens vakre, nakne og voluptuøse kvinnefigurer hadde neppe blitt populære i Irak. Hitler, Stalin og andre 'sterke 'ledere' har gått så langt som å forby kunstnere å uttrykke seg fritt. Det er IKKE fordi de var syke - de var nok heller for friske, spør du meg.

Visse kunstnere holder kanskje på sine smerter og skavanker fordi de tror at det er kilden til deres kreativitet, eller det som gjør dem spesielle. De identifiserer seg med sin smerte og kommer derfor ikke videre. Arbeider disse personene med sin kunst og seg selv bevisst; f.eks. filosofisk, terapeutisk, eller sjamanistisk, kan de, om de ønsker, komme videre. De utvikler seg selv, og dermed også sin kunst.

Kunstnere kalles ofte eksentrikere - noen som er utenfor sentrum. Samfunnet er ikke interessert i å ha dem i sentrum, fordi de ikke ser, eller ønsker, den verdien kunsten kan ha for menneskets utvikling individuellt og som gruppe/r. Den frie tenkningen, og det frie uttrykket, kreativiteten og troen på at det finnes flere muligheter er en trussel for det kapitalistiske samfunnet som vil beholde folk som lett formelige arbeidsmaur. Om du ikke former deg selv, så gjør samfunnet det for deg! Det er det kunsten handler om. Frihet. Frykten for ansvaret som følger med friheten holder mange unna kreativiteten, og gjør det lett å sette den utenfor sentrum, utenfor tryggheten, og da blir den farlig. Dette fører igjen til at det er lettest å kalle disse merkelige menneskene for psykisk syke for de er jo ikke som oss, de er ute i periferien...

Kunstnerne er også pionerene som går fremover, og våger når andre sitter i sofa'n og ser på såpeoperaer!

Og de er eskapister som rømmer fra ansvaret, og det stabile og velkjente og krevende på det viset!

De er gale og de er glade! De er dype og de er deppa!

De er smarte og de er sterke! De er svake og de er syke!

De er alle de spekter av oss selv som vi velger, eller ikke velger å leve ut!!! Det kunstneriske uttrykket er kraftig. Det treffer 'sjela' som en sylskarp pil midt i blink uten at man har mulighet til å forsvare seg. Man tvinges til å ta standpunkt.

Tenk over dette: I hvem sin interesse er det at kunstnere fremstilles som psykisk syke? - eller sjamaner som halvgale?


Wow, du inspirerte til en ordflom der, Ailo...

Sterke innlegg fra både Ailo og Aina. Kjenner meg mye igjen, og det gav meg et utdypende perspektiv på min egen lammede kreativitet i en utdannings-situasjon. Den skapende ånd/skaperguden krever full frihet, og mulighet til en indre dialog. Det kan hende at det var andre prosesser som krevde all kraft, og da må skaperevnene hvile, for å gi plass til viktigere indre arbeid.
Jeg slet meg ut i et schizofrent forsøk på å oppfylle det ytre prestasjonskravet samtidig som dette andre krevde sitt.
Jeg sto fast mellom to verdener. Jeg ble lammet, kraftløs. Mistet alle illusjoner og forestillinger om hvem jeg var.
Det har tatt meg et par år å forstå at det måtte være slik, og at skaperånden ikke kan virke under alle vilkår.
Jeg ser at livet/kraften/eksistensen beriket meg med ei unik erfaring og mulighet for en (etterhvert) sannere selvrealisering, forkledd som det totale nederlag, tapet av alt jeg trodde jeg var eller kunne bli.
Dét er kreativt, det.
Det er som om livet gradvis drypper inn i meg. Opplevelsen, utfoldelsen, mottakeligheten, forståelsen.
Jeg erkjenner meg selv og livet på en ny måte, gradvis, i små drypp. Det er den stille flyten.
Jeg er veldig takknemlig.
Livet har gitt meg muligheten til å skape meg selv på nytt, eller for første gang? Dét er også skapelse.

Jeg trodde jeg var syk eller gal. Jeg hadde misforstått alt. Nå åpner verden seg langsomt i meg,
eller jeg åpner meg mot verden, mot livet. I meg, rundt meg. Jeg begynner å slappe av.
Nå ser jeg hvor avsporet jeg var. Begynner å kjenne noe som likner lettelse.
Over at jeg fikk denne muligheten til å se det. Ja. 
Skaperkraft er uttrykksevne. Jeg trengte å få satt ord på det. Takk til deg som leser.

Tidsbilde: Jeg sitter her stille adspredt- og leser dette-ord ord ord-det betyr ingenting-jeg er utbrent.

Fra kaos til kosmos. Den naturvitenskapelige termen (diagnosen om du vil) på dette...kan muligens være bipolar lidelse II (som er den kreative diagnosen ifølge psykiatrien). Det vil si opp og ned i humør. Noen er mest bare oppe (hypomane)de kan skape nesten uavbrudt i perioder, noen veksler mye...mens noen er mest depressive.
Men det er egentlig alltid et spørsmål om hvem som har makt til å definere. For hva er normalt???

Uansett dere her på sonen imponerer meg...dere har alltid så mye viktig å si...

Klem Dina_b