dimi - HJERTELIG takk for ditt artige innlegg og bra link (artikkelen til Rivera er enestående)

Etter å ha lest om frosker som symbol for sjamanisme og din tro på froskers og padders evne til å reise gjennom dimensjoner, satte jeg meg ned på ryggen av den store padden min og føk avgårde med lysets hastighet... JEG ER TILBAKE FRA FREMTIDEN, som du ser.

dimi - jeg så meg selv forsvinne inn i lyset. Alt var så hvit at jeg ble blendet og ikke kunne skjelne mellom noe.
Padden var ganske medtatt etter denne turen og ba meg å vente en stund til neste forsøk. Så jeg steller bra med henne nå.

Den lever i Sør-Amerika, og kalles det fordi rumpetrollene er opptil fire ganger så store som de fullt utviklede froskene. Den voksne paradoksfrosken er drøye 5 cm, og rumpetrollet er opptil 25 cm langt. Den gjemmer seg langt inne i regnskogen og er mye mer avhengig av vann enn andre frosker. Ironisk nok spiser også rumpetrollene mye mer intensivt enn de voksne. Et mysterium hvordan den spiser seg mindre    Den er ganske høylytt av seg og gir fra seg høye, hostende grynt som minner om griselåter    Morsom frosk.

Hvis frosk og padde er søskenbarn har jeg et meget godt forhold til den ene og et skrekkelig til den andre...

Huset der jeg bodde i skogen ble årlig innvadert av padder. På det meste hadde jeg 13 padder inne på en gang, - som jeg kunne se. Den største fant jeg lengst inn i soverommet ved foten av sengen. Alene med en haug innpåslitne padder langt ute på landet en sen mørk og regnfull kveld var det siste jeg tenkte på å kysse dem! En og en bar jeg dem ut så forsiktig jeg kunne for ikke å skade dem, men hele paddeslekta hoppet bare inn igjen når jeg skulle hente neste... Paddene fikk meg til å føle meg totalt klønete og hysterisk! Kidnappet Tommelise i min barndom gjorde den stygge onkelen ogsa! Nei, ikke no' kyss på han, du!

Frosk derimot er vakre delikate skapninger som jeg beundrer. En kom til meg som kraftdyr for mange år siden, ga meg navnet Rainmaker, og nyheten om at jeg var sjaman. Den kunne jeg kysse!

Jeg tror heller ikke det skulle være nødvendig å koke den i melk eller noe annet for å bruke den. Liv, etter min mening, er best levende!

Når jeg nå leser det Ailo skriver om at:


forstår jeg ennå bedre hvorfor det var den som kom, og kan se hvor mange nødvendige forandringer som kom i dens kjølvann, så og si. Huden ser mye bedre ut nå enn da :-) Vakkert skrevet, forresten.

Ailo skriver også:


 - og da nikker jeg enig for meg selv og undrer: hvordan kan noen assosiere sjamanpraksis med noe annet enn kjærlighet og god vilje?

Jeg forstår at jeg bør se på forskjellen mellom disse søskenbarna. Frosken elsker vann, jeg også. Det gleder meg stort å oppdage den nede ved elva. Det regner alltid når padda kommer inn, så den er tydeligvis ikke like 'förtjust' i det våte element. Skal reise tilbake til huset i skogen og se om ikke jeg kan møte den stakkars stygge padda med en annen holdning.

Takk for inspirasjonen, Ailo.

Frosketid

Først dukker haikudiktet (se ovenfor) opp da jeg plukket ned en bok med Zen-sitater. Jeg skrev det inn her fordi det gav meg mye. En forklaring på livet. Gammel dam er det som var og som fremdeles består akkurat nå. Frosken hopper: bevegelse, handling, retning. Plask. Resultatet av bevegelsen. Punktummet representerer at handlingen avsluttes. Et hopp.. et punktum.. og hoppets resultat tilhører Gammel dam. Slik fortsetter livssirkelen.

Jeg er igang med å hoppe (flytte) fra et sted til et annet ikke så langt unna. Motvillig, men noen ganger er bevegelsen spennende også. Hoppingen gjør at jeg møter folk. En haug med menn. En haug med frosker? Hvilke padde skal jeg kysse, om noen? Ikke lett å se en prins blant alle froskene. For øyeblikket.

Så setter jeg på TV. National Geographic channel er den første kanalen som dukker opp og der ser jeg en frosk hoppe i et langt svev. Fotografen har fått med seg bevegelsen. Nydelig. Enda en frosk tenker jeg. Merkelig hvor frosker dukker opp for tiden. Først diktet og nå denne filmen. Jeg blir selvsagt sittende å se resten av naturprogrammet. Jeg elsker naturprogrammer. Ingenting er så fredfullt som å være i naturopplevelse, også de man får gjennom TV.

Transformasjon? Ting blir annerledes. Jeg møter nye ting nå mens jeg er i bevegelsen. Jeg klarer ikke å forholde meg til alle disse froskenes blikk og tilbud mitt i endringen. Har nok med mitt. Hva vil de? Hjelpe å bære? Usannsynlig. Likevel så er det vel bevegelsen som gjør at jeg treffer dem. Snart står ting stille igjen og da... gjemmer froskene seg dypt blant siv og vannliljer. Kanskje jeg aldri ser dem igjen? Men hvor mange hopp kan jeg gjøre samtidig. Ett om gangen er mitt mantra og mer får jeg ikke til. Gøy med oppmerksomhet.. for en stund... tar det ikke så tungt om jeg ikke ser dem igjen...

Flere frosker dukker opp. Bilder i aviser. Andre filmsnutter på TV. Jeg føler jeg må tegne frosker. Jeg fikk til den i svevet, men ansiktene er vanskelige. Jeg strever fremdeles med dem. Har tegnet frosker i allefall. Noen frosker er grønne, en jeg så var prikket i ulike farger. Som en Harlekin. Har ikke sett noen ordentlig frosk ennå, i denne froskeomgangen, kun på TV og bilder og i dikt.

Jeg leser hva Ailo sier om frosker og andre betydninger av frosker prestentert i denne tråden.

Vann i gjennom huden, osmose. Det å være følsom for andre. Empati. Det pleide være meg, men nå for tiden orker jeg ikke ta alle andres innover meg og tanken på forpliktelser byr meg imot for hvem hjelper meg? (Før gav jeg uten å få noe igjen, men nå? Er jeg blitt ego?) Jeg fanger lett opp sinnstemninger, og skjønner ofte ting om folk de ikke engang har fortalt. Men nå, en lang lang periode, har jeg nok med mitt, for hvem hjelper meg? Ble lei av alltid å gi. Lurer på om gamlingene på det nye stedet tror jeg skal bære varer i kilometer for dem? Om så er så får de betale meg lønn. Jeg har ingen møbler og ingen penger så gratisarbeidskraft? Glem det!

Rensing av mudderbunn. Røre opp i slammen på bunnen. Kan det være flyttingens dilemma: det at man må rote seg igjennom alle gamle ting en eier, minner, etc. Det lar seg ikke hindre i en  flytteprosess, man MÅ! titte gjennom alt. Mange smil og noen tårer ser jeg. Mayaene er det mye smil med. De er morsommet og lærerike. Andre ting ville jeg helst vært foruten. Denne flyttingen har imidlertid vekket mest gode minner. Godt er det. Når det dukker opp noe jeg ikke ønsket bli minnet på, så er jeg blitt flinkere enn før til å gå forbi. Hendelsene er tross alt over og allerede fordøyd den gang da.. det lagret seg. Smerten er mindre, i etterkant.

Iallefall er det kaos. Gammelt mudder i dammen virvles opp samtidig som nye frosker hopper rundt omkring. Midt oppi det hele sitter jeg alene på mitt vannliljeblad og lurer på om noen vil hjelpe meg å hoppe eller om det er slik at jeg må betale for alle tjenester, mens andre (kanskje) ønsker jeg skal jobbe gratis for dem? Der vil jeg sette grenser og ikke la dem utnytte froskens empati. Hva med disse froskene som ønsker date? Midt i mudderet av bøker, ting, bøker, bøker og atter bøker, tonn, kilo. Visdom veier 1 gram. Bøker et tonn! Måtte kansellere den avtalen med røntgen. Klarer kun et hopp... om gangen.. Men det er nå bevegelsen skjer... snart er det stille igjen og froskene gjemmer seg blant sivet. Jeg gjemmer meg blant sivet allerede for kvekk kvekk.. hvor mange av dere finnes det egentlig? Hundrevis, tusenvis... blikk tilbud blikk (okey, noe sjarmerende å skjønne at interessen er der fremdeles tross alderen min, men dere får hoppe videre for jeg ser ikke frosken for bare padder!

Vel, iallefall følger frosken meg nå mens jeg er i hoppet. Tydeligvis.

Er det noen som har noen tanker omkring dette?


Hopp
Plask.

Hopp
Plask.

Hopp
Plask.

Hopp
Plask.

Hvor er jeg nå?

Litt påfyll i en gammel tråd som godt kan gjenopplives:

http://www.forskning.no/Artikler/2008/februar/1203423740.53

Blyantspis(s)er kanskje?



Slik mener forskerne at kjempefrosken Beelzebufo ampigna så ut. Illustrasjon: Luci Betti-Nash.