Eller kanskje fordi det alternative miljøet (inkl sjamanismen) er svært fokusert på selvutvikling?

Fagerhjul

Hvis man er drevet av aversjon, så vil man alltid kunne finne feil, for eksempel ved Sjamansonen, men dersom grunnstemningen er compassion, så lar man bare mennesker, dyr og ting være slik de er, og da er det ikke så viktig om noe er usjamanistisk, alternativt, new age eller whatever. Aversjon er briller som gjør at man blir lurt til å tro at negativ og feil energi finnes der ute i omverdenen mens det egentlig er forhold i en selv som gjør at man reagerer negativt, tror jeg. Ting kan likevel være jævlig "objektiv sett" - der ute blant folk og fe - men ens behov for å kritisere og korrigere opphører når man møter levende vesener med compassion. Lettere sagt enn gjort, men ser for egen del at da jeg klikket inn på Sjamansonen etter en lang pause, så følte jeg faktisk varme for stedet og alle dere som skriver her, både de som kritiserer og de som ikke gjør det. Det er en begynnelse   

Faktisk? Ein begynnelse?
Er det oss det har skjedd noko med,eller er det kanskje mest deg?

Hei igjen, Andreas Winsnes.
Du er ikke ironisk, hevder du.
Det er greit, fordi jeg har aldri vært sælig flink
til å gjennomskue ironi, før det er for sent,
og da må jeg gjerne ha det inn med store bokstaver,
i tillegg.

Jeg leste ditt innlegg for en times tid siden, og tenkte
at jaha, nå har jeg tatt feil, igjen. Jeg trodde det
hadde skjedd en forvandling med deg, som gikk litt
dypere, enn til det å skifte linser.

Du skriver at å få ting til å se bra ut er ganske enkelt;
vis compassion. Ja, nå er det medfølelsens vei jeg har
lagt ut på da. Det satt langt inne å erkjenne det, jeg
trodde visdomsveien ville passe meg bedre.

Nå vet jeg ikke helt hva medfølelse er. Bare i korte
blaff har jeg hatt det jeg vil kalle for "hjerteåpninger".
Den første gangen var det meg selv som var den
mottagende part, meg selv som fireåring.

Kvaliteten på disse hjerteåpningsopplevelsene har vært
forskjellig fra gang til gang. De satt ikke fast som mentale
tanker i hodet. Det kjentes som en fysisk kraft lenger nede
i kroppen, i brystet, det er vel det som kalles for hjertechackra.

Jeg er heller ikke spesielt flink på sjamanveien, ikke anser jeg
meg for en god buddhist heller. Til det mangler jeg litt for mye av
selvdisiplin og konsentrasjon. Og healingevnene mine er ikke
labre engang, de er omtrent ikke-tilstedeværende. Men blaff av
hjertevarme, det mener jeg, at jeg har evne til. Det holder hardt
å vise medfølelse, når jeg opplever å bli terget opp, jeg skal
innrømme såpass. Men jeg har fått lære meg noen sjamanteknikker
da, som å sende irritasjon ned i jorden, slamre litt med en dør, eller
noe sånt. Og når det lille stikk av sårhet, over å ha dummet meg
loddrett ut, har sluttet å svi, så kan jeg spandere på meg en latter,
det forlenger visst livet. Det er godt å vite for meg, som er på
ego-kjøret, for tiden 

Og så er det Geronimo, som er ute med at det skrives for mye dikt her
på Sonen, igjen. Jeg tok den fint, trodde jeg, helt til jeg en dag skulle
prøve å reise på sjamanvis fra høyre til venstre hjernehalvdel.
Plutselig står den mest fryktinngytende portvokter foran meg.
Jeg blir så forfjamset at jeg gir, som offergave, til ham, min
evne til å skrive dikt. Først ville jeg også gi ham hele sjelen min,
men han ville heldigvis bare ha en bit. Så viktig var det for meg, å få komme
meg over til venstre hjernehalvdel, uten at jeg forsto hvorfor.
Broen over var tømmerstokker, lagd av verdens lengste furuer.
Jeg greidde på et vis å balansere meg over. Men til min skuffelse,
var det eneste jeg opplevde her, i venstresiden, kun enegier som
arbeidet seg rundt. Jeg håper nå at det var en slags healingenergi.

I går natt, ville jeg gjøre den samme reisen om igjen. Men tømmerstokk-
broen var borte! Jeg ser rett ned i ravinen mellom de to hjernehalvdelene.
Der i dypet, ligger mitt ene sjeletap, åtteåringen, forgrått. Ja, hun kom
tilbake, og gjemte seg, på det mest avsidsliggende sted, i mitt sinn. Hva er
dette stedet i hjernen som ligger under høyre og venstre hjernehalvdel,
ikke vet jeg. Min åtteåring er så full av mistro og frykt, at hun vil ikke
komme fram før hun stoler på at jeg, vil respektere henne og beskytte
henne, helt og fullt. Og da holder det ikke med "make it, until you fake it".
Det eneste jeg må vise henne er; ren medfølelse, så enkelt, så vanskelig.

Ravinen i hjernen min, den fant jeg først ute i naturen. Jeg skulle til en
bålplass inni marka, som en sonevenn hadde tatt meg med til en gang.
Men ettersom jeg mangler evne til hukommelse og retningssans, greidde jeg
å gå meg "vill". Da kom jeg til en stor revne, en kløft, i landskapet, som var
umulig å forsere. Jeg måtte gå langs en bergrygg, lenger enn langt, før jeg fant
en farbar vei over. Nå har jeg fått det for meg at jeg må finne fram til den
samme kløften, gå ned i den og prøve å få åtteåringen min i tale.
Men alt er forgjeves, hvis jeg ikke har compassion.

Det er kanskje tryggest å åpne en hellig sirkel, et hellig rom først.
Jeg vet jo aldri hva jeg vil møte på, ute i den "ville" naturen.
Det er best å ha et ordnet rom, før jeg åpner opp for
kaoskreftene, som også er der, i det jeg skal inn i
den sårede åtteåringens rom.














 
 

 

Hei shri,

Takk for svar. Likte godt det du skrev. Så vidt jeg husker var det dine innlegg som gjorde at jeg begynte å endre oppfatning av Sjamansonen, fordi de var og er ærlige og oppriktige.

Da jeg skrev innlegget over, så var det en del av meg som var litt bekymret på mottagelsen, om det bare ville blitt oversett, om noen ville komme med syrlige kommentarer, påpeke mine feil og mangler. Men så tenkte jeg at det gjør da ingenting! Som Final Tribe skriver, så er det bare å si: Yes!!!

Jeg har ikke forandret meg mye - gammel vane er vond å vende osv. – og jeg er fortsatt navlebeskuende og selvopptatt, og ikke alltid like flink til å lytte, men jeg er faktisk i startgropa tror jeg når det gjelder å finne tilbake til den personen jeg egentlig er.

Jeg er ukritisk, åpen og naiv, men har lært meg å være det motsatte etter å ha erfart haugevis av ganger å bare bli oversett eller sett ned på. Så veldig lite av det jeg har skrevet tidligere har vært motivert av compassion.

Man snakker om å lage mat med kjærlighet, men hvor mange er det som kommuniserer med kjærlighet? Jeg har ikke gjort det så ofte. Da jeg skrev innlegget ”Norsk bok om enteogener”, så reagerte Silva blant annet på min kalde tone og skrivestil, og jeg tenkte at denne reaksjonen var i overkant fintfølende, med fokus på form i stedet for innhold, og kanskje en unnskyldning for å unngå en saklig debatt. Men så slo deg meg her forleden at compassion og medfølelse handler ikke bare om form eller et krav om at man skal ha alt servert i rosenrød innpakning. Compassion er substans, det vesentlig, og jeg bør prøve å ha det som ramme når jeg snakker med både meg selv og andre mennesker.

Å skifte fokus over til litt kjærlighet er enkelt i teorien, men vanskeligere i praksis. Ser at det som holder meg tilbake er frykt og usikkerhet. Har som sagt erfart nok ganger at ikke alle kjøper compassion. Man skal liksom være litt tøff i tillegg, kjapp i replikken, morsom, interessant eller kunnskapsrik. Det begynner imidlertid å fremstå som mer og mer meningløst. Det kan være lærerikt, men man kommer ikke nærmere seg eller andre på den måten. Jeg oppnår ikke fred og sinnsro på det vis.

En av de første gangene jeg var hos Ailo sa han at det jeg søker er enkelthet. Compassion er enkelt. Viser man compassion, så kommer gjerne kunnskapen og visdommen etter. På den annen side bør ikke fokus på compassion bli en unnskyldning for at man ikke våger å strekke seg etter visdom, kraft og kunnskap. Av frykt for å avsløre utilstrekkelighet har jeg vært feig på det området. På en sommerleir med Ailo klarte jeg til og med for første og eneste gang i livet å fake sjamanevner jeg ikke hadde. Det var bare en bagatell, en helt ufarlig greie, men likevel!

For å unngå slike ting tror jeg all læring bør skje innenfor en ramme av compassion. En slik ramme er i stor grad fraværende på skoler og universiteter, og da kan man i verste tilfeller få situasjoner slik som i Finland.

Legg merke til på sommerleirer eller weekendkurs hvor lederne i sosiale sammenhenger ofte holder sammen og snakker mest med de kursdeltagerne som er verbale eller interessante. Deltagere som er stille kommer i bakre rekke, uten å bli lagt så mye merke til. Jeg har snakket med folk som er såkalte ”stille i klassen” og mange av dem synes ikke det er spesielt trivelig. Har selv erfart det samme, og kan skrive under på det. Det jeg misliker mest er at jeg tror at andre setter meg i boks og kanskje synes jeg er litt stakkarslig hvis jeg bare er stille og ikke agerer som et subjekt. Men hvis det har blitt for kjipt har jeg alltids hatt en fluktmulighet: snakke om ting jeg holder på med, og så får jeg oppmerksomhet. Jævla enkelt og feigt. (Alternativet har vært å henge sammen med buddhister og andre mystikere fordi de har skjønt poenget med å være stille.)

Jeg skriver om dette her fordi jeg tror at dere på Sjamansonen også har forstått poenget. Man kan si mye om New Age og nysjamanisme, og mye av det er sikkert riktig, men jeg har vært i mange sosiale miljøer og synes alternativbegevelsen er blant de mest åpne, frie og tolerante. Slik vennlighet betyr mer enn det meste.

Takk for svar, og god klem tilbake!  Love is the bomb, baby  Men problemet nå er at jeg har skrevet to avhandlinger, en om enteogener, som er ganske skarpe i formen, og jeg lurer på om jeg skal bare kutte dem ut, skrive om, eller bare gi de ut slik de er med et lite etterord om disse compassion greiene. Hvis jeg velger det siste, så vennligst husk denne tråden her hvis dere leser boken om enteogener. 

 

Kjære 

skjønner godt ditt ansvar her ja, at ting kan bli utvannet og gå bort i skravellll
Og det at det faktisk er en sjamansone kan begrense det enda mere...
Mener jo at alle som faller på en slik side og blir tiltrukket det har en sjaman i seg, uten at de
kanskje en gang vet hva det er, eller hvor de står....

Beundrer også at du har ett høyt tak pga de mange sjeler som har ett behov for å skravle litt før de nettopp tør/klarer
å åpne opp for de dypere ting som ligger i dem..Det er nettopp dette som er så flott! at vi alle kan ha denne forståelsen
for nettopp det at det ikke er like enkelt for alle å spørre om nettopp det de vil ha svar på...
At mange sjeler trenger å bli møtt over lengre tid rundt muligens mye skravling før de er klar for å åpne opp de indre
slusene som de ikke helt vet om er riktig å åpne...

Føler mange lider, blir misforstått m.m etter å ha gått gjennom ting i sømmene....
Åpenhet, sannhet og kjærlighet er det som alltid behøvs for å grave frem sjamanen i oss alle 
Så jeg synes du har vært dyktig i å drive denne sonen! virkelig..Det bobler over av kjærlighet, iver/ekstase her...
Blir nesten helt tullete vettu, heheeee....men denne sonen hadde ikke vært den samme uten alle de
SØKENDE! Det er vel ikke for å få en intern gruppe denne sonen er til? for da er jeg virkelig komt feil!
Min visdom sier meg at jeg er utvalgt nettopp for å minne andre på hvem de er og hvor fantastisk
de kan få det nettopp via en slik sone, og gjennom alle ting de ønsker å lære via oss....

Men kunne det vært en ide å hatt ett eget emne som feks: frisone/skravle boksen (Forsklgskassa ....)
Den burde stå øverst ettersom alle nye på siden alltid fanger opp det første...? bare ett tips

Gjør meg så vondt at noen kanskje blir støtt og føler seg uvelkommen pga de ikke er flinke å uttrykke seg
Eller at de nettopp søker svar og havner tilfeldig på en slik sone, så skal de føle seg uvelkommen...Det er IKKE
sjamanisme iallefall..Mange kan dvele i ti år/flere liv før de har jobbet seg gjennom mønstre og funnet sjamanen i seg...
Og det er vel heller ikke ønskelig at denne sonen kun skal være tilegnet noen mennesker som mener eller er sjamaner?
Vi er alle like mye verd om vi er sjaman eller ei...

Jeg selv har vært tilknyttet ting og mønstre i retning sjaman siden jeg var ett lite barn, men har også viet
meg via andre for å finne min vei i sannhet uten å ha unnlatt en vei som kanskje var mer rett for meg om du skjønner?

Forstår dg også Ailo, men beklager...Jeg er sier ting nettopp slik jeg mener utifra mine fornemmelser...

Sjamanistisk blessings