I lang tid stod jeg fanget mellom verdener.
jeg har opplevd det før, i en annen tid,
det er siste biten å hente tilbake
jeg fant hullet bak hullet, grunnen til alt.

Dette er et meget sterkt innlegg!!

Ja, skriv i vei 

Æ skriv jo bare...blir nesten litt forlegen...altså det e noka som e viktig for mæ å si her no.

Æ e klar over at flere her på sonen praktisere sjamanistisk/som sjaman og/eller healer eller kunstner.
Æ gjør ingen av delan.
Det som æ gjør med denne skrivinga, e å hente tilbake livet mitt. Finne egenverdien igjen.
Æ har vært nær ved å sløse det bort. Nu skal det snus, å æ har en del arbeid å gjøre.
Bl.a. ved å ta endel faktora mer på alvor, som kontakten med den åndelige verden.
Og det å bruke mine ressursa, mine krefter, å ta min plass.
Det e på høy tid. Æ samle bitan, æ løfte mæ fræm. Det e stort nok i sæ sjøl, men det e også det hele.

Det e viktig for mæ å få sagt dette, æ må bevare ei jordnær innstilling tel det her.

Æ e selvfølgelig veldig glad for all den fine responsen,( tusen takk! ) Men ha forståelse for at æ ikkje har ønske om å være sjaman (eller noka som helst) ; æ vil delta her, dele med dokker, å hele mæ sjøl. Det e mitt fokus.

Jeg henter (under tvil) fram denne tråden igjen. Jeg siterer meg selv her, for dette, dette skulle jeg ikke ha sagt, ikke ha gjort! Jeg angret meg med det samme den gangen...husker det godt. Det er et stjerneeksempel på selvsabotering, på frykt for min egen kraft. Jeg kvalte flammen! Og kamuflerer det med sunn fornuft.
Og neida, "æ ønske ikkje å være nokka som helst"! Tullprat!

Når æ læs dette no... ....æ græmmes!

Diktet "mitt liv som innvielse" markerte noe som var viktig for meg, det var en inspirasjon. Men når jeg får anerkjennelse, så tramper jeg det istykker. Jeg har drømt om det også; jeg ødelegger mitt eget kunstverk,- et års tid før jeg skulle begynne på min kunstutdanning.

Er dette min gordiske knute? jeg føler det. Et selvdestruktivt raseri jeg ikke aner hvor kommer ifra. Og dette igjen kveles i sorg, depresjon og maktesløshet. Jeg straffer meg selv for at jeg straffer meg selv. Jeg sitter i en felle, min egen.

Jeg vet ikke om det er bra å legge ut dette. Om det er selvdestruktivt  eller kreativt? Som jeg skrev i diktet:
jeg vil male sjelens bilder. Ja, da begynner jeg her, og maler ut min frustrasjon. Dette er en forlengelse av min bønn om hjelp. Jeg ønsker jo ikke å være usynlig, på tross av at jeg har brukt kreftene i livet mitt på nettopp det. Det svir å skrive dette, åpenbare dette. Dette er virkelig.

Er dette 'hard core facts'?
Det er iallefall en åpen erkjennelse av hva jeg har gjort i denne tråden. Jeg nøster opp.

Det är mye man tykker man ikke burde ha sagt eller gjort... men det er livets vei.
Du ser nu att du kvalte flammen. Hade du ikke skrevet hade du ikke sett... ikke sant?

Jag känner igen mig i en hel del... men jag har nok ikke så mye ord just nu idag...

Et selvdestruktivt raseri jeg ikke aner hvor kommer ifra. Og dette igjen kveles i sorg, depresjon og maktesløshet. Jeg straffer meg selv for at jeg straffer meg selv. Jeg sitter i en felle, min egen

Jag har selv burit en stor raseri... jag var icke kun dum mot meg selv - jag vaer også dum med mannen min. Det kan jag si og se nu, med perspektiv i hånd. Mitt raseri kom fra barndommens overgrep og jag hade trott jag kunne bearbeide med kun hjernen... men i kroppen finns raseriet lagret. Man må arbeide det ut.
For meg har maleri og dans vaert, ikke kun en kunstform, det har også vaert en metode at arbeide vreden ut. Jag har malt i hele mitt liv, men det er ikke mye malinger på min vegg... de er kastet i ilden, for de vaer ikke noe at se på - det vaer et jobb som også blev avsluttet.

Jag bärer ikke vreden lenger... Roen har byggt bo i meg.
Men da og da kommer en angst tillbake og då danser jeg... i ensamhet... og gråter mine tårer.


Jeg nøster opp

Presis sånn! Nysta du - det är healing!
Keep up the good work!               Klem!  

Må det ses slik? Legger ved et tibetansk sand mandala - et kunstverk som ikke er ment til å vare.

Kanskje fellen har en utgang, du trenger å knekke koden. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er lett - man kanskje letthet er et nøkkelord.

Yes, that is the essens, keep the energy going!

Veldig interessant, det her, Sonja. Og takk for interessant link. Problemet mitt er jo nettopp dette. Komme igang.

Så du ga meg noe å tenke på, vedrørende drømmen min, og destruksjon. Tror jeg skal legge inn drømmen i drømmeforumet, slik at vi riktig kan gå løs på den. hehe.

For det er dette med raseriet...ingen god følelse

Lie, du har helt rett: jeg så det fordi jeg hadde skrevet det. Så kunne jeg gå videre derfra. Jeg fikk mye hjelp av ditt svar, jeg skulle også likt å gjøre som du; danse, male, uttrykke meg kreativt -  kun for øyeblikket. Skrivingen er mitt redskap akkurat nu.

Aventura, du kan tro jeg kjenner det diktet! Takk for din tilbakemelding.

Det er mye som skjer i knotten nu, det er utrolig fin stimulans i det å skrive her og få svar!

Og takk til deg tele, for at du liker diktet.

  til dere alle!

Takk til deg, Tåkedis. Du har interessante tanker her. Balanse er saken. Vi må alle finne vår balanse. Jeg har nok flyktet mye i mitt liv også. Nå er det køya neste.