I hvertfall for øyeblikket.
Jeg har en indre drivkraft som til tider er smertefull, som tapper meg for energi, men som også gir meg energi, og den gir meg ro i sjelen.
Jeg går på jobb og er tilstede på jobben, det må jeg være for jeg må gi av meg selv.
Inni meg har jeg den andre drivkraften som vil at jeg skal skrive ferdig det jeg har begynt på, at alle de ting som er begynt å males på skal bli ferdig.
Jeg drømmer om de største lerreter, om motivene om fargene, og om min prosess i det å skape.
Jeg har fått kapittlene til ei bok som skal skrives, men jeg hvet ikke hvor eller hvordan tiden skal strekke til.
Jeg har vel en tro på at alt vil løse seg når jeg er klar til det, men jeg har jo lyst å starte i morgen, eller i dag hadde vært like greit...
Det kan ikke sies at jeg er en spesielt tålmodig når jeg har denne følelsen av drivkraft inni meg, som vil ut, vil skape.
Å komme i "transe" når jeg jobber er både godt og vondt, det er til tider slitsomt, men spennende.
Adrealinkikk er vel det som er den beste beskrivelsen på disse øyeblikk der tid og sted opphører.
Jeg er ofte helt utslitt etter disse øktene..
Det er ikke kjedelig å ha ett liv som dette, sikkert ikkefor de som er rundt heller, men det er ikke alltid like lett å ha bare 24 timer i døgnet...
Å vandre i mellom verdnene er en kunst, tror jeg, men å vandre i alle sammfunnslag er en større utfordring, fordi forskjellene kan være så uendelig store.
Den indre trangen til å skape mine "drømmer" lar meg møte masse mennesker, og de er fra kuntnere til advokater...
Fremdeles har døgnet bare 24 timer,
og trangen til å skape spør ikke etter klokken
