EN NY SYKLUS, EN NY STRUKTUR. Et gjennombrudd i forståelse.

Kjære dere sonevenner. Jeg føler for å dele dette, da jeg har bedt dere om hjelp i min dypeste fortvilelse. Dere har vært enestående, og jeg synens det er bare rett og riktig og la dere  få fortsettelsen.
Advarsel. Dette er tungt stoff. Hvis du vil lese dette, råder jeg deg til å lese alt helt ut, for det ender godt. Take a deep breath!

Av og til kan det å lese noe i en bok, være det som setter tingene på plass. Jeg er begynt å lese igjen, - sånn ordentlig lese ei bok mener jeg. Og da skjedde det; gjenkjennelsen, aha-opplevelsen. Jeg visste det bare: Dér har jeg vært!
Alle disse løse endene, det håpløse hullet, denne seige klebrige greia som hang fast i meg, og ikke ville slippe.
Nå skjønte jeg det. Jeg tillot meg å føle, tillot meg å gråte.

Dette er tungt materiale, vanskelig å skrive om. Men noe driver meg; jeg vil og må dette; nedtegnelsen. Det er en korsvei, et vannskille, på det indre planet. Denne gangen et slags være eller ikke være. Eller skal jeg si; ville eller ikke ville.
Nå kan jeg velge å gå videre, endelig.

Så, hvor skal jeg begynne. Boka jeg leste i, heter  "Livet på den andre siden" av Sylvia brown. Den satte igang noe i meg. Jeg fikk viktig informasjon i rett tid.

Den behandlet temaet selvmord på en måte jeg kunne bli klok av. Det er jo et slikt tabu i vår verden, forbundet med skam og hysj-hysj. Jeg er blitt klar over at jeg har et karma med selvmord. Minst to ganger har det skjedd, i tidligere liv. Jeg er blitt klar over det gjennom regresjoner. Jeg finner det også i horoskopet mitt. Det er min tolkning, og ikke noe som står i noen bøker. Samt i min indre granskning; hvor kommer denne sterke selvdestruktive krafta ifra? Min motvilje mot dette livet?

Men så er spørsmålet; hva skjer med selvmorderne når de går over? Er det likt for alle, uansett årsak? Går det an å få en hundre prosent objektivog nøktern beskrivelse av dette noe sted fra, uten menneskenes forhåndsantagelser og fordømmelser?

Døden er en forløsning, en port og inngang til en annen tilværelse.En fantastisk tilværelse. Det er min faste overbevisning. Døden som sådan eksisterer ikke, det er kun kroppen som går i oppløsning. Skifter form, og det gjør sjelen også.

Men jeg vet at det ikke finnes noen snarveier til himmelen, for å bruke den metaforen. Selvmord løser ingen problemer, du inkarnerer pånytt for å møte de samme problemene du flykter ifra. Faren er stor for at det kan bli en laang syklus på denne måten. Denne viten har ligget ubevisst i meg, og har nærmest skremt livskiten av meg, bokstavelig talt! 

Men, som det har vært skrevet endel om her på sonen, demonene må frem i lyset for å transformeres, forvandles.
Jeg har lengtet etter mitt åndelige hjem, og samtidig følt at det kanskje er umulig for meg å komme dit. No hope.
Dette er én måte å oppleve helvete på jord.. det er virkelig dén vonde sirkelen...ingen vei ut?
Mitt femtiårige liv har ført meg til denne konklusjon. (?) Jeg kunne rett og slett ikke fatte det. Lammet av maktesløshet, av alle tapene. Ingen løsning i livet, og heller ikke i døden. Værsågod: Løs knuten.

Så "tilfeldigvis", (og i nydelig samsvar med en planet-transitt i horoskopet,(saturn over pluto)) leser jeg om dette "rommet". Denne tilstanden, som ble kalt "venterommet". Dette rommet som de håpløse sjeler besøker en tid, før de fødes inn i ny inkarnasjon. Selvmorderne, bl.andre. Ingen vei inn i lyset, ingen gudsnærvær. Bare rett tilbake til en ny omgang med samme tematikk. Og nå kommer jeg til et viktig punkt. Dette er en selvvalgt situasjon: et brudd med planen, skjemaet, kontrakten. Kall det hva du vil. Vi fødes med en plan for livet vårt. Selvmord står ikke i planen. Så vi får kjenne på hva det vil si å vende seg bort fra livet, som er kjærligheten, som er kilden/ kraften, som er Gud. Igjen, kall det hva du vil.

Hvis du fortsatt leser, vil jeg ile til å si at dette er ingen evig tilstand. Men et "rom" man besøker kun for ei "tid". (tid er jo ikke-eksisterende) Og det føles som en evighet. Tro meg, jeg har vært der. MEN, det er kun en opplevelse! Det er ALLTID håp!
De siste tre årene har jeg "sittet på dørstokken", så å si, og kjent kraften fra dette rommet. Jeg vet ikke hvordan og hvorfor det skjedde, egentlig, men jeg måtte utenlands for å møte dette. Hjem igjen for å bearbeide det. 
Jo forresten, jeg vet hvorfor. Det er en del av planen for dette livet. Den gordiske knuten jeg skal hogge over. For å kunne komme fri av dette mønsteret, må jeg kjenne det først. Og det helt til bunns. Å fore intellektet er ikke nok. Igjen, dette er min egen plan. Dette behøver ikke gjelde for noen andre. Husk at det er MIN historie, og ingen annens.

Alt ble klart for meg da jeg så dette. Vi har alle en historie i bunnen som er med å styre livet vårt. Derfor nyttet det ikke for meg å "velge gleden", å tenke positivt, sånn helt uten videre. Skyggebitene må forklares og forløses.
Nå er sirkelen sluttet, og jeg vet det er håp. Alt handler om bevissthet, og valg.

Det som nå kjennes viktig å understreke, er at denne håpløsheten som er min erfaring, er kun en erfaring. En følelse, som jeg har gitt meg selv, for å komme videre. Kall meg gjerne tunglært og selvmedlidende. Kall meg hva du vil.

Men i og med denne erkjennelsen, kan jeg legge dette bak meg, og gradvis bevege meg videre. Jeg fant den siste brikken i puslespillet, ser illusjonene i spillet, og kan vende meg mot livet, her og nå. Det er alt som teller:
Her og nå.
Å se dette gir helbredelse. Å tilgi, akseptere, omfavne ALT det som jeg er. Det er å ta tilbake egenverdien.
Jeg har gått en lang omvei. Men så har jeg også gjort det nå, uten utflukter.

Én av grunnene til at jeg deler dette, er at det også er en del av mitt indre program. Det er viktig, tror jeg, å dele essensiell kunnskap. Dette angår flere enn meg.
Det er også en del av begynnelsen. Det er en del av oppryddingen. Hive ut gammelt morkent materiale. Slippe lyset inn.

So be it

Beste hilsen
Rita Verena

(i skyggen av Bluestorm)



 

Takk tiril for din respons. Det gjorde meg godt, og jeg puster lettet ut.  Da kan det ha en mening å dele dette.   

Det lyser storhet av innlegget ditt, der du omfavner ditt alt.
Det eneste tunge jeg kan spore, er tyngden av din tilstedeværelse i ditt liv, trygghet med andre ord.

Elegant kombinerer du følelse og rasjonalitet, erfaring og erkjennelse, nå og andre nå.

Innsiktsfullt og sårbart ærlig.

Vakkert er det.

Takk for at du lar oss få ta del i din prosess, Rita Verena
- og velkommen!


gro

All ære til deg, som valgte å ta dette modige skritt.....å fortelle oss om dine indre prosesser, jeg ser har vært smertefulle for deg! 

Det er når noen tør stå frem, og fortelle om slåsskampene mot sine *indre demoner* at man blir en stor ressurs for andre, en stor hjelp for de som måtte føle det samme! Det er med stor ro og kjærlighet jeg leser ditt innlegg, med tanke på at mange vil dra nytte av ditt innlegg!

Tusen hjertelig takk for ditt bidrag! 

Har ikke fått mail, men gleder meg til å lese den om du prøver igjen!!!

Hver gang jeg leser innlegget dit, finner jeg nye avsnitt - ord jeg er sikker på jeg ikke har lest før. Jeg tolker dette slik:

New leaves are unfolding on the tree of your life, and this is happening HERE AND NOW.

Det er med en viss gjenkjennelse jeg leser ditt innlegg, Rita Verena.
Dette er et tema som jeg har grublet mye på. Lest om og hatt ulike følelser med.
Helt til jeg en dag leste noe i en spesiell bok, som åpnet mitt indre og slapp inn en sår følelse av å vite. Der og da visste jeg at slik er det. Jeg har vært der før og glemselens slør forlot meg. En sterk opplevelse og en smertefull erkjennelse.
Du skriver: Dette er en måte å oppleve helvete på jord...det er virkelig den vonde sirkelen...ingen vei ut?
Jeg har sett denne sirkelen og ser den fremdeles av og til, men ser også at det finnes en vei ut.
Jeg har nok også funnet den siste brikken i puslespillet, men opplever også å miste en brikke innimellom, slik at det krever stadig søking og leting for å holde bildet komplett.
Du har her satt ord på noe som jeg tror mange sliter med å forstå og for meg ble dette nærmest en bekreftelse på at det jeg nå vet, er sannheten.

Så takk til deg, Rita Verena!

Kira, en sånn gjenkjennelse gjorde sterkt inntrykk. Jeg tror det virket forløsende. Ja det er en vei ut, det er alltid en vei ut. Og du har så rett; brikker kan finnes og mistes. Det krever et stadig våkent sinn, stadige påminnelser.
Hvis dette kan hjelpe noen flere å forstå noe, så har det sin misjon. Og jeg er svært 'glad' for den bekreftelsen du ga tilbake til meg.
Jeg er på vei ut av denne skyggen, og den skal aldri få overtaket på meg igjen!