Ailo Gaup skriver i "Sjamansonen" noe om at sågodt som alle har den medfødte evnen til å "bli sjaman"
Det er med andre ord en menneskerett, og noe utenfor ego. Ordet "sjaman" viser vel først og fremst idag til det hver enkelt måtte tenke eller tro (som de fleste ord og konsepter).
Det er blitt et moteord, og betyr således alt og ingenting, avhengig av hvem som bruker det.
Det det dreier seg om, er den medfødte retten til å nære frem den beste kimen i seg selv. For å lykkes i dette er det nødvendig å oppgi drømmen om å ha særskilte evner (som er egoets drøm). Alle er forskjellig, og har således sitt helt unike bidrag å gi. Sirkelen dannes ved at hvert menneske finner sin spesielle plass, med sine sterke og svake sider. På dette viset er hvert enkeltindivid ubetydelig og samtidig unikt. Faktisk hele verdner i seg selv. (Vi er alt og ingenting - Det virkelige kan best uttrykkes i paradokser)
Sjamandrømmen er den sonen der felleskapet bærer frem gudefrøet i den enkelte, og med mye humor og lek - samt en viss fasthet og mye omsorg - lar tåpelighetene, dramaene og personlighetsknutene speile seg til de - omsider - oppløses (eller slipper litt tak...
)
Så utifra dette vil jeg tro du har evnen (jmf første linje i innlegget).
Min forståelse av disse tingene, som nok er en "samtidsforståelse", er at det dreier seg om ønske til å skifte over til et (det) dypere selv.
Den gamle tids sjamaner, fascinerende som de er, blir det stadig færre av i verden...ulike tider og ulike kulturer fordrer ulike sjamaner. Det som er felles er tilgang på kraft, og alt som dette åpner for
Dette er reisen hvor en aldri kommer frem, og samtidig hele tiden har vært der
