|
katharsis
Gjest
|
 |
« på: 07-09-2007, 21:55:13 » |
|
Jeg ble inspirert av temaet sjamanisme og psykotiske lidelser som var fremme på sonen for en tid siden.
Jeg har en historie å dele i så måte.
I etterkant har en del innsikter og erkjennelser kommet som har gitt meg ett helt annet perspektiv på historien.
Den har blitt en innvielse.
Jeg drister meg til å grave fram en erfaring som i sin materielle form har vært nedstøvet i journalskap i psykiatrien.
For de som ikke liker å lese lange innlegg, dette er langt, veldig langt.
Men høyst leseverdig, om jeg kan si det selv.
Historien er iallefall knakende god, høyst usannsynlig og med en lykkelig utgang
- så spørs det på formidlingsevnen.....
Jeg har vært noen år i psykiatrien, uten lønn.
For en del år siden ble jeg splitter pine gal over natta, i alle fall opplevdes det slik.
Etter kort tid var jeg i institusjons-psykiatrien.
Stadig nye diagnoser med dertil hørende medisiner ble forsøkt.
Ingenting så ut til å hjelpe på mine psykotiske og forvirrede tilstander.
Man måtte etter hvert ta fram de riktig tunge diagnosene, først manisk depressiv.
Det var jeg i ett år uten at det var store hjelpen i det heller, derfor fikk jeg enda en ny, og flere medisiner.
Schizofreni het den som så kom.
Schizoaffektiv sådan, jeg hadde min fulle hyre bare med å prøve å stave det.
På det punktet var jeg rimelig nedmedisinert og aspirerte til å bli svingdørspasient i den tyngre delen av psykiatrien.
Så det var ikke store hjelpen i den heller, tvert imot.
Bortsett fra på røykerommet da.
Der kunne man lene seg tilbake, si ”Schizoaffektiv Schizofreni” – om man husket og evnet å uttale det- og så ta imot beundringen og den statusen som gjerne fulgte med slike diagnoser.
Nå skal jeg ikke gå inn på hva jeg så , gjorde og opplevde som resulterte i en slik diagnose.
Men jeg vil fremheve at det ikke var det AT jeg så og opplevde ting som for andre var ikke-eksisterende som lå til grunn for det.
Men den sterke frykt og de trusler som disse skikkelsene og opplevelsene representerte for meg,
- og ikke minst min respons.
Livet mitt ble preget på alle områder.
Jeg var mer eller mindre satt ut av spill, mestret kun de enkleste gjøremål, også når psykotiske tilstander ikke hadde taket på meg.
Et nedmedisinert institusjonsliv i deler av året gjorde vel heller ikke sitt til å bedre noe som helst i så måte
På det mest ekstreme sov jeg 16-18 timer i døgnet, de resterende satt jeg og stirret ut gjennom knappenålshode store pupiller.
Ikke mye lys kom gjennom dem.
Opplevelser av et forvrengt og flytende kaos av en virkelighet slo seg fremdeles igjennom kjemiske barrierer.
Det var ikke små mengder følelsesdempende midler og antipsykotika jeg svelget hver dag.
Det var det mest skremmende ved det hele, sett i ettertid.
Jeg hadde overhodet ingen følelse av at jeg hadde levd annerledes enn da, fortiden eksisterte kun som bilder og filmsnutter uten følelsesmessig innhold som kunne knytte den til meg.
Når det gjaldt fremtid var det akkurat det samme, jeg hadde ikke noen formening om at det kunne finnes noe annet enn det jeg opplevde.
Jeg hadde ingen glede av noe som helst, musikk var støy, kreativiteten min var helt borte.
Ingen sorger heller for den saks skyld.
Intet sinne, ingen frykt.
Jeg var følelsesløs. Jeg levde en ikke-tilværelse.
Alt var et uendelig men innholdsløst nå. Kjemisk avskåret fra meg selv. Zombifisert.
Og det var verre enn smertefull mareritt-tilværelse, sett i etterkant.
Schizofreni var den gang et slags alt for meg, det var min identitet, det var mitt yrke, det var meg.
Behagelig ansvarsfraskrivende, men prisen var høy.
Så kom vendepunktet.
Det ble spekulert på om jeg hadde en dobbelt diagnose, dvs om jeg var narkoman og at det var derfor de ikke fikk bukt med mine psykosetilstander. Det skulle taes urinprøver, tvungne.
Da ble provokasjonen stor nok. Jeg følte meg ydmyket og krenket.
Viljen våknet og jeg blånektet. Noe rusproblem har jeg aldri hatt.
Smerten traff meg fra annet hold også, nesten samtidig
En klar tanke slo seg knallhardt igjennom medisintåka .
Vil jeg virkelig leve slik, resten av mitt liv?
Psykiatrien kom ingen vei, min tilstand ble gradvis verre., så mye hadde jeg fått med meg.
Jeg er ikke schizofren, sa jeg til min daværende psykiater,. Vedkommende gløttet opp fra papirene, kikket over brillekanten og sa:
Det sier dere alle sammen, manglende innsikt i sin egen tilstand er et av symptomene på schizofreni.
Da forsvant alt håp.
DETTE var vanvittig, ikke jeg.
Vissheten fikk fotfeste et eller annet sted nede i dypet av meg selv.
Jeg hadde slett ingen sinnslidelse og jeg visste at jeg måtte ta tilbake hele ansvaret for mitt eget liv og egen helse, som jeg med stor lettelse hadde overlatt til behandlere.
Ikke visste jeg hvordan, bare at.
Jeg sluttet med medisinene og stakk av.
Dro til mitt hjemsted på vidda og begynte å gå.
Jeg gikk - uansett vær, gikk i skauen og i fjellet. Mange hyggelige mennesker ville gi meg skyss, der jeg gikk langs gamle bygdeveier i snøføyka og jeg forklarte høflig at jeg ville gå.
De ristet på hodet og kjørte videre.
Skalv og spydde gjorde jeg og , medisinabstinenser og gammal smerte rev i kropp og sinn.
Og jeg gikk.
Og gikk.
De gjorde noe med meg, turene i naturen, først og fremst det å få ro i kropp og sinn såpass at det gikk an å få i seg mat og å sove, men det var mer også.
Jeg var ikke bevisst på det da, visste bare at det måtte til.
Det var en viljeshandling, det å ta de første skrittene, det å gjøre, det å gjøre igjen og igjen, det å ta grepet, å ta styringa, uansett motstand indre og ytre.
Ta grepet hver dag.
Et bein foran det andre, et skritt av gangen.
Senere fikk jeg vite at på dette tidspunktet hadde psykiatrien gitt meg opp, og at det var derfor jeg ikke ble hentet tilbake.
Men jeg måtte jo møte dem før eller siden, jeg måtte inn igjen for å komme ut hovedøra.
Inn på institusjon bar det, igjen.
Men undre over alle undre,
jeg hadde ikke hatt et eneste symtom, ikke en eneste psykosetilstand i denne tiden.
Og jeg ble sett.
5 uker etter begynte jeg å jobbe, deltid, i mitt gamle fag, fikk støtte og drahjelp som overgikk alle mine forventninger.
Men det var jeg som gikk, det var jeg som gjorde, kanskje nettopp derfor....
Og jeg gikk og gjorde, mens gamle ringrever av noen psykiatere satt på sidelinja ristet på hodet, smilte lurt og sa,
”Du vet at det du akkurat har gjort og gjør nå er umulig?”
De visste akkurat hva de skulle si, ringrevene, for å gi meg de ekstra dyttene.
De trykket på de riktige knappene, pekte på ressursene, på selvinnsikten, på motet, på viljen.
Den siste ”diagnosen” jeg fikk var forresten denne: ”Du er ikke sinnsyk du Gro. Du er crazy”
Jeg liker den
For meg var det det å overta ansvaret for eget liv og helse, som ble utslagsgivende.
En indre dyptliggende visshet om at ”Jeg kan”.
Ikke ante jeg hvordan det skulle gjøres i bevisstheten, jeg bare gjorde.
En vilje, en vilje til endring uansett omkostninger.
Ett skritt av gangen.
Ikke ante jeg hva jeg styrte mot, bare at det neste skrittet skulle og måtte tas.
Umulig eller ikke, spilte ingen rolle lengre, jeg fokuserte kun på det neste stedet foten skulle treffe bakken.
Og var det ikke fast grunn der (det skjedde faktisk forbasket ofte), så fikk det så være, foten skulle ned uansett.
Virkeligheten hadde det nemlig med det å forsvinne, særlig gulvet.
Øynene mine så det som ett bilde, men sinnet mitt registrerte det ikke som materie.
Jeg har gått langt i løse lufta på det viset......
Så jeg gikk ut av Schizofreni og Psykiatri inn i ingenmannslandet som møter den som vil inn i samfunnet igjen.
Ingenmannslandet der hvor man må bevise seg selv som ansvarlig samfunnsborger for å slippe inn i varmen igjen.
Det ble mange kamper med byråkratiet, etter prinsippet det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Ikke hadde jeg nettverk heller, jeg hadde bodd i utlandet i de 7 siste årene, og de vennene som var i Norge, forsvant fort.
Jeg forstår dem, ikke lett å forholde seg til at et menneske forandrer seg fort og tilsynelatende mister alt, inklusive seg selv.
Det å overbevise meg selv kostet nok litt mer enn det å overbevise omverden.
Det var mer krevende å komme meg gjennom mitt eget ingenmannsland, enn å komme seg ut av psykiatrisystemet.
Jeg møtte veggen, snublet, falt. igjen og igjen.
Veien var lang og kronglete, men den var der. Jeg gikk og jeg skrev og jobbet. Skrev og gikk og jobbet.
Kilometerne ble jeg i god form av, skrivingen brakte med seg erkjennelser og jobben gav meg tilhørighetsfølelsen, holdt meg på plass i samfunnet.
I ettertid ser jeg at egentlig gikk det ganske raskt.
Kanskje gjør det akkurat det når en kun fokuserer på neste skritt og ikke hvor lang, bratt og kronglete veien er. Og hvor langt unna det store hvite lyset er....
Et skritt av gangen, ikke frem mot drømmen, men i den, drømmer som skal realiserers er aldri der fremme, de NÅ.
Psykitri og diagnosestillinger er ingen eksakt vitenskap, når alt kommer til alt handler det om synsing.
Det er mennesker som synser og mennesker synser i forhold til sin egen kunnskap og erfaringsbakgrunn og noen ganger strekker ikke kunnskap og erfaring til og det blir feil.
I ettertid forstår jeg at det kunne være rimelig å sette en slik diagnose på bakgrunn av alle de opplevelser av meg selv og virkeligheten jeg hadde den gangen.
Diagnosen står overskrevet, som det heter, det nermeste psykiatrien kommer til å erkjenne feil, uten søksmål.
En underkjennelse av en slik diagnose må komme fra Høyesterett.
Jeg trenger ingen kjennelse fra Høyesterett for å vite at jeg ikke er alvorlig sinnslidende, det vet jeg selv at jeg ikke er.
(Selv om det hender at noe i meg skal ha det til at jeg ikke er vel bevart, slik som nå når jeg legger ut denne beretningen her........)
Jeg har erfart det jeg har erfart, hva som måtte stå i papirene får bli en sak for dem som skrev dem.
Når jeg ser tilbake på det som ble kalt psykoser og akutte forvirringstilstander, ser jeg ufrivillige endringer i bevissthetstilstand.
Ukontrollerbare og også uforståelige for meg den gangen.
Ateist var jeg og, for meg fantes intet ut over det materielle.
Nivåer av virkelighetsoppfatning/bevissthetstilstander slo seg på av seg selv, gjerne flere på en gang, mens jeg forholdt meg til det hele som om jeg var i en hverdagsbevissthet.
Den store, men meget grunnleggende forskjellen på det jeg opplevde den gangen og det jeg opplever nå av endrede bevissthetstillstanderer er først og fremst det at jeg ikke bevisst kunne kontrollere endringen og dermed heller ikke kunne gjøre meg noen nytte av det.
De utrolige fryktmengdene som dette førte med seg, det at verden forandret seg foran øynene på meg i løpet av et øyeblikk, og også ubearbeidet frykt og sinne som da fosser frem gjennom bilder og opplevelser gjorde meg til en fange av min egen frykt og smerte. Hvilket gjorde smerten og frykten enda større.
Ikke kunne jeg bevisst slå det på og dermed heller ikke av.
Det er der den ligger, tenker jeg, den store forskjellen mellom det som er en psykotisk opplevelse og en reise i de indre landskaper, mytelandskapet, elementet av kontroll og også intensjon og dermed forståelse for hva som skjer og en mulighet til å fortolke og bruke dette til egen vekst.
Bevissthetstilstanden i en psykotisk tilstand og den jeg opplever feks i en reise er den samme.
Så har de da også det samme formål, psykosen og reisen inn i mytelandskapet, det å oppheve seg selv.
En annen og også meget vesentlig forskjell er fryktmengdene man møter.
På en reise velger man å møte frykten og den kommer derfor i håndterbare mengder, tenker jeg.
I en psykosetilstand er det frykten som kommer enselv i møte, av nødvendighet, fryktmengdene kan derfor være langt over tålegrensen som man har der og da.
Når jeg sier nødvendighet tenker jeg at det er slik at det er en grense for hvor mye fortrengt frykt og smerte et sinn og en kropp kan fungere med.
Skjer ikke forløsningen i en bevisst prosess, skjer den ubevisst.
I psykosen kommer denne til overflaten, som et slags myterealitet som er der for å heve tålegrensen for det bevisste sinn.
Det jeg opplevde ble klassifisert som grensepsykoser, dvs en akutte forvirringstilstander der jeg hadde en formening om at det jeg så og opplevde ikke ble erfart av andre.
Når jeg ser tilbake på innholdet, billedinnholdet er det overraskende kjent.
I de tilfeller hvor en menneskeskikkelse eller flere dukket opp, gjenkjenner jeg nå en tidligere veiviser. I stadig nye klær og hårfasonger, men med det samme smilet, det samme glimtet i øyet, det samme ansiktet.
Den gang oppfattet jeg skikkelsen som truende, livstruende mange ganger.
Min egen forkledte høyere bevissthet.
I en reise så reiser man enten opp til den øvre verden, den høyere bevissthet, inn i mellomverdenen, myteversjonen av denne, eller til den nedre, det ubevisste, instinktive, ville.
I psykotisk tilstand var det som om skillene opphører.
Vevisere oppførte seg som angripende rovdyr i mellomverdenen.
I en slags forvridd symbolform kunne også bilder fra tidligere liv dukke opp, som en slags metaforer.
Jeg prøvde å løpe fra en flokk svevende blodtørstige tomater den gang jeg ble splitter pine i London.
Ikke greit det å bli forfulgt av slike vesener i dagesvis, som i tillegg angrep i øyenhøyde på høyre side, og som om ikke det var nok kunne de finne på å gjøre seg usynlige!!!
Jeg løp gatelangs for å slippe unna.
Fikk det for meg at jeg hylte og skreik på gata, men det var visst bare i Tomatenes Verden at den lyden ble hørt...............
De gav seg faktisk etter det, la seg pent ned på en tallerken sammen med vanlige tomater og havnet etter hvert på en brødskive.
Blodsprut fra ett tidligere liv de blodtørstige tomatene, fant jeg ut mange år senere....
Stemmer hørte jeg også den gang, det gjør jeg fremdeles. Men den gang hørte jeg aldri min egen, det gjør jeg nå.
Jeg ”utviklet” en del teknikker i denne perioden for å bedre min egen tilstand og livskvalitet.
Innenfra kom de alle som en.
Det var på den tiden jeg gjorde det jeg nå ser er en sjelehenting.
Kallte det psykodrama den gang. Hadde lest i ett blad på ett eller annet venterom at det gjorde godt å klemme sitt indre barn.
Jeg fant ikke noe barn og dro for å hente det. Da fant jeg.
Jeg begynte å ”personifisere” følelser, dvs jeg så på dem som arketyper og snakket med dem.
Det var slik jeg møtte døden som mytevesen for første gang.
”Likt skal likt kurere” , kan man kanskje si, ”Den schizofrene” som snakker med sin ”schizofreni”.
Eller sjamanen som snakker med det h*n møter i mytelandet mellom verdenene.
Det ene er ubevisst, det andre bevisst.
Mange år senere snublet jeg over sjamanismen, eller det var vel heller den som snublet over meg en feberhet natt.
Den var meg så underlig kjent.
Ordene og navnene var fremmede, men innholdet og begrepene var kjent, jeg hadde bare kalt det noe helt annet.
så kunne jeg se på hele galskaps- og psykiatriopplevelsen med andre øyne.
Nå ser jeg en innvielse.
Jeg er av dem som er en så innbarka rasjonalist, og den gang innbarka ateist, at hadde jeg møtt denne myteverden for første gang på trommereise i en sirkel, så hadde jeg nok hatt store utfordringer med å forholde meg til et mytelandskap og myteerfaringer som metode.
- om jeg i det hele tatt hadde kommet meg avgårde på en sirkel...
Mine første møter med mytelandskapet og veivisere er behørig dokumentert i journaler.
Jeg har selv kjent konsekvensen av møtene med mytelandskapet på kropp og sinn.
Jeg tviler ikke.
Jeg har kjent kraften.
Jeg vet.
Kanskje var det rett og slett en nødvendighet å få det inn på det viset?
Noen er som kjent litt mer tungnemme enn andre...
I bakhodet har jeg anekdotene om de som ble gale, og flyktet ut i skogen
Hvis de overlevde møtet med seg selv, åndeverden og det ville, kunne de begynne opplæringen hos en sjaman.
En sjamanvei det.
Jo mer jeg sjamaniserer, jo mer ser jeg verdien av det å tilbrakt noen år i Galskapens Grenseland og Ingenmannslandet.
Erfaringene, erkjennelsene og innsiktene det har brakt med seg synes uvurderlige for meg nå.
Det som en gang syntes som en forbannelse, har nå blitt en stor gave.
Tiden er inne for å bøye nakken og takke livet.......
|
