Skrev egentlig et langt svar, i går, men siden det forsvant prøver jeg på nytt
Ble så glad da jeg leste innlegget, fordi jeg også bærer rundt på noe av samme erfaring. Nå er det ikke dette jeg skal skrive om, men viktigheten av dette temaet var et av budskapene i de "psykotiske" opplevelsene. For å gjøre en lang historie kort fikk jeg beskjed om at de schizofrene bærte nøkler for å avkode flere dimensjoner, noe som ligner på innvielser mellom ulike bevissthetsnivå. Virkeligheten og media er ikke kollektiv, det er bare et dekke som skjuler åndelige prosesser som vi ikke snakker om. Hvis man kommer med slike uttalelser inne på en lukket avdeling kommer man ikke ut, det er bare et spill for galleriet. Derfor er det ikke sannhet i psykiatrien, ennå. Men ting skjer, noe som vises i hele sonen, og dermed er jeg så takknemlig for å finne et slikt klokt og lettfattelig manuskript over en viktig kamp i mennesket som lett kan lede inn i psykatrien. Det er alltid en vei ut, og du viser den beste.
Å finne sjamanismen er å komme hjem når man har reist ensom i psykiske landskaper uten å forstå....bare frykte. Når det ikke lengre er frykt behersker man seg selv, og føler glede over at det hele har "rammet". En såret healer har healet seg selv, og jo dypere sår som er leget, jo større skade er bøtet.
 

  Hei Gro, fint at du tok opp tråden. Først av alt er jeg gald for at du skrev dette med galskap som innvielse, fordi jeg selv har gått samme stier, men skammer meg og har ennå trøbbel med å akseptere mine opplevelser med psykiatrien. Det blir for personlig, på en måte, sender deg gjerne PM om du vil vite mer. Men her vil jeg utdype at i galskapen kan man også finne mye klokskap, og av all den smerte jeg har påført meg selv (og andre) har jeg lært. Og siden jeg har lært, har jeg beveget meg videre. Jeg er også crazy, men har heller sklidd ut av psykiatrien lettere enn de klarte å fange meg. Vel, det er derfor jeg skriver at man må følge spillereglene for å komme ut, og det der dette som er en felle mange går i. Det å måtte skjule at de indre prosesser blir projisert ut i det ytre, må for enhver pris ikke nevnes, da blir diagnoesen utvidet, og paragrafen for innleggelse blir kanskje bare lengre ut i tallene som forespeiler uker før man kan vandre fritt igjen? Jeg snakker om tvangsinnleggelser, hvor en som kanskje vandrer innvielsens vei, mister grepet og blir gal....før gikk de ut i skogen, men nå risikerer man å våkne opp på en lukket avdeling....det var i korte trekk hva jeg mente. Og at slike som deg er med på å kjempe ned disse sperrene, slik at historien utvikler seg i positiv retning. Fortsett å gå, fortsett å forandre og takk for at du deler.
 

Skal egentlig ikke blande meg i det dere to vil snakke om, men jeg synes dette temaet er så interessant. Har selv vært i grenseland mellom litt av hvert og kunne helt sikkert pådradd meg noen lekre diagnoser hvis jeg hadde snakket høyt om det til de "rette" menneskene.

Det jeg vil si er bare atte.......jeg tror ikke dette skjer bare på personlige nivåer, men også i de mer kollektive lag, hvor land, kulrturer, trender, religioner osv sliter med det samme. Ja, det er vel egentlig ikke vanskelig å se. Og ikke er det heller rart at vi preges og at det får sine konsekvenser i oss. Det vakreste jeg ser i livet i dag er at dette nå åpnes, at vi finner veien "tilbake", at vi lærer å forstå mer om hva vi egentlig er.

De som gjør dette i seg selv gjør en fantastisk jobb for alt vi gjør får ringvirkninger 

Det er en herlig prosess, når fargeblyantene hentes frem etter at man har oppnådd den nødvendige avstanden til slike traumatiske opplevelser og bare flyter med i gløden fra våre utbrente bål. 

Ulvemor!
Jeg tror du har helt rett i dine tanker om den kollektive prosess... 

Hva med å snu det hele Månestråle?
Tenk på det mot og den selvinnsikt, samt en hel haug med andre resursser, som skal til for å kunne gå gjennom et møte med norsk institusjonspsykiatri og komme ut nogenlunde helskinnet i den andre enden. Det er ikke lite, og det vet du sannsynligvis av erfaring selv.

Som du selv sier; Livet var ingenting. Nå er det en gave.
Hvem er det som har stått for den snuoperasjonen om ikke du sjøl?
Og så den erfaringen det er det selv å erkjenne og å gjennomføre det som "ekspertene" mener er tilnermet umulig?

Kast fra deg stemplet, bli din egen høyesterett( den er oss den også) og underkjenn diagnosen.
Legg gjerne ned psykiatrien (i deg selv) og, med det samme du holder på. Lås opp dørene, slipp naturen og det ville fri.

En som omfavner sin egen storhet i, og på tross av, psykiatrien (eller andre begrensende systemer) er det all grunn til å ha tillt til.

Det har vært skrevet mye om schizofreni og psykoser nå,- vi må ikke glemme at også depresjoner er en "oppvåkningsmetode".
Jeg slet selv med depresjoner i mange år. Gråt meg til en plass på Modum Bad (legen min mente jeg ikke hadde noe der å gjøre siden jeg hadde vært på tv!!!) Mens jeg var der startet prosessen jeg fortsatt er i (og forhåpentligvis vil være i leeenge). Bøker datt ut av hyllene på biblioteket og jeg har vel aldri hatt mer direkte drømmer enn i denne perioden. Jeg er sta og klarte meg uten medisiner (selvom jeg en periode også var suicidal),men jeg er utrolig takknemlig for denne tiden i livet mitt. Uten denne "fæle" perioden ville jeg nok ikke ha kommet så langt som jeg har i dag.
Depresjonen forsvant (etter mange,mange år) når jeg og en behandler fikk hjulpet en munk videre mot lyset.

I dag har jeg et godt liv (når en ser bort fra fysiske smerter), jeg er som sagt fortsatt i prosessen og fryder meg over alt det spennende som skjer. 

Hei Passopp
kan du skrive litt mer om hva denne boken handler om?
Mvh Br

kan ikke du lage en kort oppsummering med egne ord?

altså: fritt, slik du husker boken?