Å slippe den frykten, at du reiste gjennom den til tross for den frykten du følte, var sterkt gjort.

Enten lar man seg drukne i frykt (eller noia som mange kaller det), eller så trosser man den. Dette er vel noe man kan kalle å jobbe med seg selv og sin egen frykt. Det er vanlig at våre "protestantiske" sinn reagerer sterkt på enteogener, og cannabis har jo i tillegg en tendens til å forsterke inntrykk og opplevelser, som f.eks. frykt og glede.

Det var en god beskrivelse du skrev av opplevelsen din Inger Lise!
Takk Grasrota.
Slik jeg erfarer det, handler det ikke om å trosse frykten heller, men mer om å møte den og gå inn i den for å finne ut hva den er og hvorfor den er der.
Det har i det siste gått opp for meg hvorfor jeg møtte denne frykten akkurat da. Når jeg har jobbet med enteogener, har jeg som oftest hatt en ansvarlig, en sjaman, med. En som hjelper til når det blir vanskelig og som gir det hele en ramme av trygghet.
Ikke så under denne opplevelsen. Jeg var totalt alene og det var ingen der til å hjelpe. Jeg hadde kun meg selv å stole på og jeg forsvant for meg selv... Det var en lærerik opplevelse, men det var virkelig "the hard way"

Og samtidig vet jeg nå at det var akkurat slik det var ment å være
