For noen år tilbake, møtte jeg en fra barndommens nabolag. Jeg hadde ikke sett han siden tenårene hjemme i Nordland. Nå jobbet han på et slakteri, kunne han fortelle. Jeg spurte hva de slaktet, og det var rein. Da falt tankene på sjamantromma jeg bygde noen år før dette igjen. Jeg spurte hva de gjorde med skinnene, og han svarte at de hadde mer skinn enn de kunne gjøre bruk av. Så de ble kastet. Da rykket det til i denne underlige refleksen jeg har om å gjøre ting selv fra grunnen av. Riktig nok hadde jeg laget tromme en gang, men hadde jeg bygd den selv? Nei. Jeg fikk utdelt ramme og skinn, og hadde vel strengt tatt bare strukket på skinnet selv. Det var ikke godt nok for en praktisk anlagt nevenyttig handyman som meg selv, som liker å ta del i et arbeide fra begynnelse til slutt, den kreative prosess, liksom, og ikke bare være en fremmedgjort liten del av et stort industrialisert samlebåndssamfunn...
Nå hadde jeg ikke akkurat bygd tromma mi på et samlebånd, men jeg falt helt inn i den stemningen der. Jeg kunne ikke overfalle en rein selv og flå den. Eller jeg kunne vel strengt tatt det, hvis jeg tok jegerprøven og betalte meg inn på jakt et sted. Men det var ikke min stil. Jeg regnet meg mer som fisker enn jeger. Så ble ikke dette helt 100% fra grunnen av, men det nest beste.
- Kan du sende meg noen skinn, spurte jeg oppglødd.
Noen uker gikk, og jeg begynte å tro at det var mest med praten. Men så tikket det inn en sms om at han ville ha 60kr per skinn, mest for å dekke portoen. Jeg bestilte tre skinn. Noen flere uker gikk. Jeg hadde vært bortreist noen dager, og da jeg kom hjem ringte postkontoret. Damen i andre enden av røret kunne fortelle at dersom jeg skulle ha pakken som var kommet, så måtte den hentes øyeblikkelig, ellers kastet de den. Jeg fant hentelappen i postkassa, og dro bortover. Når jeg leverte den inn, så hun bak skranken på meg illevarslende, og sa - Det er du, ja.
Med dype furer i pannen kom hun tilbake fra lageret med en stor ball kledt i svarte søppelsekker.
- Vi har måttet tulle det inn i flere svartsekker, sa hun sint. Det rant blod ut av pakken. Hva i helsike er det du har der?
Min nabo på slakteriet hadde ikke engang skylt av skinnene. De kom bloddryppende rett fra skrotten. Jeg mumlet en slags forklaring og tok imot pakken. Det luktet lik. Jeg har aldri luktet på et lik, men dette luktet død. Det skjønte alle. Instinktivt.
Jeg hadde forstått det slik at hårene på et skinn ville slippe, dersom skinnene lå våte i plast. Sånn sett var det jo bra at at pakken hadde ligget en liten uke på lageret til mitt lokale postkontor...
Da jeg kom hjem, pakken jeg ut skinnene. Lukta slo imot meg. Jeg tok på gule oppvaskhansker av gummi og begynte å rive av hår. Det stemte at hårene slapp. De løsnet i store flak. Men bare på enkelte steder. Andre steder satt hårene som spikret i like store flak. Det nyttet ikke å rive. Hva skulle jeg gjøre? Bygge en hårete tromme? De fikk råtne litt til. Jeg skylte av dem og pakket de inn plast. Så hengte jeg dem opp under garasjetaket, så ikke musene skulle spise på dem.
Noen dager senere tok jeg dem ned igjen. Nå luktet de selvfølgelig enda verre. Nye flak av hår løsnet, mens andre steder satt de like gjenstridig. De måtte råtne enda mer. Hadde jeg bodd i Afrika, ville jeg denne gangen hengt de i garasjen fordi jeg fryktet gribber og hyener, mer enn mus.
Noen dager senere igjen sto stanken mot meg femten meter fra garasjeveggen. Det luktet altså gjennom garasjen. Hvis jeg ikke nå fikk av hårene, måtte jeg gi meg og grave de ned en mørk natt, tenkte jeg, og fryktet at forråtnelsen var kommet så langt at selve skinnene var morkne.
Jeg rigget meg til bak garasjen som grenser til et jorde, hvor ingen naboer kunne se at jeg sto på kne iført gule oppvaskhansker og rev hårtuster av en hudfille. Stanken var motbydelig, men skinnet virket fortsatt sterkt. Hår løsnet, men her og der sto små øyer av gjenstridig hår fortsatt tilbake. Kvalm og fylt av en underlig skamfølelse over å holde på med disse perverse greiene, skrapte jeg med kniv, og i desperasjon tok jeg også av meg hanskene for å få bedre tak. Imens sirklet gribbene nærmere, og hyenene lusket rundt på jordet...
Endelig fikk jeg av alt hår, pakket inn skinnene og pælmet de i fryseren. Det tok en uke å få lukta av fingrene, og tre år før lukta slapp taket i garasjen.
Nå flere år senere har jeg fortsatt skinnene i fryseren. Jeg vet ikke helt hvilken tilstand de er i, men jeg kommer til å lage meg en ramme snart. Problemet er at jeg ikke har eget sagverk hvor jeg kan skjære plank. Det nest beste er vel å kjøpe plank og bøye selv.
(Takk til Passopp for denne lenka :
http://www.duodji.info/norsk/index.php?sladja=57 )
