Osho - han laget mye storm i vannglasset!
Jeg har aldri vært noen Osho-fan, men har lagt projeksjonene vekk. Det føles godt og rett.
Sjøl om jeg opplever oppstyret og personlighetsdyrkingen som uinteressant (og ofte latterlig)
innser jeg at han hadde sine vesentlige bidrag. Hvem andre var som han? Han brøt alle reglene.
Bare det er jo grunn til å ta av seg hatten. Humor, galskap og åpenlys narscissisme. Det blåser
på toppene. Jeg er takknemlig for de som tar på seg belastningen med å rette fokus mot det høye.
Problemet med "rebellen som Guru" er det patetiske som oppstår når "rebellen" blir "autoritet".
Da går det ikke lenger an å si noe imot rebellen/autoriteten. Man får en idiotisk situasjon, med
en gal og inspirert mann som følges av hengivne elever.
Det blir et paradoks.
Dessuten kan ikke inspirert galskap etterapes. Når flinke gutter og jenter forsøker å være "ville"
kan det ofte få merkelige utfall. Det kan være at de burde godta sin flinkhet og fortsette med det.
Den sterke i oss vil ikke bøye seg for noen. Den søkende og usikre i oss faller på kne foran et selvsikkert barn
Guruer, bevegelser og den slags er ikke min greie. Men det kan være greit å ha samme skepsis mot kritikken som rettes mot disse som propagandaen som spres. Kanskje er mye av kritikken også rene falsum, ondsinnet sladder.
Det finnes sterke krefter som vil tvinge oss til å være middelmådige, ufrie og veldresserte.
Det er godt når noen pisser på disse. Men det blir som nevnt fort patetisk når rebellen
blir autoritet og setter en ny standard som massene forsøker å følge.
Alle må følge sin egen vei.
En menneskelig veileder er bra, men til syvende og sist ikke mer verdt enn et konsept.
Altså kun anvendelig så lenge man går for essensen og forkaster resten.
Dette forstår ikke persondyrkelsen. Persondyrking kommer av behovet for enkle svar.
Persondyrkelse søker egoet, kroppen, verden, tviholder på illusjonen.
Persondyrkelse er forsøket på å tvinge det flyktige øyeblikket til å vare for alltid.
Vi vet alle, fra den gang vi var barn på julekvelden, at det går ikke.
Det strider mot the nature of reality
Det som inspirerer er det som fordamper i samme øyeblikk. Det flyktige, det som ikke kan fanges.
Det som springer ut av en inspirert og treffer det inspirerte i oss. Det er et mysterium, og all elende har
oppstått i forsøket på domatisk å definere det (religion, autoritet, krig, straff og tvang)
"Hvis du ser Buddhaen, drep ham", sies det i buddhisttradisjoner.
Hvis man skal drepe Buddhaen, hva burde man ikke gjøre med de andre tullebukkene?
Vi må slippe dem fri. Når vi slipper dem fri, kan de ikke plage oss lenger. Da kan vi ta det de evt hadde å
gi, og overse resten.
Verden er uansett en gudommelig lek, et drama.
Takk til alt og alle som lærer oss å leke.
