Vi har reist med tvilingsjaman til et landsby med to timers kjøring. Der sjamanen skulle holde en "et års" rituale for en familie.
Dems yngre sønn har tat livet av seg.  Etter nødvendige forberedelser samlet de forskjellig mat,drikke og vi reiste til et bestemt sted i naturen ,stedet ble bestemt av sjamanen selv.  Sjamanen lagde et bål etter alle regler og startet med sin kamlanie mens alle slektninger sto like ved.   Det har vært utrolig kald og alle selfølgelig sto og fryste. Jeg har ikke sett selve gutten som skulle komme til bålet.  Det første jeg merket ,at når sjamanen gikk i gang med sin ritualen ,så gradvis ble bevegelsene hans tyngre og tyngre,han virket helt utslitt på sluten av ritualen.  Kansje han blitt tappet for energi tenkte jeg,det er sikkert slitsomt å ha kontakt med de døde.  Det andre som vekkte min oppsikt i, at når jeg skulle rekke ham trommen hans(fordi han trommet ikke i hele ritualen,men bare i begynnelsen og på slutten) ropte han til meg ,at jeg skulle komme med trommen fra den andre siden,fordi gutten var redd for trommen. Da kjønte jeg ,at de som er på andre siden ser ikke på ting slik vi gjør det.De ser inn i ting,tingenes virkelige utseende. Da bekreftet jeg bare en gang til for meg selv ,at vi alle lever i vår illusjon. 
Da bålet var sluket og ritualen var over ,pekte sjamanen i asken fra bålet.  Der så vi barne avtrykk i asken og hunde spor.  Den gutten har kommet til oss sammen med hunden sin. Sjamanen sa ,at hunden var gulfarget og det bekreftet foreldrene hans,at han hadde en hund før han døde.
Det var mange ting der på den ritualen,men det ønsker jeg ikke legge ut.
Stillheten!