Jeg vet ikke hvor jeg skal legg dette emnet. Men jeg gjør dette som et rituale.
Dette krever mot. Jeg spør meg selv om verdien av det. Skal man utlevere seg sånn?
På den annen side, hvorfor skal man ikke? Av og til må man sette ord på smerten direkte, for å helbrede den.
Jeg er av den mening at åpenhet er den beste kur mot skam. Og dette er en historie om skam, og et forsøk på å hente tilbake en sjelebit.

So here we go:

(På 1970-tallet florerte en hit av Judge Dread : 'Take of your clothes'
Den knytter jeg til helt bestemte minner, som blir veldig symbolske.
Så jeg har skrevet et slags dikt rundt strofer fra sangen.)

Hun var 15, han var 22,
de var en slags kjærester.

Hun stod der på et nakent golv
i et nakent rom
han ville bare se..

Take of your clothes..


Hun var paralysert, hypnotisert
ikke lenger tilstede i kroppen.

let me see what it is you are hiding,


Han hadde vilje, han hadde begjær
hun hadde ikke noe av dette.

my father is a priest you know,


Så la han henne ned
på det nakne golvet
hun  viljesløs som ei dokke..

..and I am not a beast you know..


Som i transe lot hun det skje.
smerten  skar gjennom kroppen

I just want to look....

------------------

Min debut inn i voksenlivet. Det kunne definitivt vært bedre. Det var en erfaring som befestet et mønster som var skapt fra før. Skjebnetråder vever seg på mystisk vis inn i hverandre og skaper mønstre og bilder. Slik blir historiene til.

Denne sangen var en hit på denne tida. En betagende låt, og jeg lot meg ta..
Sjelden har vel en sang vært så direkte forførerisk, i dobbel forstand.
Jeg var et barn i en tenårings kropp, han var ei tapt sjel i en voksen manns kropp.
Det er en dårlig mix.. om kanskje ikke så uvanlig..

Denne jenta har jeg gjemt bort og nesten glemt. Bare sett tilbake på med et distansert blikk. Mest med forakt.
Siden skjedde andre ting, noen gode, andre verre. Knuten lå der og vokste seg mørk, som et spøkelse i mitt indre. Jeg hadde fått en dårlig start, og skjønte ikke rekkevidden av det.
Det er på tide jeg erkjenner henne, stryker henne over ryggen og fører henne hjem.
Gir henne den forståelse og kjærlighet hun ikke fikk dengang. Synge en annen sang.

Takk Dimi!
Det var uendelig vakkert sagt.

Jeg sitter her å skjelver å undres om jeg skulle fjerne teksten, men nå har jeg mot til å stå i det.

Takk og klem!

Takk kjære deg!

Du har helt rett. Og jeg trodde det var healet. Kanskje det er.
Kanskje jeg bare trenger å løfte det fram i lyset for å tilgi.
Jeg er klar over at roten til skammen ligger dypere enn dette, men dette er et knutepunkt.
Det er et stort tilgivelsesarbeid jeg har foran meg.
Og ja jeg vet; det er mange mange. Derfor skriver jeg det ned.

 

Det er godt at det kan hjelpe andre ... og godt å vite at det lar seg gjøre ... skritt for skritt.

Takk Sommersky! 

Jeg tror også det er viktig å sette ord på smerten. Det at du er åpen om det, kan hjelpe andre som kanskje ikke har våget å sette ord på det. Så er det dette som jeg synes er utrolig viktig. Du behøver ikke stå alene i dette, du kan få støtte som foreks her på sonen når du arbeider deg gjennom prosessen  

En dag må vi ta oss en  

E veldig glad i cola og kaffe 

 

Yapp, det skal vi, Rita!