Hvordan ofrer man, hva ofrer man og ikke minst hvorfor ofrer man? Har hørt at åndene krever noe til gjengjeld.. Er ofring bare en symbolsk handling for å markere takknemlighet, eller er det noe mer? Hvorfor har man til alle tider over hele kloden ofret både dyr og mennesker til "gudene"? Ble bare menneskets blodtørstighet kanalisert på noe forutsigbart og strukturert, (så den ikke forårsaket større ødeleggelse andre steder i samfunnet slik vi ser i dag) eller hadde offerritualene en høyere funksjon?

den bare symbolske handlingen er svært effektiv
for den kopler seg inn på underbevissthetens krefter der gudene befinner seg

så dette med ofring er en måte å snakke tilbake på med samme mynt.

åndene snakker også med symboler og i symbolske handlinger.

En sang av hjertet,er noe å ofre

De bålsermoniene jeg har vært på har vært veldig vakre og minnesrike. Der ofret vi det som vi selv ønsket. Det kunne være litt av håret, tobakk, matvarer, en tegning...noe man er veldig glad i som kan være vanskelig (men nødvendig) å bli kvitt. Det kan være en tanke, en kvist...det er intensjonen tror jeg... som teller når du ofrer noe. Man skal ofre AV hjertet...å ikke bare for at det er en tradisjon eller en plikt.

Jeg har ikke som vane å ofre noe...sånn ellers! Men jeg takker, for meg er det veldig viktig å huske på å takke for all hjelpen jeg får. Jeg mener at vi er på lag med hverandre, åndene og jeg...og at vi yter like mye på hver vår side. Derfor syns jeg det er fint å kunne gi noe jeg selv setter pris på tilbake ved slike sermonier, når vi samles flere.

Tror jeg også, at det virker mot sin hensikt. Derfor ofrer jeg ikke, når jeg er i det hjørnet. Selv om en stemme i meg sier at jeg må, for ellers vil jeg bli "straffa". Selv om jeg ikke tror på straff, som annet enn å få en læreepenge og det er jeg bare glad for at jeg får. Har hatt problemer med både utakknemlighet og respekt, ordet "folkeskikk" gir meg enda dårlige vibber. Kanskje fordi det har blitt tvunget ut av meg som liten og med en gang jeg føler på den tvangen, så sier det stopp (enda det er meg selv som tvinger).

Tror på å handle fra hjertet og ikke være redd. Man lærer underveis. Det er min erfaring ihvertfall. Jeg har foresten fått mye hjelp uten å ofre noe som helst og uten å si takk, det var da jeg ikke visste bedre.

Jeg tror offeret er et symbol på det å gi slipp. Slette litt av sitt eget ego, et øyeblikk, og gi avkall på noe som har blitt for dyrebart. Noe som binder for mye til det jordiske, og som er blitt begrensende for at en kan føle seg i ett med alle, helheten. Ånden(e) setter selvsagt pris på et slikt offer, for ånden er jo helheten. Oss alle i en høyere bevissthet.

den type ofring som er nevnt overfor er en ofring til seg selv,omtrent som Odin ofret seg selv til seg selv.

Andre typer ofringer er når en ofrer til ånder ,man skal jo se hvem man gir mat og drikke. Ser man ikke mottagere,så kan man i hvertfall mene hvem det skal gå til.
Om ånden spør for en ku ,så gir man en ku.
Om ånder spør for en menneske blod,så skal man kansje revurdere vennskapet til denne ånden.
Sjamaner kan prute med ånder om ofring,men kan en vanlig man gjøre det? Tvilsomt.
Derfor sender folket sjamanen til ofrings ritualen ,fordi sjamaner har  noen ess korter i hånda si.