Jeg kan bare svare med tanke på egen erfaring.

Når jeg startet min vei, sa alle til meg søk i hjertet ditt, søk i deg selv.
OK... tenkte jeg (visste ikke helt hva de mente for jeg selv var opdratt i den ytre verden, og hjerteveien var liksom utelatt i den opplæringen. )
Altså... uansett hva som skjedde i min utvikling søkte jeg hele tiden svar fra omverdenen, de med mer erfaring, de med i mine øyne svarene...
Men uansett hvor mye jeg sendte ut... forstod jeg ikke helt hva de snakke om fordi de snakket et språk som for meg var helt uforstålig...dengang.
Etterhvert sluttet svarene og komme, de på en måte veiledet meg inn i meg selv, for det er det eneste stedet man med hundre prosent sikkerhet virkelig vet, og etter en stund begynte jeg å forstå ordene deres...
Ennå har jeg mye å lære....selv om jeg i mitt innerste allerede kan alt som jeg behøver å vite.

Så det jeg forsøker å si til deg er at du vet best selv, ikke la usikkerheten flomme ut slik at du gir andre muligheten til å legge svar der du allerede vet fasiten. Det skaper veldig forvirring.

En fin opplevelse for min del var å jobbe med chacraer, rense kroppen energimessig, og fokusere mye på hjerte.
Om du trenger veiledning...mediter, ta en trommereise med fokus på din indre verden/stemme.
For min del har det også vært nyttig å få veiledning ovenfra, fra mennesker som plutselig snur seg og gir det lille stikkordet jeg trengte, komme meg ut i skogen å kjenne på energiene som omgir meg.

Men som sagt, dette er min vei, og kan hende dette er helt gresk for andre... Så stol på deg selv.

Vet du at du er på rett vei vil det kjennes som at hjertet ditt bobler over av lykke, det gir deg glede og du vet i deg selv at det du gjør er rett.

Stor klem

Lilly

Det kan så absolutt være en innvielse 

Det minner meg om første gangen jeg havnet på et selvutviklingskurs. Jeg følte meg ikke noe særlig høy i hatten, for de andre kom med den ene dramatiske opplevelsen etter den andre. Mens jeg ikke hadde opplevd noe særlig, og jeg tenkte at jeg hadde ikke noe å gjøre der på det kurset.

Men det var helt til jeg fikk høre tromma 
Kurslederen hadde stilt seg rett bak stolen min under en meditasjon, og begynte å tromme. Det var første gangen jeg hørte en tromme. Da var jeg solgt. Det er som du beskriver det. Da flommet jeg over. Hele kroppen begynte å vibrere, det sang i hjertet, og jeg følte at jeg var kommet hjem.

Man trenger ikke ha dramatiske opplevelser for å få innvielse - tror jeg, men livet i seg selv er jo en skole, og det er mye å bygge videre på, det kan være opplevelser, sorg, gleder, savn og dyr osv...

Første gangen jeg også hørte tromme, så var det ikke tvil mer.
Hjertet hadde funnet freden og roen som jeg hadde lengtet etter.

Det kan nok være lett å dramatisere litt.
Den første som sa til meg at jeg kunne heale, han lo eg litt av, jeg sa tilogmed at : "og det skal du få meg til å tro ?"
Det er en setning jeg får høre ofte..

Jag tänker att en innvielse kan ta sig i uttryck på en måte, som vi kanske i första taget inte förstår, att det är just en innvielse. Något turbulent i livet, som ger oss en större mulighet att bejaka den åndelige verden...

For min egen del, kan min totala krasch - in i utbrändhet - for 8 år siden, ha vaert noe sånt.
Jag hade nok kontakt med åndene tidligere også, men det var först när jag släppt taket om den stresssiga tillvaerelse jag levde i... och gått ifra samfunnet och in i mig själv en stund... som den verkliga utviklingen tog fart. Det begynner jag att forstå nu... 8 år senare

Hei Monagh!

Jeg har heller ikke hatt en skikkelig innvielse. Men det beror på at jeg rett og slett ikke er redo for den enn. Jeg må først lære mig og lyssne...

Jeg har hele livet mitt gått å lengtet etter en stooor opplevelse. Jeg gjør det litt fortsatt. Det er dette jeg må lære mig. For svarene ligger inne i mig, og de som gir mig svarene snakker veeeldig lavt. De gjør det med vilje, so jeg skal lære mig at lyssne skikkelig. Det kan fortsatt hende at jeg ignorerer ting jeg får høre, men til slutt er jeg nødt at lyssne og handle etter det jeg blir fortalt.

Men jeg er aldrig alene og ibland kan jeg føle at mine veiledere blir litt irritert på mig for at jeg ikke gjør det jeg skal, men de hjelper mig alltid når jeg kommer til skilleveier i livet. Dei har no vist mig en vei som jeg har visst om lenge, men ikke fulgt, no har jeg begynt å gå på den veien, etter diverse vanskelige ting. Så vi får sjå om jeg går veien til ende denne gang, eller om jeg feiger ut igjen

Lykke til Monagh! Stol på deg selv.