Jeg liker slike diskusjoner, men jeg føler det mangler litt substans. det er ingen vits i å slå argumenter frem og tilbake, som. ”finnes Gud”? ”Ja det tror jeg”. ”men det tror ikke jeg”, ”og hva mener du når du sier Gud”. Jeg mener det betyr….. ovs. Det viser hvor meningsløst språk kan være. En dialog kan være et sted hvor det skjer noe skapende, og for meg så er det skapende nødvendig for å være levende i en virkelighet. Vi kan diskutere til vi blir blå i trynet om Gud finnes eller ikke, fasiten vil aldri komme. Ikke engang en steinsikker uttalelse om at jeg kan snakke med Gud, kan brukes som et sannhetsvitne.
Jeg har kanskje også en mistanke om at jo mer dogmatisk en påstand er; jo mer ønsker den å skjule en usikkerhet som med nødvendighet må ligge et eller annet sted i den usynlige skyggen. (Det er en personlig påstand, ingen almen sannhet).
Det er en viktig del av livet å grunne på slike spørsmål som: finnes Gud? Hva er Gud? Hvor er Gud? Er vi mennesker skapt av Gud? ovs. Livet blir usedvanlig fattig hvis vi ikke alle har rett til å stille disse spørsmålene, diskutere det og også svare på det. Det er nemlig ingen som eier sannheten, og jeg må jo si at personlig så synes at bare det i seg selv er guddommelig. All vår kultur er jo full av kloke menn og kvinner som har både stilt spørsmål og besvart dem, men selv ikke de har rett på sannheten, det eneste vi vet er at vi aldri kan vite men vi kan TRO.
Tro er mistenkeligjort i vår tid, utfra vår forståelse for at vi må vite for at noe skal være sant, vi kan ikke tro og vite samtidig; tror, eller, vet vi. Men jeg vil påstå at vi kan faktisk det, at noe av det viktigste vi kan gjøre er å være så schizofrene at vi kan samtidig be til de forskjellige ”gudene” ”tro” og ”vite”, og bruke dem der de skal brukes. Vi kan ha et bein i hver del av kulturen, den rasjonelle og den irasjonelle, og det er viktig at vi, for vår egen psykiske helses skyld, lar være å gå inn i den motsetningskampen hvor den ene må slå den andre i hjel. Vi mennesker består av begge deler.
Så; Hva TROR JEG PÅ? i min virkelighet.
og; HVA VET JEG? i min virkelighet.
og HVA ER VIKTIG FOR MEG?
Personlig er jeg opptatt av mysterietradisjoner som for eksempel gnostisisme, alkymi, sufi, ovs. Jeg lurer på slike ting som om alle en-gudsreligioner splitter fra seg en mystikertradisjon. Og grunnen til at jeg lurer på det, er fordi det ser ut som om de alltid får en mystikertradisjon som følger på en måte litt ved siden av og som tidvis blir forbudt av den tradisjonelle religionen. Mystikertradisjonene er kjennetegnet ved at de (i min virkelighet, i alle fall
) fornekter autoriteter, de har ikke behov for prester ovs, fordi mystikere står i direkte kontakt med det guddommelige. Forskjeller som for eksempel mellom mann og kvinne er i høy grad til stede og blir brukt som et symbolsk språk for motsetninger og foreningen mellom dem, men forskjeller gir ikke et automatisk behov for hierarkisk rangering som den tradisjonelle religionen gir utrykk for, det vil si at mann kan være mann og kvinne, kvinne uten at noen blir mer eller mindre verdt enn den andre. Det er ikke heller noe som for eksempel heter at ”mindre opplyst” er det samme som ”mindre verdt”. Verdibegreper blir i det hele tatt ikke brukt på samme måte som i autoritære religionsutrykk. Det religiøse er knyttet til en opplevelse, en det å delta i sitt eget liv på en skapende måte, og ikke et moralsk påbud, eller en automatisk gjentakelse av hva som er "rettt og galt". Alle har like stor verdi, selv om, som Silva skriver, alle er forskjellige og individuelle.
