Jeg ønsker å fortelle om mine opplevelser som fant sted midt ute på finnmarksvidda for noen år tilbake, i håp om å bli trodd på og kanskje få svar på endel spørsmål. Men først vil jeg hilse til alle og enhver mann her inne siden dette er mitt første innlegg her på forumet. La meg få introdusere meg selv veldig kortfattet; Jeg er en mann på 25år fra nord-norge. Jeg er fortsatt student, eller evig student som jeg pleier å kalle meg selv. Jeg har alltid fascinert meg av det paranormale, men er skeptisk til de aller fleste opplevelser og historier innen dette siden brorparten av dem som oftest har en naturlig forklaring med god støtte av vitenskapen. Jeg vet også at våre sanser kan bedra oss, slik at det vi ser, hører eller lukter ikke nødvendigvis stemmer overens med det som er objektivt og at forutinntatte tanker kan ha utslag til forskjellige opplvelser. Men disse opplevelsene som jeg hadde da og som jeg ønsker å fortelle om gjorde at skeptikeren i meg måtte bøye seg, og at jeg ikke hadde andre valg enn å innse at det finnes en annen virkelighet.. som er tilgjengelig for allesammen.

Jeg orker ikke å skrive stil, så jeg skriver det som faller meg inn fra denne opplevelsen.

Historien begynner med at vi var en venneflokk på tre som hadde planlagt å ta en fisketur samtidig som at vi kunne slappe av i naturlige omgivelser midt ute på finnmarksvidda en fin høstkveld, i en øde plass og langt ifra noe bebodd område. Alt gikk som planlagt og vi kom vel fram til startpunktet ved hovedveien tidlig på morgenen og med fint vær, hvor vi igjen hadde ca. 6-7km. spasertur foran oss før vi var framme ved det planlagte vannet/innsjøen. Etter noen timers gange og mange kalorier mindre etter mye tung bæring kom vi endelig fram til målet. Etter en liten hvilepause satte vi i gang å sette opp lavvoen selvom vi fortsatt var godt slitne. Etter at alt var stelt i stand tok vi alle en velfortjent blundert. Da vi igjen våknet opp var klokken allerede passert åtte på kvelden, og om høsten er det bekmørkt på vidda i det tidspunktet, noe som er utrolig fint når man er ute i naturen. Vi satte i gang med å tenne opp bålet slik at vi fikk opp varmen og samtidig en varm fersk kaffe. Vi fant ut at vi skulle droppe fiskinga til neste dag av ukjent grunn, og vi fortsatte å sitte i lavvoen kun for å skravle og drikke kaffe. Tiden gikk sakte men sikkert, og klokken ble etterhvert tre midt på natta. Da hadde solen begynt å titte frem igjen, men det var fortsatt meget kaldt og tåkete ute. Og etter mye kaffe og ren kjedsomhet fant vi ut at vi skulle ta oss turen opp en liten bakke på ca. 150m.o.h som befant seg like ved vår lavvo. Denne strekningen var ingen utfordring for tre uthvilte kropper, så vi kom oss opp uten noen utfordring. Da vi kom opp ble vi møtt av meget god utsikt i en ellers så flat terreng, selvom det fortsatt var litt tåkete. Vi slo oss ned kun for å nyte utsikten og selve naturen over ett par røyk. Etterhvert begynte en fugl av ukjent art å plystre som det jo er helt vanlig ute i naturen. Kompisen min fant ut at han skulle respondere den ved å plystre tilbake . Etter å ha plystret for n'te gang hører vi alle helt klart og tydelig at det kommer en respons som om det skulle være fra et menneske. Det er en mannlig røst som roper (spør om noe). Vi blir selvfølgelig veldig sjokkert siden vi vet at det ikke bor folk i området og at fjellsamer ikke vandres i det området, særlig på morgenkvisten.

Mens vi sitter og diskuterer om mulig årsak til denne stemmen, om det er et eller annet slags dyr som lage slike lyder, kommer stemmen tilbake. Men denne gangen er den mer tydelig enn forrige gang, som om den skulle ha nærmet oss. Deretter begynner vi å høre akkurat den samme stemmen rundt omkring oss. Stemmen kommer fra alle kanter og ropene intesiveres etter hvert rop. Lettere sjokkert og forvirret finner vi det best at vi løper tilbake til lavvoen. Vel fremme i lavvoen sitter vi nå og fortsatt diskuterer hva i all verden som forårsaket disse ropene uten å komme fram til noe fornuftig. Etterhvert må den andre kompisen ut for å slå lens, fortsatt litt småredd om galningen står utenfor lavvoen klar til å kverke han idet han kommet ut. Etter noen minutter roper han på oss med en instinktivt stemme. Jeg merker i stemmen at det er noe. Da vi kommer ut av lavvoen ber han oss om å komme nærmere ham imens han stirrer og peker på noe. Jeg prøver å stirre i retningen han peker mens jeg sniker meg bort til han. Helt framme ved siden av ham fortsetter han å peke i retningen mot bakken vi nettopp hadde vært på, men jeg klarer fortsatt ikke å se noe som helst. Etter hvert som fokuset mitt går vekk fra selve bakken, oppdager jeg en hvit, gjennomsiktig, vannaktig boble sittende fast mellom noen kvister på et træ like ved siden av vår lavvo. Den har en diameter på omkring 12cm. Jeg skjønner fort at det er noe uvanlig med dette siden dette tydeligvis er noe jeg hverken har sett, hørt eller lest om før - ikke heller den dag i dag. Jeg ber ham fortsette å holde fokuset på gjenstanden, mens jeg sakte prøver å snike meg frem mot den. Idet jeg er tre meter fra boblen eller "orben", forsvinner den i løse lufta helt uten videre. Den bare forsvinner. Jeg spør kompisen om han fortsatt har den i sikte, men han har også mistet den av syne. Tilbake i lavvoen og to uforklarelige opplevelser senere føler vi at situasjonen blir mer og mer forvirrende. Vi lurer på hva i alle dager dette kunne være. Vi er enige at det ihvertfall må ha vært noe siden vi alle tre har observert gjenstanden og beskrevet den identisk.

Klokken var nå syv på morgenen og vi hadde egentlig kommet over disse opplevelsene, da vi finner ut at tiden er inne for å prøve fiskelykken siden det ble knallvær. Vi går etterhvert ut mot vannet som ligger ca. 50 meter fra lavvoen. Framme ved vannkanten oppdager vi helt samtidig noe fenomenalt vakkert og merkelig på land på andre siden av vannet, ca. 200 meter fra vår posisjon. Det sies at gresset er grønnere på den andre siden, men her har det grønne gresset som vi helt tydelig har sett tidligere blitt omformet til et tveegget med en lengde på 70-100meter. Sverdet er så utrolig vakker som jeg aldri hadde klart å forestille meg i mitt villeste fantasi, med alle regnbues farger og kunst. Naturen ble plutselig helt magisk, så ubeskrivelig levende og uvirkelig at det finnes ikke ord for det, og jeg følte naturens og guds nærvær så intenst. Denne opplevelsen var like virkelig som at jeg sitter og skriver dette nå, og om den ikke kan dokumenteres så kan den ihvertfall bekreftes av alle oss tre som var tilstede og opplevde alt dette da. Vi hadde flere paranormale opplevelser denne dagen som jeg ikke har tid til å beksrive, som f.eks synet av et vakttårn med et levende menneskeskikkelse oppi.

Er det noen som selv har erfart noe lignende og kan forklare hva alt dette var? Ble vi forbannet? Eller på et forbannet plass? Kom vi i kontakt med naturen og guder? Hva var dette tve-eggede sverdet, symboliserer det noe? Jeg vet at tve-egget sverd blir brukt som et hjelpemiddel i wicca-ritualer, slik som det er beskrevet i Key of Salomon. Er det noen sammenheng her?

For en fantastisk opplevelse dere hadde.

Naturen er i sannhet magisk 

Du spør om dere var på en forbannet plass. Etter denne beskrivelsen din av det dere opplevde, virker det ikke sånn.

En gang så jeg en hvit lyssøyle ved siden av noen trær. Dette var i nærheten av en sieidi (samisk offerplass). Kan det være at dere var ved et kraftsted?

Takk for alle svar.

For meg bekjent har det aldri vært noen fastboende i selve området, men det har bodd samer i nærheten og folk har ferdes der tidligere i større grad på 1800-tallet og langt ut i 1900-tallet. Jeg har ingen inside-info om det finnes noen sieidi(er) i området, og jeg kunne heller ikke observere noe som lignet på sieidi der. Jeg vil likevel ikke utelukke at det er blitt gjort ofringer der tildligere og at det faktisk er et kraftsted. Jeg holder alle muligheter åpne og lurer derfor også på om det kanskje kunne være en forbannet plass, spesielt siden jeg ikke hadde noen god følelse og behagelighet på stedet under denne opplevelsen. Selve opplvelsen følte jeg ikke som skremmende, men heller at det hele virket helt utrolig og noe forvirrende.

Sløret mellom verdener var helt tydelig tatt bort i dette tilfellet, og jeg har kanskje ikke gått helt ubemerket gjennom dette, og jeg har heller ikke hatt noen lignende åndelige opplevelser i ettertid. Men det er meget godt mulig at plassen fortsatt er beåndet og at man sannsynligvis vil oppleve noe lignende ved å besøke dette stedet.
 

Her kan du se vannet og posisjon på vår lavvo; http://www.gulesider.no/kart/map.c?marklon=23.432494319082558&marklat=68.76526074491247&ps=3&companies=&imgt=HYBRID&q=kautokeino&id=s_23.432494319082558%2C68.76526074491247&n=68.7828490616541&s=68.7418842159021&e=23.5176794924153&w=23.3583721291311&markX=313&markY=223&tool=pan&scrollX=0&scrollY=0

Og sverdet ble igjen sett her;  http://www.gulesider.no/kart/map.c?marklon=23.435444441460724&marklat=68.76294548985938&id=s_23.435444441460724%2C68.76294548985938&ps=2&companies=&imgt=HYBRID&q=kautokeino&n=68.7828490748133&s=68.7418842027429&e=23.5176795435897&w=23.3583720779567&markX=299&markY=187&tool=pan&scrollX=0&scrollY=0

Jeg må rette på at vannet ikke ligger 6-7km fra selve hoveveien slik som beskrevet i mitt første innlegg, men vi hadde en meget lang omvei som gjorde at det fort ble den avstanden.

Det er jo flott, men hva er pointet med å oppsøke denne arven og hvorfor skal man være interessert i å høre på dem slik som du sier? Får vi noe igjen som vi kan bruke i dagliglivet ved at de åpenbarer seg på denne måten? Og hva er intensjonen og ønsket demmes ved å manifistere seg på denne måten? Jeg personlig synes ikke denne opplevelsen var særlig givende annet enn at vi fikk bekreftet det overnaturlige, og jeg føler heller ingen behov for å komme i kontakt med disse åndene og eventuelt få guidance fra disse. For meg virket dette helt non-sens for å være helt ærlig.

Det som har skjedd, har skjedd. Det er riktig og sånn vil det alltid være. Men jeg forstår likevel ikke riktig helt hvor du vil med dette i denne sammenhengen, men takk uansett.

Velkommen til sonen, Huleboer

Der fikk du igrunn en oppvisning i en ganske utbredt sjamanteknikk. Vær vag nok så betyr det alt og ingenting. 

Opplevelsen høres jo helt utrolig ut, du kan jo være glad du ikke var alene - da hadde du kanskje begynt å betvile din egen mentale helse, he he.