Denne kategorien handler jo i første rekke om hvordan man ble sjaman...
Men videre på veien kan det være mange innvielser. Man kan kanskje si at man går "grader oppover".

Dette finner man i de tradisjonelle praksisene, og mange vil kanskje hevde at de er menneskeskapte, da utifra menneskenes behov for å kategorisere osv.

Det har opp gjennom den tiden Sjamansonen har eksistert, funnet sted flere debatter angående hierarkier i det åndelige osv., der mange har hatt meninger både for og imot. Jeg har selv vært litt sånn både/og... Mye kanskje fordi jeg i meg har hatt en autoritetsfrykt/opprør.

Nå har jeg etterhvert fått litt erfaring på baken, og det jeg selv opplever er at jeg går gjennom prosesser, kortere eller lengre, som i sin tur fører til små eller større innvielser. Det har nok fler her inne erfart.

Men etter å ha gått disse veiene og vært gjennom disse innvielsene, kommer det til et punkt, der summen av små og mellomstore innvielser (noen kan også fortone seg som store) er på et slags kritisk punkt. På dette kritiske punktet, som det kanskje kan ta 10-15 år å nå, beveger man seg på en måte fra ett nivå til et nytt.

I de tradisjonelle praksisene vil dette bli markert med stor seremoni, og også med fysiske markeringer, som dekorasjoner av forskjellige slag. Noen slike innvielsesseremonier markerer avslutningen av "nivået" man er ferdig med, andre markerer inngangen til det nye.

Poenget mitt er: jeg tror/føler at disse overgangene, eller nivåendringene, skjer åkke som, om man er født inn i en tradisjon med slik praksis eller ikke.

Og på grunn av dette tror jeg også at man, med Ailos, og/eller andre erfarne sjamaners hjelp, kanskje burde satt dette i system, slik som man finner innen de gamle tradisjonene, slik at de som gjennom sin praksis og sine erfaringer har nådd og gjennomgått en slik større, nærmesk syklisk "oppgradering", får en anerkjennelse og markering på dette fra de som har gått gjennom dette allerede..

Nå vet jeg at argumentet man kan bruke mot dette forslaget, bl.a. vil være at den som er trygg på seg selv og står i sin egen kraft ikke har behov for sånne bekreftelser. Og det er helt sant. Det er ikke den praktiserende jeg har i tankene i første rekke, men de som søker etter dem og trenger deres hjelp.

Innen de alternative miljøene finner man mye ymse. Ikke alt er hva det gir seg ut for å være. Og det kan være fint det. Men å samtidig kunne tydeliggjøre de som går veien, "the hard way", burde jo være av interesse både for de som trenger healing og for de som søker seriøse lærere/mentorer.

Eller er jeg helt på viddene her???
Hva tenker dere?

Jeg syns liksom det er forskjell på ordet Innvielse og på Initieringer. Når det gjelder innvielse så ser jeg på det som en enkelt større innvielse til sjaman når eleven er klar, nesten som et doktorgradsdisputas.

Og så har vi initieringer som blir som trappetrinn underveis som renser, hever energien til nye plan, tilfører og styrker evner og så videre.

Jeg er så absolutt for både innvielser og intieringer, og syns det er utrolig spennende å lese dine erfaringer med at de kan komme av seg selv som en del av prosessen.
Jeg har deltatt selv nettopp på Initieringer som kalles Munay-ki! Dette kommer fra Inkaindianere og kan leses mer om på www.munay-ki.org. Her er det også flere videoer med Alberto Villoldo.

Kanskje er det godt å ha muligheter å delta på slike ting, for hos samene var det kanskje mer vanlig før å gå i lære personlig over tid hos en person. Men når man ikke har en lærer som ville gjort riter og initieringer på en, så er disse "systematiserte" veldig fine, syns jeg.


Mvh Stridshjelp

Som du er inne på så er det nok være noe ymse blant tilbydere av sjamantjenester. Det er mange hensyn å ta. Så hva forventer man av en sjaman? Hvor skal lista ligge? Og nye sjamaner bør vel også ta sine første famlende håndspåleggelser?

Sånn jeg forstår spørsmålet så er det hvordan kvalitetssikre sjamantjenester. Hvordan sikre at de som søker hjelp, får hjelp som forventet av en kvalifisert sjaman. Hvordan sikre at de som søker opplæring for opplæring av en kvalifisert sjaman.

I en annen tråd satt jeg opp ei liste over ting som jeg synes jeg bør ha med. Men det kan være mange veier til å bli sjaman, og en trenger ikke å følge lista.

Så spørs det om lister, klare rammer, eksamensartede innvielser , passer inn moderne åndelighet, og i et så kreativt fag som sjamanisme. På en annen side så har tradisjonsveien eksistert like lenge som sjamanismen.

Så spørs det om innvielser vil kvalitetssikre sjamantjenester, eller er man i det hele tatt interessert i det i dagens samfunn.

Og så, Inger Lise, lurer jeg litt på hva du legger i innvielser? Kan du fortelle litt om hva som skjer på de ulike planene når en sjaman foretar en innvielse?


Men her er lista som jeg arbeider ut fra om dagen, det kan være det kommer på mer:

Har fått grep om den store kraften og;
Kan arbeide i transe og beherske forskjellige transetekikker.
Kunne reise i de ulike «verdenene» og se i mørke.
Har vært gjennom en indre renselsesprosess og hevet sitt
energinivå.
Har en religiøs praksis, for sine ånder og guder.
I sammen med sine åndehjelpere utfører ulike healingteknikker.
Kan kommunisere med sjeler og kjenner sjelens språk.
Har funnet sine kraftsanger og «spells».
Har funnet sine redskaper, og kan lage redskaper, og ha funnet/lagd/fått sitt alter.
Bidrar til helheten, fellesskapet med sitt arbeid, eksempelvis med å lette tunge energier i et område, eller skape fred.

Magiker og mystiker tradisjoner bruker gradsinnvielser. En av grunnene er at den teoretiske kunnskapen skal henge sammen med åndelige nivået. Slik får en en jevn utvikling på de ulike planene, og en god balanse mellom teoretisk kunnskap, åndelig innsikt og energiplanet.

Nå kan det være ulike former for hierarki, det kan være systemer der den enkelte har sine roller, eller funksjoner. Ut fra hva som er den enkeltes evner, og hva som fellesskapet eller gruppen trenger.

Og sånn er nok vi mennesker også, vi har våre områder som vi er gode på, eller kan utvikle de områdene. Sjamaner kan også ha sine spesialfelt, men for noen vil det ikke passe med en lang liste. I verste fall så kan ei liste med kriterier gjøre at de som har et naturlig spesialfelt gir opp fordi de ikke passer inn i ei liste med kriterier.

Det er forskjell på mennesker, sjamaner også. Alle har vi krabbet rundt på alle fire før vi lærte å gå. Jeg mener det er til nytte og gavn at sjamanteknikker blir praktisert, og at det er mange som praktiserer teknikkene på en vettug måte. Det vil si at jeg er for både hobbysjamaner og store mestersjamaner. Men det jeg kunne ønske, var om den enkelte kunne beskrive hvilken form for sjamanisme de praktiserer, eller hvilke religioner eller praksiser de er inspirert av. Sjamanisme blir i dag brukt som et samlebegrep og det rommer mye. Derfor er det greit å være presis, når en går ut på markedet og tilbyr sine tjenester som sjaman.

Tradisjonelt har dette med sjamaninnvielser fungert sånn at man overtar kunnskapen og kraften fra den som har gått før. Dermed kan en starter på et høyere nivå. Og det mener jeg man gjør, og ser det som en fordel med innvielse tradisjoner. Kvaliteten på sjamantjenestene blir også høyere, noe som en kan spørre seg om er noe poeng.
Starter man på scratch så bruker man mer tid på å bygge kunnskap og kraft, enn om en kunne arve en sjaman praksis. Selvfølgelig var ikke læretiden noen dans på roser i gamledager heller.
En erfaring som jeg sitter igjen med når det gjelder å komme seg gjennom disse nivåene er motgang. Akkurat som motgangen synes å ikke ha noen ende, kan det virke slik med nivåene også. Prøvelser hører også med, også på sjamanveien. Det virker som om prøvelsene blir sterkere når en beveger seg i nivåene. Jeg mener at disse nivåene ikke er noe spesielt for sjamaner, men de eksisterer i hele verden.
Selv føler jeg å ha beveget meg i nivåene, og da har det vært i motgang i forbindelse med ritualer og ikke minst motgang på kurs. En gang gjorde jeg et rituale i fult alvor til ære for en guddom jeg trodde fult og fast på. Under ritualet følte jeg meg som en jævla turistattraksjon, og etterpå fikk jeg kritikk. Jeg vaklet i troen en stund etterpå, men nå vet jeg. En annen gang møtte jeg opp på et kurs, da også i fult alvor. Under en av øvelsene leverte jeg ikke varene, av naturlige grunner. Jeg fikk så mange «råd» av den typen en får på alternativmesser, og jeg var nær ved å få gallen i vrangstrupen, men behold roen. Det er sånn når man har vært ute å gjort noe og ikke lykkes, så går man hjem for å bli bedre. Så var det sånn det skulle være, akkurat som i gode gamledager så får sjamanspiren gjennomgå. Prosessen rundt den episoden har føltes som en mulighet for innvielse. Den innvielsen føles som en døråpner, jeg kan gå inn i rommet og ta min plass.

Inger Lise, du har nettopp skrevet det som lenge har som tanker hos meg..



Gode svar fra alle her

Heisann, her var det mye flott

Initiering betyr å igangsette...så da man tar opp ballen og starter på sjamanveien så er vel det en initiering kanskje?

En innvielse forutsetter kunnskap, som i sin tur kvalifiserer til å motta mer kunnskap. I alle tradisjoner finnes f.eks. tabuer, og man må ha oppnådd en viss "mengde" eller "kvalitet" av kunnskap for å kunne innvies (få kunnskapen) om disse tabuene.



Nettopp! Og nettopp poenget jeg ville fram til i mitt innledende innlegg.
Ser liksom for meg at noen av de "gamle" sjamanene setter seg ned og lager en slags "stige", der de lager en løs definisjon av hvor mange trinn ca denne stigen bør ha, og sånn ca hva hvert trinn rommer.
Deter også de samme sjamaner som vurderer om man er "ferdig" med det trinnet man er på og som innvier vedkommende til neste trinn.

Selvsagt bør ikke dette være et veldig firkantet system. Romslighet er viktig. Men samtidig bør det kanskje stilles noen klart definerte krav? Og for hver innvielse til nytt trinn, erverver man seg også f.eks. en ny "duppedings" til sjamandrakta (bl.a. praksis i Sibir).
Og fordelen ved å lage et slik system vil jo være at det nettopp kommer tydeligere fra om man har med en hobbysjaman eller en mester, eller noe mellom der, å gjøre.

I andre deler av verden får de dette til. Hvorfor ikke her i Norge?

Jeg ser grunner til å ikke å skape hierarkiske systemer, og jeg ser grunner til å gjøre det. Jeg liker tanken om det frie. Men så kan det hende at en likevel kommer dit at en ser at verden ikke har kommet dit jeg skulle ønske.

Som sakt så rommer sjamanbegrepet mye, og variantene er mange verden over. Jeg har min variant. Fra skrivende stund, 09.09.09 velger jeg å kalle jeg meg for craftshaman TM. Craft som i eksempelvis heksekraft, kanskje heksesjamanen eller håndverkersjamanen. I alle fall er det en paganistisk inspirert form for sjamanisme.

Mycket intressanta och bra saker skrivna i den här tråden.

Vad jag tänker, är att det är inte så enkelt det här med nivåer och certifiering. Jag tänker att det är det arbete som utförs, som visar nivåen. Det är ju inte säkert att man utför ett gott jobb, bara for att man lärt sig noe eller gått den och den kursen, träffat 74 shamaner eller att ett visst antal år har passerat... Det faktiska arbetet visar kvaliteten.

Som exempel kan jag utgå från min egen erfarenhet, av att skynda långsamt. Jag har tagit god tid på mig och inte haft det eller det, "på papir" ... men den erfaring jag skaffat mig under tiden, är ovärderlig. Jag har jobbat med healing i mer än 10 år. Nu var jag på kurs i början av sommaren och lärde mig nya saker. Det är 5 år sedan jag tog steg 1 i Staffan Ljungs kurspaket och det här var steg 3. Med på kursen var två personer, som hade tagit 3 steg på 1½ år, då de var nybörjare. Till synes har både de och jag en certifiering av steg 3 ... men de hade inte en aning om vad jag snackade om, när jag utgick från mina erfaringer, for de hade inte praktiserat.

Med det vill jag inte slå mig för bröstet på något vis, utan bara relatera till en faktiskt händelse.
Hur ska man göra det praktiskt? Och ... har det någon betydelse?

På nåt vis måste det väl vara arbetet som talar...?

Jeg er så absolutt for både innvielser og intieringer, og syns det er utrolig spennende å lese dine erfaringer med at de kan komme av seg selv som en del av prosessen.
Jeg har deltatt selv nettopp på Initieringer som kalles Munay-ki! Dette kommer fra Inkaindianere og kan leses mer om på http://www.munay-ki.org. Her er det også flere videoer med Alberto Villoldo.



Mvh Stridshjelp[/quote]

Dermed blir det noe kirkeaktig over det hele. Det blir de som har peiling og de som er grønnskollinger.
Å ha sertifisering for begrepet sjaman tror jeg vil jage mange søkende vekk. Hvorfor skal det være så viktig å vifte med et sertifikat som gir deg retten til å kalle deg sjaman? Wicca.miljøet gikk jo skikkelig på trynet når de begynte for alvor å skille på "de som var innvidd" og "de som ikke var innvidd". Mitt syn på dagens wicca-miljø er at på toppen sitter det en gjeng med hovne bleier som er mer interessert i om du er innvidd enn om hva du er istand til å praktisere.

Erfarne sjamaner trenger ikke papirer på at de er erfarne. Du vil merke det i samme stund som du lytter til sjamanen. Nei innvielse med pomp og prakt er for prester og wiccanere. Det mener nå jeg

Det er visst et hett tema dette med titler i disse frigjørings -og likestillingstider. Jeg hiver meg på. Frihet er det jeg foretrekker jeg og, og er ikke noe særlig glad i statusjag. Men aversjonen kommer selvfølgelig av det som ego-samfunnet har produsert.

Men skal jeg forholde meg til det som er realiteten når det kommer til healing-praksis slik samfunnet er nå, synes jeg ikke forslaget er så dumt.
Nå er det slik at etter å ha vanket i miljøet en stund, får jeg gjerne høre om gode healere fra andre og kan få en tillitt til folk sånn sett.
Hadde jeg derimot hatt liten erfaring med slikt og trengte hjelp, ville jeg ha foretrukket å se etter en med en god "cv". Jeg skjønner godt at folk er redde for å få helsa enda mer ødelagt av sjarlataner.
Andre behandlere tittel etter endt utdannelse som kan skape tillitt hos folk. Selv går jeg ikke til homeopater som ikke er medlem av NHL fordi jeg vet at det er disse som har fem-årig utdanning.
Når det kommer til sjamaner og andre healere, har jeg bare vært nødt til å håpe på det beste.

Så ihvertfall når det kommer til sjamanen som healer og lærer, så synes jeg rett og slett at det er en virkelighetssrealistisk og god ide. Som ung og ivrig spire vet man aldri hva man kan råke på.

Når det kommer til dette med arroganse, statuskonkurranse og hovne bleier, så er min erfaring innenfor det sjamanistiske, at dette hører lærlingetiden til hos noen få. Og slike holdninger finnes også overalt, med eller uten titler. det er rett og slett en del av den menneskelige psyke.
Ingen sjamanistisk innvielse skjer heller uten skikkelig ego-dressur.

Ja til innvielser fra noen som har gaat veien foer deg! Det hadde vaert til stor hjelp for alle oss som ikke har verdens beste kontakt med aandene paa grunn av diverse aarsaker. Det er lett aa gaa seg vill paa denne veien, enten i egofeller eller rett og slett for lite kunnskap. Er enkelt aa greit aa si at det bare er aa henvende seg til aandene, men naar man er nybegynner saa blir aandene og egoet lett forvekslet. Noen innvielser og overgangsriter er ikke aa fornekte! Takk for god traad

Synes det er en viktig faktor som har blitt helt forbigått i innvielsestemaet.
Alle bare tenker på hva de kan få, "innvielsesmedaljen" kan tydeligvis skinne slik at den blender.
Lite og ingenting er nevnt om at en innvielse er å tre inn i et fellesskap
-og med det mener jeg å påta seg noe og bære det om/når det trengs...

De av dere som (også) jobber i det stille der det trengs og fordi det føles riktig,
dere har ihvertfall min respekt..

Dere som altid må ha applaus, jeg skjønner, applaus trengs av og til og kan være en drivkraft videre.
Vi søker alle anerkjennelse og bekreftelser.

Min erfaring er at sjeletap kan føre til at man konstant leter etter speil -for å se seg selv..
Om naboen ikke smilte på butikken eller en arbeidskollega hadde en dårlig dag, da avgjør det også din dag.
Om innvielser blir til slike speil er det villspor.

Angående innvielser som kvalitetsstempel for klienter m.m.
Hvordan f... skal man måle det åndelige nivået hos en sjaman???
Ved gjennomført skolering/lære får man bedret kunnskapsnivået,
men det er mange former for tilstedeværelse i timene og hva verktøy etterpå blir brukt til...

Det meste kan læres og lagres i hukommelsen
eller
man tar (eller har) "det" i hjertet og blodet slik at hver celle i kroppen får ta del i visdommen.

Forskjellen på tilgjengelighet blir stor, sistnevnte er selvsagt å foretrekke,
den er øyeblikkelig og innstinktiv, den lever, i deg -fordi du gav den rom.

Om det blir for smertefullt å rydde plass er det altid behagelig å bare dumpe det ned i hukommelsen..

Når man går veien møter man indre oppgjør, man konfronteres med seg selv.
På følelsesmessige og åndelig plan betyr dette at vi enten velger kamp eller flukt
fordi sinnet kan oppfatte slikt som liv/død-valg (omtalt av ailo som fare for ego-død).

Hvor kunnskap til slutt "sitter" avgjøres ofte av dette valget.



Så... hvordan måle sånt???

Hva med å snu dette litt, se hva som kan gjøres for fellesskapet og GI noe???

Ballansere...

En av mine sterkeste spirituelle opplevelser her..
Jeg fikk i et flash ++ se nettet på et visst felt,
det forgrener på tvers av tid og rom og det knytter sammen.
Jeg fikk stå midt i en levende og pulserende strøm av livskraft og kunnskap
for å føle fellesskapet -og det var min ufattelig euforiske innvielse.

Ting skjer på mange plan og konstant.


Men hva jeg mener om innvielser, her, på det fysiske plan..
Det vet jeg ikke...

"Innen de alternative miljøene finner man mye ymse. Ikke alt er hva det gir seg ut for å være. Og det kan være fint det. Men å samtidig kunne tydeliggjøre de som går veien, "the hard way", burde jo være av interesse både for de som trenger healing og for de som søker seriøse lærere/mentorer."

Jeg merker oftest hvem som har noe å gi meg når det gjelder slikt, jeg får et intenst behov for å prate med vedkommende, og lytte og forstå, dersom jeg føler for å spørre, gjør jeg da det, så får det gå sin gang, uansett hvor travel og kjendis dem er, vil dem hjelpe, så merker dem det dem også. Man merker også når det er påtide å gå videre, og læreren ikke har en like stor tiltrekningskraft på deg.. har man noe å lære av denne supershamanen, merker du respekten "skje", som et born må du gå frem og gi et hint om at du er der, og da vil _supershamanen_ se deg. Tenker jeg. Så har man johanne på bunnpris som jeg føler mere for å "lære opp" enn å lære av, uansett hvordan folk er kledd tenker jeg.. jeg føler trangen for å prate, og ønsket om at hun bare kan ti stil litt, men hun har også sitt å lære bort..diverse som man bør kunne før man begir seg ut på sine trommereiser også.. Og noen ganger vil man gå veien innom diverse sirkusartister for å komme dit. Man får kanskje bruk for den sjongleringen en dag også.........Det er det som er.

Det spiller ingen rolle hvor mye en "sjaman" skryter av seg selv, eller framstår som "storkar". Det spiller ingen rolle hva slags "papirer" og kurs han har, hvor heftig "innvielse" han hadde, eller hvor mye utstyr, trommer og andre ting han kan skryte av at han har.

Det som spiller noen rolle er hva de folkene som har søkt hans hjelp, har å si. Det er DEM som avgjør hvor god og dyktig denne "sjamanen" er. Snakker man med dem, så vil det vise seg hva slags person "sjamanen" er også. SÅ enkelt er det faktisk.