Av og til luret jeg på hva jeg holder på med. Ikke akkurat nå da, men.. Det er stunder altså.

Den Øvre Verden har jeg sett på ved noen anledninger, og jeg har ikke ønsket med dit. Ikke fordi at det ikke er bra der, men heller fordi jeg har følt at jeg ikke har vært ferdig her jeg er.

Nå har det seg slik at jeg har drømmejobben. Jeg ELSKER jobben min så masse, at jeg gleder meg å reise dit hver gang! Hvor mange av dere kan si akkurat DET om deres jobb? Og det helst èn uke før du skal på jobb?

*telle hver mange som ikke reiser hendene* Dere er ikke mange nei...

Det er stunder da jeg sitter ute i havet. I Nordsjøen, med bølger på 18 meter, og vind på over 94 knop, og lurer på hva jeg har gitt meg ut på. Jeg har måtte kline ansiktet inntil rorhusvinduet, og forsøke å se stirre rett opp for å se horisonten, likevel uten å se den for bare sjø. Jeg har vært meid så langt ned i bølgedalene at jeg trodde at jeg aldri skulle komme opp igjen. Livredd! Rorhusvinduene, kalt ventilene, har vært slått inn. Vi har fylt rorhuset med sjø, og vi har kortsluttet ALT av elektronikk der inne.

Likevel.. Jeg elsker dette livet. Jeg elsker å koke adrealin. Jeg lever for dette merkelige stoffet som gjør meg så.. levende, sårbar, og udødelig. Jeg har også opplevd å bli skylla på havet, dog med alt mulig sikkerhetsytstyr på meg. Thermoflytedress, oppstigningsvest (vest man med enkelt håndgrep kan fylle med luft), og lysutstyr. Jeg BLE funnet, og jeg BLE plukket opp. Ingenting er skrevet i rapporter, for da taper vi UFATTELIG masse penger i form av bonus.

Bonusen min er er at jeg fikk kokt adreranlin.. Og at jeg lever. Jeg fikk da jeg gikk overbord øyelikkelig beskjed av mine hjelpere, at jeg ikke skulle dra til den øvre verden, men på sykestua og i køy!

Den Øvre Verden kan beskrives som å mangt.. Dette var èn av de beskrivelsene. En beskrivelse hvordan jeg opplever dette fenomenet.

Nordlyset. (som skinner selv i Norsjøen!)

ja det må jeg si
alle har sin måte å ruse seg på livet, å naturkreftene er den sterkeste
ingen ting er mere fengende en de, vi opplevde en dag på teveltunet for 14 dager siden
lynet som slo ned i alle retninger i ett sett alt bare er lys , fasinerende
her er det snakk om naturens krefter å være midt i det,
klem bast

Samfunnet har tatt fra oss det meste av ansvar for eget liv -og med det mye av følelsen av å være i live.
Slik forsvinner en essens..

Var fint å lese dette, som et kjærlighetsbrev til elementene og livet.

Glad du fremdeles er med oss Nordlysmann!