RUNEMAGI

De to runene
Ken-runene
Fakkelrunene
lever sitt eget liv
foran øynene mine
beveger de seg
i alle retninger
en mytisk dans
like, men atskilte
snor seg i alle retninger
før de faller til ro
da ser jeg
at de er én
en rune
Jara
årsvekstrunen
bryllupet
det hellige bryllup
mellom jord og himmel
men det som er så forunderlig
er at det er den eneste runen
som ikke kan tegnes i "en strek"
den eneste runen
som ikke "henger sammen"
to like deler mot hverandre
uten å berøre hverandre
det er jo veldig rart


...å elske er å sette fri...
er det virkelig mulig...


i min reise ned i dypet
ned til den mørke
en eldre søster eller en mor
jeg må helt ned
husker jeg rett
må jeg dø der nede
før jeg finner min skatt
min gave
min livsoppgave
en ny mulighet
en ny fødsel

Men oppe på jorden
har jeg etterlatt meg
en konge
som jeg nesten såret til døde selv
jeg må reise opp igjen
jeg må reise meg opp igjen
kongen trenger healing
men hvordan det miraklet skal skje
vet jeg ikke ennå

Det med maskulint og feminint
heltens reise eller heltinnens
positiv og negativ
lys og mørke
det går helt i surr
i mitt hode
men jeg bekymrer meg ikke noe særlig
alt ordner seg i drømmeverden
i myteverden
der finnes svarene
om enn alltid foreløpige
men myter skapt av menn
for menn i en patriarkalsk verden
de må kanskje omskrives litt
ikke vet jeg
før jeg erfarer det
men noen kvinner skrev jo
alt for mange tusen år siden
som prinsessen og prestinnen Enheduanna

mitt underbevisste leder meg
det må jeg stole på
reisen tar jo aldri slutt
men jeg må tro det
i korte stunder
en slags fredfyllt tid
en overflodstid
det tror jeg, jeg trenger
utpå høsten en gang
jeg kan godt vente litt til
jeg har ventet så lenge



det jeg er så takknemmelig for
er at myteverdenen er så rik
er så uoverskuelig
og at myter fra hele verden
kan blandes etter behov
myter fra svunne tider
som blir et verktøy
på en strabasiøs ferd
for å finne sjelefred
tenk at gamle myter
har så ufattelig stor livsvisdom
tenk at norrøne mytologi og runene
inneholder så ufattelig mye mer
enn jeg forsto
da jeg begynte å leke meg med dem
jeg er visst helt hekta på myter å symboler nå
inne til bestilling ligger
The Big Book of Reiki Symbols
The Mysteries of the Dark Moon
kanskje jeg hiver på The Sacred Prostitute også
lenge leve galskapen
tabuer og frykt
ja, ja
den som lever får se
den som intet våger, intet vinner

Spennende med grøderunen hvor det maskuline og feminine avbildes, men adskilt. Kanskje det er slik det må være; de møtes for å skape, men må samtidig ha avstand og stå på egne bein. Uten en slik avstand og aksept av egne grenser, slutter møtet å være fruktbart.

Det fruktbare er dermed at det feminine elementet må helbrede seg selv og det maskuline elementet seg selv. Uten en slik gjensidig tillit og grenseoppgang bryter jara sammen.

Flott observasjon av runene

Oi. da må jeg jo reise flere ganger ned i dødsriket
både som heltinnen og helten
oi a meg for et arbeid som ligger foran meg
og så var det barnet, den unge, den voksne, den gamle
det vil ingen ende ta
når skal jeg få lov å reise opp i lyset da
spør jeg som en dåre
kanskje mer enn ti vise kan svare på
men så var det det med at lys og mørke
er helt likt jo...

Nei, det betyr at det eneste du trenger å forholde deg til er rollen som (moden og erfaren) kvinne. Det er den som er fruktbar, de andre er sidespor og komplikasjoner.

I teorien kan man jo sette opp et uendelig antall roller som virker spennende og givende, men det er et blindspor. Den eneste rollen som virkelig betyr noe for en kvinne er rollen som selvstendig kvinne som tar ansvar for eget liv, på samme måte som det motsvarende er rollen som selvstendig mann. Det er det fruktbare møtet mellom disse to som er grunnlaget for all menneskelig eksistens.

Det er fra dette ståstedet vi kan gi tilbake til livet, som jo har sjenket oss liv (gjennom et møte nettopp mellom en kvinne og en mann). Et slikt fokus fjerner vårt behov for å være spesielle og unike og skulle oppfylle allslags forventninger som skaper utrolig mye krøll i våre liv. Alle spørsmålene koker ned til et eneste: 'Hvordan kan jeg være en fruktbar kvinne/mann i livet?'

Nå er det noe(n) i meg, som er veldig redd.
Nå har jeg visst åpnet opp litt for mye.
I dag er det Naud-runen som skremmer meg.
Jeg husker jo ikke bevisst hva Jørgen I Erikson skriver om den,
når jeg våkner. Jeg vet bare at noe(n) i meg er redd. Tampen brenner.
Ut på terrassen, kjenner at det er motstridende krefter i meg, som går
i ulike retninger.

Dommeren og kritikeren har kommet på banen. De har flyttet hjem, inn i meg de også. Greier jeg å ha de inni meg, tenker jeg, eller må jeg sende de bort en stund. Jeg begynner å synge til de:

Høstvisan av Tove Jansson: http://www.biarne.nu/hostvisa.html

" Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,
nu blir kveldarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött,
och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort,
går och tänker på allt det där man borde.
Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort,
och det är så väldigt lite jag gjorde."

Jeg har en test for meg selv, når jeg vil finne ut om jeg taler sant, fra mitt hjerte, jeg prøver å forestille meg at det er like før jeg skal dø, hva ville jeg sagt da, jo;

"Skynda dej älskade, skynda att älska..."

Jeg har ikke så mye tid igjen, jeg ser det. Jeg ønsker ikke å vente helt til siste slutt, og kanskje ikke siste slutt, vil gi meg tid nok, til å få sagt det jeg ønsker, å synge fra hjertet, å finne kjærlighetens sang. Jeg vil ikke vente til det nesten er for sent, eller til det er for sent.

En gang mellom barndom og ungdom ble jeg pappas jente, eller jeg ble jo ikke det heller. Jeg tok pappas parti, da min mor og far kranglet. Det er Nauds mørke side; en binding man ikke kan frigjøre seg fra. Det var eneste måten å overleve på, den gang. Men nå vil jeg ta i bruk kraften fra Naud, og binde og stoppe negative ting. Jeg behøver ikke ta min fars parti lengre, jeg vil frigjøre meg fra det. Og det gjør jeg, ved å reise ned i mørket. Der vil jeg finne igjen min feminine kraft, da får det ikke hjelpe, at jeg i blandt blir fyllt av skrekk og gru. Ja, Naud kan også føre til at man må ofre noe, gi avkall på noe. Jeg valgte å gå følelsenes vei, den våte veien. Jeg ga avkall på å være "hodemenneske", å være flink. Derfor går jeg den omsnudde veien også, på trickster-medisin. Jeg må lure intelektet mitt. Jeg må gå omveier, slik at dommeren og kritikeren i meg ikke får tatt fullstendig nakketak på meg. Jeg må våge å dumme meg loddrett ut.

"Jag letar efter nånting som vi kanskje glömde bort
och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går forbi, den är alltid lika kort,
den är drömmen om alt man kunne vinna.
Du kommer kanske nångång, förr´n skymningen blir blå
innan ängarna blir torra och tomma.
Kaske hitta vi varann, kanske hittar vi då på
något sätt att få allting att blomma."

Jeg ønsker ikke å vente, jeg ønsker ikke å bare drømme og lengte lengre. Jeg vil til bunns nå, mens jeg ennå er oppegående. Jeg vil bli fri nå. Jeg har ikke tid til å vente til siste slutt, til höstens storm og uvær.
Jeg vil elske nå! Jeg vil elske fram det som ligger dødt i meg. Eller det kan jo ikke være helt dødt, siden sjeletapene er hentet tilbake, de som gikk ut med ildkraft. Sjelen min har kommet tilbake i kroppen min, sa Ailo, for en god stund siden. Så det som oppleves som nesten dødt nå, må være det som fremdeles er nediset, det som nesten er glemt og gjemt i mørket. Handlekraften, skaperkraften, kjærlighetskraften, det å våge å være meg selv, det å respektere meg selv, elske meg selv, fullt og helt, slik som jeg er, med mørke og lyse sider.

Jeg fikk en gave, engang for lenge siden, av Gro, da hun ga meg healing.
To fugler, en i rot, som var blå, grønn og lilla, og en i pannen som var orange, røs og gul. Så med ett, fløy de begge inn i hjertet mitt og ble til én, en fugl i alle regnbuens farger. Det var frihetens Saivo-fugl, tror jeg nå. Men jeg ser også, at jeg har satt den gaven i et gyldent bur. Samme hvor mye gull jeg har vevd rundt den, så er den ikke fri til å synge sin sang. Nå er det på tide å sette Saivofuglen fri!

Og en annen gang, viste Gro meg den hvite bjørnen. Den sitter øverst i nakkegropen min, og godt er det, for der er kritikeren og dommeren min også. Og som Gro sa, kritikeren din er en lektor Tørrdaltype, som går omkring i et stort arkiv, med lagerfrakk og hentesveis. Han hadde lagret alle kritiske opplysninger om meg dobbelt opp, og så fikk Gro ham, til å kaste alle sammen opp til årgang 69. Nå først er jeg der, at jeg kan møte min kritiker i meg selv. Kanskje han ikke, jeg ser på kritikeren som en maskulin energi, bare er skremmende men nødvendig også, jeg vil i allefall lytte på hva han har og si, kanskje han kan hjelpe meg med å besinne meg, når det er nødvendig.

En sommernatt, for noen år siden hjalp Gro meg gjennom fødselen min. Det var en magisk natt ved Maridalsvannet. Månen lyste og stjernen Arkturus med, Bjørnevokteren og Lansebæreren. Gro måtte rydde unna formødre og forfedre. Selv var jeg livredd. Flaggermus fløy over oss i natten og en mus hoppet ut av Gro´s røde tromme, da hun løftet den opp fra sandstranden. Ikke visste jeg da, at begge dyrene senere ville komme til meg som kraftdyr. Og fostersjelebitene og fødselssjelebiten måtte Gro la utvikle seg til en fireårings modenhet, for at de ville leve. Noe i meg ville bare dø, allerede da jeg ble født, før jeg ble født. Nå snart, er jeg kanskje klar til å møte dette på egen hånd, og se at jeg har den hjelpen og modenheten i meg, som trengs for å ta i mot meg selv som nyfødt.

Naud kan hjelpe meg med innsikt og i å bli født på ny, men først etter å ha gått gjennom mange lag av frykt. Den er forbundet med Odins innvielse i Verdenstreet og de tre nornene. Og hvem døpte meg og ga meg et nytt navn, etter at jeg kom ut av fødselskanalen ved Maridalsvannet. Jo, det var de tre nornene. Jeg ble sendt med den hvite reinen, ut til en liten øy i sjøen, der ved en rund steinsatt brønn, ble jeg døpt. Men jeg ville ikke ha dette navnet da, nå ser jeg at det navnet var min skjebne, det rommet jeg var ment å vokse i. Men selv det rommet kan utvides. Jeg kan legge ned våpnene nå, det har Milarepa vist meg. Det er det jeg måtte, før jeg kunne komme inn i hulen til ham. Ikke kjempe lengre, men også være en observatør og ta i mot det som kommer til meg, til slutt vil jeg greie å gjøre det med kjærlighet.

En hvit ulv lusker rund i grenselandet mellom innmark og utmark. Den kom til meg i en drøm. Jeg ville ikke ha den heller. Jeg ble for redd. Nå vet jeg hvorfor jeg ble redd, men jeg forsto det ikke den gang. Det er myten om det hellige bryllup mellom ulven og reinen. Rovdyret, som dreper av kjærlighet, og byttedyret som gir sitt liv til rovdyret, av kjærlighet. Det skremmer meg, men jeg ser at det er nødvendig, for at jeg skal bli voksen. Men først må byttedyret ut av offerrollen. Jeg opplever at jeg er på vei med det. Frivillig må jeg offre meg selv til meg selv. Men bare hvis rovdyret i meg selv kan drepe med kjærlighet. Det er her jeg har et stykke igjen ja, noen lag til med frykt så...

Den maskuline kraften i meg, er det intelektet, tankene og fornuften? Når Gro har sagt til meg at jeg må ta i bruk intelektet mitt, har jeg protestert kraftig. Da jeg reiste med den sorte sol, kom jeg først til swastikaen og buddhismen, men bak der igjen lurte nazi-ideologien. Jeg så for meg nazileger som drepte uskyldige, både i vitenskapens tjeneste og av ... ja, jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Selv har jeg i følelsesløs tilstand drept hundrevis av maur, så jeg har det i meg. Og der er frykten. Det alt for kjølige intelekt, det må ha hjertevarme. Eller det alt for hete intelektet må kjøles ned, jeg har det i meg også. Nå må jeg våge å reise inn i dette, mer enn å bare bli overrumplet av det, og enten stenge av eller projisere det over på andre.

Jeg opplever at jeg reiser mest i den midtre verden nå. Noen har sagt at det er det vanskeligste av alle verdener å reise i. Det er den verden der natt er natt og dag er dag...eller? Himmel og jord er atskilt, til den indre jobben med å veve de sammen er over...eller? Min øvre verden er mørk ennå. Øverst i mitt mandala danser den crazy blå dakinien på solen og månen. Hun danser på natthimmelen. En annen blå dakini er med meg også, Padmasambhavas dakini med det hvite løvehodet. Jeg har blitt kvalm hver gang jeg har skrevet navnet hennes, men ikke i dag...den maskuline energis anima, det er det hun representerer. En tricksterhjelper er hun også. Noe i det maskuline må lures, helt til det har integrert kjærlighetskraften.

Jeg fikk to kraftdyr til av Gro, da hun hjalp meg gjennom fødselen. Det var ugla og Pegasus, den bevingede hesten. Dakiniene er også i luftelementet. Men som Ailo sa til meg, da jeg spurte hva ugla i øst skulle hjelpe meg med, den er der fordi alle begynnelser vil skje i mørket. Nå har jeg en gang blitt født i mørket. Nå ønsker jeg å bli født i lyset. Jeg har gått rundt å trodd at jeg ble født om natten, forstår ikke helt hvorfor jeg kom dit, fordi min mor sa for en stund siden at jeg vitterlig ble født midt på lyse dagen. Jeg må jo ha visst det en gang. Noen mørkereiser til, så tror jeg at jeg er klar for å reise å hente meg nye hjelpere i mitt mandala, noen som kan hjelpe meg til å reise opp i den øvre verden og se at det er lyst. Slik at når jeg blir født på ny, kan jeg si til meg selv, som min egen mor og far; livet er dyrebart, du er dyrebar Men først må mor og far, jord og himmel komme sammen i den midtre verden, to forskjellige krefter i forening. En gang vil jeg reise opp i høyere energier, en gang vil jeg gå bakenfor alt som har med biologisk kjønn å gjøre, en gang vil jeg komme dit hvor lys og mørke er to sider av det samme, en gang vil jeg se at landet som liksom svever over jorden, er i min verden, den verden hvor nirvana er samsara og omvendt, en verden hvor Saivo er Jorden og omvendt. Jeg gaper kanskje for høyt nå, men den som intet våger...

"Skynd dei att elska..."

Mot er en viktig ting, og noen ganger (ofte faktisk) består mot i noe så hverdagslig som å bare akseptere det som har vært i fortiden uten nødvendigvis å forstå (vårt intellekt er ofte overvurdert), og så vende blikket helhjertet fremover. Det er så lett å bli fanget opp i tanker om heltemot eller andre svære former for mot, men det viktiste og sterkeste motet består i aksept av sin fortid, sin hverdag og med det utgangspunktet velge et liv som ganske enkelt tjener livet uten noen store fakter.

Takk for innspill Dag. Dine ord forvirrer meg en smule, men det er greit. Kategorier er bare konstruksjoner til å tenke med allikevel og nyttige er de vel også. Nå vet jeg ikke helt hva du mener er så ulikt med med kvinne og mann annet enn kjønnsdelene da, det viktigste er vel at vi er mennesker. Når jeg en gang dør, holder det med at jeg dør som menneske, kjønn er helt uinteressant for meg da, tror jeg.

Men jeg må jo godta at jeg har to hjernehalvdeler, med kanskje ulike energier, jeg vet for lite om dette også.Og så er vel de to delt inn i to igjen? Der er vi vel like Dag, selv om din hjerne kanskje er større enn min, men skitt au, det blir vel folk av meg også.

Med fantasiens vinger kommer jeg lett på avveie, noen ganger er det godt å bare leke seg. Om jeg kommer langt inn i utmarka, i kaosland, så hanker vel åndene meg inn igjen, så jeg kan ordne litt opp i litt av hvert.

Illusjoner om fortiden er "virkelige", til jeg greier å se det. Men sakte mister fortiden sin betydning og grep om meg. Først for meg selv, så leker jeg meg litt på Sonen og hiver ut ting og tang, og betrakter hva som skjer i meg etterpå, så kommer den virkelige testen i møte med andre mennesker, reagerer jeg ut fra gamle mønstre og frykt eller er jeg spontan og her og nå. Mestring kommer, hos meg, etter lang tids øvelse, jeg gir meg selv rom til litt av hvert, men det hender jo jeg må bruke lang tid til å komme i balanse igjen. Slik er det bare nå.

Jeg vet bare at jorden og himmelen skal møtes i mitt hjertet. Det skjer sakte men sikkert ettersom jeg åpner opp for det.

Og store fakter, det er jo bare gøy, sånn litt innimellom, kan jo komme ut som klovn også, herlig det. Kanskje det er først etter litt "bråk" jeg kan få oppleve stillheten. Tomheten kommer vel etter hvert som jeg transformerer fortiden. Men jeg vil ikke bare falle inn i meg selv, jeg må jo komme ut også, da behøvs litt energi og kanskje en dose "galskap".

Jara-runen er den androgynes rune, skriver Eriksson.
Og hvis jeg leker meg litt i mitt snurrige hode, møtes to Ken-runer i Gifurunen, men uten å gli over i hverandre. Men det er vel noe som heter samarbeid også, ingen skaperkraft uten begge energier. Jeg ser også gifutrunen når Dalai Lama holder sine ritualinstrumenter med armene i kors over hjerterommet, klokken/ghantaen/tomheten det feminine symbol i venstre hånd og diamantscepteret/vajraen/dorjen
i høyre hånd. I korsmidten, i hjerterommet møtes de, i kjærlighet, i medfølelse.

Nei nå er jeg i ferd med å komme langt ut på viddene, best å stoppe mens leken er god. Du har dine kategorier Dag og jeg har mine. Jeg kan bare gå min vei og litt av den veien var det fortiden min som avgjorde. Kanskje det er på tide med noe nytt, å slutte med å gå baklengs inn i fremtiden. Kanskje jeg ikke behøver å gå inn i fremtiden en gang, den kommer vel av seg selv.

Og spesiell er jeg vel, helt til jeg har elsket fram alt i meg selv, da kan jeg kanskje åpne opp for at jeg er lik alle andre, et helt vanlig menneske.

Ref. til Dags innlegg: Fortida er viktig å forstå, fordi den har påvirket hvem jeg er nå. Jeg kan lese mine opplevelser gjennom livet for å forstå "det sanne meg". Det er ingen motsetning mellom det, og det å ta det fulle ansvar for meg selv.
Jeg tror på fantasiens vinger (fint ord), der ligger skaperkraften. Vi er alle skapere, men det er ikke begrenset til å skape barn. Det er din sannhet, din vei. Ditt liv. Vi er alle født som individuelle skapere, og det vi skaper blir til vårt liv.
Det ser ut som du har en kreativ skapelse av ditt liv crazy shri.

Jeg takker
jeg takker for alt som er
jeg takker for hvordan det er
selv om alt er merkelig og
til tider heftig
så rommer jeg mer og mer
ja, jeg får større rom
takket være trickstermedisin
som flytter grenser
som setter nye grenser
som vokter ved hver terskel jeg
må trå over
hver bue jeg må gå under
han er ikke djevelen
men han ødelegger
det som skal ødelegges
der hvor frykten stopper
han skaper, ved å veve jord og himmel sammen
der hvor livsveven var revnet
han setter grenser
der hvor det ikke er trygt å gå
han er flytende som kvikksølv
han er tvetydig, flyktig, og skjuler sine spor
nå skal jeg slutte å klage over trickstermedisin
jeg takker i stedet
takker for at gjerdene
de rigide kategoriene i mitt sinn
blir gjort videre, eller revet ned og bygget opp igjen, eller jeg vet ikke...
men noe skjer
noe jeg kjenner
som energi
en helt annen energi
enn jeg har opplevd før
lett og mildt, men allikevel sterkt
løftes topplokket mitt opp
og lager luft og mellomrom
mellom knoklene i ansiktet og huden også
jeg har kjent det i flere dager
men skjønte ikke hva som skjer før i går
det er en bevissthetsutvidelse
og en kjærlighetsgave får jeg beskjed om
jeg kan romme mer
og ikke bare det
etter at jeg bare måtte legge meg ned midt på dagen i går
våknet jeg opp med energier under fotbladene også
og Hermesvinger fikk jeg på beina
så nå flyr jeg, litt opp og ned inni meg
det er større rom overalt
og alle følelser kommer etter tur
våknet med stor kjærlighet og sorg
hjertesmil og stille tårer
nå er frykten her
men jeg ønsker den velkommen også
jeg forbereder meg til å bli født
for da skal jeg være både mor og far
og møte den nyfødte med Ailos ord til oss, på siste Saivo:
LIVET ER DYREBART
DU ER DYREBAR
og så vil jeg si; du fri
fri fra fortidens grep
fri til å leve
det liv
du
drømmer
til syne
og
skaper
på
nytt
og
nytt
hver
dag
i uendelighet
stor kjærlighet
fra meg
tricsterånd
for
en
lett
og
sterk
og
mild
energi
en
stor
gave
større
enn
jeg
hadde
drømt
om
TAKK FOR GAVEN
jeg takker for åndefølge
jeg trenger deg kanskje
en stund til
ved neste terskel også
du er nok der ved hver en grenseovergang
selv om jeg nokså sikkert
ikke vil kjenne deg igjen
med det samme
så vet jeg nå
at du er der
i ytterkanten
i min periferi

Jeg kom bort i et uttrykk for noen dager siden;
"trick the tricster"
er det mulig da, tenkte jeg
å lure lurendreieren
og er det det, jeg ønsker
og hvorfor er jeg så opptatt av den åndeskikkelsen nå igjen
og hvorfor må jeg, i det uendelige, gå på den medisinen

Så lot jeg det være, trodde jeg
fordi jeg fikk healing av tricsterens milde, oppløftende energi
da den energien blåste vind mellom ansiktsknokklene
og ansiktshuden min i går, fikk jeg først et gaupeansikt
så ble det, etter litt, til et hvitt løveansikt
gaupa som iaktar, i det stille, og ikke gjør en verdens ting
løven som brøler opp og faller ned som en skinnfell

Det var så behagelig, å få smake litt på milde energier
å bli litt "høy" samtidig som jeg var i jorden
men så ble jeg sliten, sånn midt på dagen i går
av de fine energiene som jobbet i meg, og av å spille
Dylans´; Tell Ol´Bill, på full guffe å danse med
sovnet og våknet opp med en uro og utålmodighet
som det er lenge siden jeg har vært inne i
jeg kjente igjen lusa på gangen, trodde jeg
så et mønster i det siste sjeletapet mitt
ja, ja, nå er det vel istining fra den ene kanten, det som skjedde etterpå
jeg ville la det bli med den tanken
la prossessen gå sin gang
og la gamle sår få reparere seg selv
men da glemte jeg at jeg gikk på trickstermedisin gitt

Irritert og amper og med en uro og utålmodighet inni meg
sto jeg opp, klart omgivelsene merket det
og så ble jeg ertet og måtte møte gamle mønster
jeg ble konfrontert med at jeg hadde min farsslekts temperament
og greidde jeg å ta i mot det, å nei da, jeg brølte opp
og falt ned som en skinnfell, så slik sendte tricsteren meg inn
i mitt eget sinne, gjorde han det for at jeg skulle se, at jeg ikke
mestrer det ennå, at blir jeg ertet, når kroppen er i kaosland
ennå ikke helt våken, ja da, greier jeg ikke å romme det

For jeg sto opp som en løvinne, vekket motvillig opp
av min slumrende søvn, og ble terget før jeg var lys våken
ikke rart jeg brølte litt da, men det som skjedde etterpå
for da gikk jeg på gaupemedisin, det var litt fasinerende å iaktta
da rettet jeg sinne innover og utover på samme tid
men så roet jeg meg og gikk i tenkeboksen som observatør
det var da jeg trodde, at jeg lurte tricksteren
jeg ville avdekke mysteriets hemmeligheter
akkurat som det er mulig
slik går det når lurendreieren lurer seg selv

For inn kom tordenværet, slik jeg aldri har opplevd det før
det lynte ikke med stråler ned i jorden, nei i store lysglimt
inn i mørket, ble naturen opplyst, gang på gang, over lang tid
først ble jeg redd, å ville bare krype under dyna med rognestaven min
men så sa min mann, at lynet oppfører seg slik
fordi det er så høyt oppe, bare se på det
som en gammel, nesten ødelagt film
som ruller over skjermen og bare flasher opp
som en lyskasters lys innimellom
da ble jeg ikke redd lengre, fasinert betraktet jeg fenomenet
ut gjennom det åpne vinduet
stormkast og kraftregn, de tynne bjørkestammene svaiet
med kronen sin nesten helt ned mot jorden
men de knakk ikke, stammen var myk og smidig
full av livgivende sevje, så de rettet seg opp igjen
regnet pisket mot ruten, og løv, både grønne og gule og brune
fløy med vinden og inn på terrassen
det var den omsnuddes medisin

Tordenfuglmedisin, lysflash over jorden, jeg kunne se
uten frykt, hvordan deler av mørket ble lyst opp
høyt fløy tordenfuglen
høyt fløy tankene mine
og lurt ble jeg, som trodde jeg så helheten i min vev
men jeg ser ikke mer enn stykkevis og delt
ett område, i mørke, av gangen
men det jeg aner konturene av
er min ambivalens og splittelse og frykt i kaosland
mine ønsker om kontroll og oversikt
og frykt for den ukontrollerbare uorden
ennå ikke i skjønn forening
ikke rart jeg må ha trickstermedisin
og omsnudd medisin
for at veven skal bli hel igjen

Jeg trodde jeg hadde kommet langt på følelsenes vei
men jeg må vel lures litt innimellom, til det
for å ikke drukne i alt det våte
jeg får fly litt opp
jeg tror jeg flyr i lyset
men jeg flyr i mørket
eller er det ett og det samme
jeg tror jeg går i sirkel
når jeg går i spiral nedover i mørket
men er det mulig å gå i spiral litt opp også
samtidig som jeg går ned
ja se det, det lurer jeg på nå
kan jeg utforske intellektet mitt
samtidig som jeg reiser i følelsene
for jeg har jo invitert både kritikeren og dommeren inn i meg
tåler jeg å se hva de representerer nå uten at frykten tar overhånd
eller er det å gå inn i seg selv
en reise både i lys og mørke
likt, men atskilt på samme tid

Jeg vet ikke, det kjennes ikke godt ut, når kritikeren og dommeren
tar nakkegrep på meg
og kvelertak, det tar de vel hver gang jeg går inn i kaotisk frykt
og nesten slutter å puste eller når tankene blir så mørke
at det nesten ikke er til å holde ut
kritikeren er ikke så skummel lengre, når jeg møter ham i det små
men dommeren, det tror jeg er selveste
den gammeltestamentlige høygud, fra det patriarkalske doméne
den som frykter villkvinnekraften, den mørke mor
ja, kanskje intelligensen er overvurdert
strenge, fastlåste kategorier, som behøver litt oppmykning
men tankene er vel ikke farlig i seg selv
tankene bør vel også undersøkes og renses
men det er akkurat det jeg er redd for å gå inn i
så det er ikke rart at jeg må gå på tricstermedisin
og omsnudd medisin litt til
for å tørre å gå over noen grenser, flytte noen grenser
og sette noen nye grenser
tricsteren er hverken ond eller god, lys eller mørk
men han kjenner til begge deler
og det er Hermes, som har staven med to slanger
selv om den er kortere enn Asklepios`stav, som bare har en slange
som sønn av Apollon, arbeider kanskje Asklepios med den ene kraften,
den maskuline, eller den feminine, positiv eller negativ
jeg vet ikke annet enn at de fleste mysterietradisjonene
er for at menn skal integrere sin feminine side, eller...
men begge er healere, men har forskjellig medisin
og det er Hermes som kom med kunnskapen om hvordan mennesket
skulle lage ild, den stjal han fra gudene for å gi til menneskene
han stjal ikke selve ilden, for den er jo både oppe og nede,
i jordens dyp og i solen
men den hemmeligheten han fikk lurt med seg ned på jorden
var teknikken hvordan mennesket kan skape ild

Og reisen ned i mørket, inn i jorden midt
jeg vet jo hva som finnes der
jeg har jo vært der før, i drømmeland
ildglødende lava, som skremte vettet av meg i barndommen
eller prepubertet, jeg er ikke riktig klar for det ennå heller
eller er det egoet mitt som er livredd nå, fordi det vet hva som vil skje
alt det som ikke er til det beste, for at jeg skal vokse
det blir rett og slett brent bort
og opp i det høyeste en annen ildkraft, solens
som brenner opp de tankene jeg ikke har bruk for lengre
men tåler jeg nå dette
både følelseskollaps og tankekollaps
jeg vet ikke, men mitt høyeste vet vel
og barnet i meg

Barnet, som skal få lov til å være som det er
med alle følelser, det er jeg som voksen, som må passe på
å la barnet få et trygt rom å utfolde seg i
og ikke kaste det ut med badevannet
fordi det ikke tåler dagens lys
og ungdommen og den unge voksne, som er på vei
det blir ikke lett, jeg vet det
men den som intet våger, intet vinner
det blir som å starte reisen på nytt
som den leende dåren, som bare ser opp i vilden sky
og tråkker rett ut for klippekanten
kanskje fallet vil oppleves litt annerledes nå
som jeg har Hermes´ vinger om føttene
kanskje jeg kan falle sakte, og se mer av hva som skjer
i selve fallet
ja, det kan jeg bare drømme om
som også går på omsnudd medisin
den tordenfuglen kommer nok framdeles
til å skremme vettet av meg
slik at både det ene og det andre skjer
jeg kan bare drømme om å ha kontroll på det som skjer
det som egoet og kritikeren og dommeren vil at jeg skal ha
nei fly meg opp og ned, med fantasiens vinger
det er det barnet og det høyeste vil skal skje
for nysjerrigheten vil ingen ende ta
jeg lurer alltid på
hva som skjuler seg bak neste dør
så da velger jeg å møte frykten
på tricstermedisin og omsnudd medisin







Og så håper jeg at jeg har fått så mye kjærlighetsmedisin
at jeg kan ta det som kommer
ta det i mot med tilgivelse og medfølelse
kanskje ikke med en gang, men over tid

Følelser, tanker, handlinger
årsak og virkning
for en jobb å finne ut av dette
det som jeg opplevde som uro i kroppen i går
det var som om de maurene jeg drepte
kom til live inne meg igjen
da jeg fortalte det til læreren
at jeg drepte med en følelsesløshet, som skremte meg etterpå
sa han; noen ganger må vi gjøre det vi ikke ønsker
leste et sted i går, at ikkevoldsforkjemperen Gandhi sa, at
noen bønder kunne drepe apene som spiste opp frukten på trærne deres
og krigerkastens vei, beskrevet i Mahabarata, hvor det å drepe i krig
er en plikt og nødvendighet. Jeg har aldri forstått det der. Men det har
vel noe med å bevare kontroll og orden...

Men om jeg av og til må innom krigerens vei, eller den mer filosofiske vei, så håper jeg at jeg alltid ender opp i bhaktiveien, hengivenhetens vei, hjertets vei. Det er i allefall ikke trygt for meg, å reise opp i det lyseste før hjertekraften er sterk nok. Men det kan hende jeg må innom det å, å reise opp i det høyeste, uten nok hjertkraft, å se hva jeg er da.
Men la det skje i mørket, ber jeg nå, at det bare er slik, at jeg tror jeg er oppe i det høyeste. Det er best slik. Det er tryggest slik. Så får jeg heller få et sjokk, når den illusjonen rakner, at jeg har vært i det høyeste.
Eller...





Jeg må bare legge med en lenke til Dyland`s tekst: Tell Ol Bill;

http://www.songlyrics.com/bob-dylan/tel ... ll-lyrics/

For en tekst, for en stemme, for et band, hør på det pianoet da :-)
Hvis du trykker på vinduet litt nede til høyre; play this song no,
kommer den!

Jeg får fortsette med mine evindelige monologer
det er så stille på Sonen
det er greit, å det er ikke greit
men, men...
håper Sonen ikke er i ferd med å avgå ved en stille død
som Ailo lurte på
sier jeg, som søker stillhet og harmoni
men her jeg er nå, er det ikke særlig stille
noe det kanskje blir rundt neste sving
det er umulig å vite
for tricsteren dukker opp i stadig nye former

Ikke før jeg kom inn gjennom døra
etter en luftetur
smalt det noe nytt inn i meg
av alle ting, en nordlending
det tok en stund før jeg forsto
at jeg hadde blitt en slekning av Olufen ja
ikke visste jeg at jeg kunne ta av med en annen dialekt
og kroppsspråket da, ja, jeg var litt mer kroket og foroverbøyd
enn han Oluf da, men det smalt godt i freske uttrykk
mest over meg selv og sjamanveien da
men Ailosjaman i forskjellige utgaver fikk også gjennomgå
ja, med et smil da, ikke visste jeg at jeg har
en liten gjøgler inni meg
men morsomt var det
helt til yngstemann fikk nok av sin mor
og ba meg stoppe, jeg kan ikke helt vurdere
hvordan ting blir mottatt ennå
men det holdt som en erfaring
jeg tror jeg kan gli inn i den rollen ved senere anledning også
jeg kjenner det var en kraft som tok meg
for mellomgulvet mitt er mørbanka
som jeg skulle ha tatt mange situps
så tricsteren har humor, det vet jeg nå
en riktig leken luring det der
men det var like godt jeg ble stoppet
for hvem vet hva det ville ha åpnet opp for
hadde jeg drevet det lengre
og paradoksets mester må han være også
her begynte jeg hele sulamitten med
at ordene ikke kommer så lett lengre
å hva gjør jeg nå
skriver Sonen ned, heldigvis på et sted
så litt orden har jeg ennå
men jeg er på jakt etter en åpning til noe nytt
selv om jeg vet at alle mine begynnelser
vil skje i mørket
nei, kanskje det er like bra å utsette det litt til
kanskje jeg kan le meg inn i stillheten
det ville ha vært en frydefull forandring
men en klovn ler med det ene øyet
og gråter med det andre
skal det bli balanse i ting å tang
nei, nå må jeg gjøre noe fornuftig
hvis jeg er i stand til det da

Å, du Dag
ikke før jeg har lagt inn noe nytt
er du der
hva pokker er du
en trickstersjel du med
hmmm... nå er jeg så ambivalent at
nå lurer jeg fælt
du terger meg
med ditt blotte nærvær
men morsomt det å
jeg ler godt nå
men der hvor latteren er
er ikke gråten langt unna
kanskje det er det man kan kalle tett oppfølging
men okke som, jeg er en enetaler
som vil dialog
men det er så taust
og ingen tråder å bryte seg inn i
med freske fraspark
dæven, tenk om jeg kunne tatt av med en rogalending
men den dialekten tror jeg ikke jeg behersker ennå
so long Dag
vi sees rundt neste sving kanskje
å jeg som skulle gjøre noe fornuftig
å så vil jeg bare leke
dæven søkke
nå er det noe som tar tak i meg igjen
hjeeeelp, ennå er det morsomt
uhæææææææææ



Hvem i meg, prøver å snakke med hvem i meg
lurer jeg på nå,
i tilfelle jeg forsøker, forgjeves, å få noe i meg i tale
i det jeg hopper utfor, så passer denne sangen
av Lisa Ekdahl:

http://www.youtube.com/watch?v=eWtj84pM ... re=related

Kanskje jeg har omsorgsvikt for noe i meg allikevel,
som ler og ikke ser...en såret sjel. Eller var det den gang da,
som jeg må gjenoppleve nå.

Siden du har mobilen mest til pynt, leser du kanskje ikke sms'n jeg sendte deg.
Du er ikke aleine, min venn. Jeg følger i dine spor på Sjamansonen. Men føler ikke for å legge meg ut - eller inn. Nå.
Det gjelder å holde energifeltet sterkt ... holde ilden levende, slik at gleden kan utfolde seg innenfra og ut.
Lidelsesveien er passé.
Reyno inviterer til Devotional Sunday i hele sommer, Siri. Meditasjon, sang, dans og alvorlig moro med og blant kjærlige mennesker. Kantina er imidlertid stengt.

Å Hei Jorunn
jeg kobla meg helt ut fra alt
våknet nettopp
må lage middag til fammen først
så er jeg på igjen
issmelting pågår fra andre siden nå
skyld og skamfølelse
det brenner en ild
vandrer mellom solar, hjerte og ned i hara
kan jeg ringe deg senere
Devotionsirkel skulle vært godt
og så må jeg avtale ting med tirsdag med deg

...og Dag, har sendt deg en kort pm, sender en til ut på kvelden,
nå må ilden omsettes over grua, folket må ha mat, selv om energiene
jobber gjennom meg.

Jeg er ved godt mot nå, men det var jeg ikke når jeg våknet i sted.
Takk Jorunn

EN FORUNDERLIG NATT

Fikk nok ild på grua til å lage dagens siste måltid
det ble mer som nattmat
for jeg sovnet, fult påkledd på sofaen etterpå
uten at det var intensjonen
men det ble en merkelig søvn
jeg sov liksom aldri ordentlig
selv om jeg var i et annet land
var det liksom ikke drømmeland heller
for jeg kan ikke huske, at jeg så et eneste bilde
og jeg forbinder drøm med å reise i bilder

Men reiste gjorde jeg
helt tilbake til Edens hage
jeg har snakket med Vår Herre i hele natt
det var kanskje mer som en enetale fra min side
tror ikke Vår Herre kom så mye til orde
men det forunderlige er, at selv om jeg husket alle ord
de gangene jeg var halvvåken, og forsto hva alt dreidde seg om da
så er det meste glemt nå, etter at jeg sto opp i femtiden
jeg visste også da hva som vil komme til å skje
med meg i nærmeste fremtid

Jeg tror jeg fikk sagt fra hva jeg mente om utdrivelsen fra Pararadis
jeg tror jeg fikk sagt til Vår Herre
at han fikk gjøre hva han vil i sin egen hage
men at jeg har tenkt å skape min egen hage her på denne jorden
Jeg tror jeg fikk sagt at jeg forsto at han har vært min indre Dommer
men at den gamle kontrakten jeg hadde med ham opphører nå
kontakten om at å spise et eple fra kunnskapens tre
fører meg lukt inn i arvesynden
og at slangen er Djevelen selv
det finnes andre epletrær
i andre mytologier
det finnes andre slanger
i andre mytologier
Og når jeg faller nå
så faller jeg inn i meg selv
for å helbrede en såret sjel
for å sette meg fri
fra fortidens grep

Og så syns jeg at jeg har hatt den strenge Saturn lenge nok
som læremester nå
kanskje litt til...så må det vel dukke opp en annen lærer

nå har jeg vel ryddet nok opp
i noen mentale tankebokser
til å åpne opp for
The Luminous Lovelight of the One
nå må vel et lag med frykt og skam og skyld
være brent opp
nå må jeg vel snart kunne reise ned
helt ned i jordens mørke