as I dive into the blue of pale evening skies
my mind sings
nothing left to loose

in a relieved sort of way

I do not see the expression in my own eyes
as my heart liberates itself

I whish I did

it must have been a glorious sight

as I dress in the blue of pale evening sky
I know
from here to the end
it is all about emergence

så faller maskene
den forsiktige
den snille
den flinke
den pliktoppfyllende
den rene
den unseelige
den usynlige
den modne
den moraliserende
den skinnhellige

hva har jeg gjort mot meg selv,
hva har jeg gjort?
Bastet og bundet
fengslet og fanget

i middelmådighetens forherligede bur
lever tyrannen og slaven
i en og samme

at that very moment
a thought appears out of nowhere
it announces itself as the final one

I made it

my life starts rewinding from the moment of passing
at the same time a re-run starts at birth

as future starts anihilating past
I dive into the radiance
of hitherto unknown dreams

floating
shifting
changing at the touch of a thought

blessed or cursed
damned or resurrected
I dont know which,

dressed in the sky itself
I am going in

for the kill


-



noen timer etter å ha skrevet dette blir jeg brått kraftløs,

Det er som jeg slås av. Jeg går inn i drømmen. Der kjører jeg bil, min gyldne bil.
Kommer fram til bestemmelsesstedet,. Det er en forunderlig fabrikk, enormt stor, mennesker bor der, det er nermest som et samfunn.
Jeg sprøver å finne en plass i samfunnsfabrikken, for å slå meg til på dette forunderlige stedet.
Men jeg har en dårlig følelse.
En bil med to menn kjører inn i fabrikken, jeg ser dem på avstand.
De spør etter meg, hører jeg. Jeg har visstnok gjort meg skyldig i en trafikkforseelse – de er her for å tildele meg min straff.
En dødsdom.
Jeg blir først rasende på systemterroren , så kommer panikken, jeg kaster meg i min gyldne bil og kjører ut i en grå, gjørmete og tung verden.
Der finnes kun gigantiske fabrikker og motorveiene som forbinder dem.
Intet liv, bare grått regn og gjørme. jeg kjører langs en elv. Tett fulgt av bødlene.
Plutselig ser jeg noe som likner en bro over elva. Jeg svinger inn på den. Bødlene gjør det ikke.
Grunnen ser jeg lengre fremme. Det er ingen bro – det er en halv berg og dalbane som slutter i toppen av en loop. Jeg kjører opp rampa i rasende fart.
Går det, så går det .Jeg har ingenting å tape.
.
Mirakuløst nok lander bilen uskadd med hjula ned og bare noen meter fra elvebredden på den andre siden.
Det regner fremdeles, men her på denne siden er det friskt duskregn, lyst og lett – gjørma her er blåleire og ikke livløs forgiftet jord. Det er som om den venter på skapende sinn og hender. Levende er den, som et vesen.
Jeg går bak bilen, tenker at - jeg er da sjaman - påkaller åndene., ber om kraft nok til å skyve bilen på land.
Den kommer, jeg skyver 1,2 tonn med stål på land som om det skulle vært en barnevogn.
Fri og hjemme.
Endelig lettelse.
Bilen er skinnede blankpolert som om ingenting har skjedd.
Ingenting i det hele tatt.


Jeg våkner. Sakte komme kreftene tilbake, kroppen kjennes stiv og mekanisk. Og tom.
Etter hvert som bevegeligheten vender tilbake, kommer den sterkeste smerten jeg noengang har kjent.
Hjertet hamrer i vill panikk, et vanvittig raseri beveger seg opp fra magen og en fortvilelse så stor og sterk at den kan ta liv herjer i brystkassen. Sinnet er merkelig nok helt stille. det er som det ikke er der.

Jeg gløtter bort på Tv`n. Vekkrevet men på forunderlig vis likevel her, blir jeg vitne til et annet menneskes medfølelse der på skjermen. Tårer forløses og gjør uendelig godt, dypt berørt av en annens berøring.
I neste nå er det en som sier
” om man elsker noe så høyt, skal man ikke gi det opp”.
Det trefffer så dypt som ingenting noengang har gjort før.

Jeg velger kjærligheten,
sier jeg høyt ut i det indre rommet.

Smerten stilner i samme sekund.