Midt i bølgedalen fra noen tegninger, bølger som skyller ut fra alle stasjoner og kanaler, skriver jeg om healing. Om en healing skal finne sted, må man i alle fall først åpne det stille, indre rommet. Det som så skjer der og da er selve kjernen i enhver healingprosess.
Det stille rommet er også et nødvendig grunnlag for all
selvbesinnelse. Jesus helbredet sykdommer. Buddha helbredet karma.
Kunst kan helbrede, men neppe de så omtalte tegningene. Men hvordan
helbreder sjamaner?
Sjamanene har fra tidens morgen hatt sine egne strategier i så måte. Det er ikke godt å si hvordan de første av våre forfedre har arbeidet med å skape harmoni og sunnhet i enkeltmenneskene.
Men i alle fall har en lang rekke healingteknikker fra gammelt av overlevd og blitt overlevert til nåtiden. Det er ikke lett å finne noen annen grunn for dette enn at teknikkene fungerte. At de var effektive. Hvis ikke, ville de dødd ut for lang tid siden.
For sjamanene har i funksjon av doktor og magiker har etterlatt seg et uttall teknikker forå hjelpe medmennesker på mange forskjellige måter.
De teknikkene jeg er fortrolig med er fem i tallet. De kan beskrives som sjelehenting, som det å fjerne livsfientlig energi, det å avhjelpe oppmerksomhetstyver, en egen måte å be på og ikke minst selve trommereisen.
Fremover skal jeg skrive om de forskjellige teknikkene. Her vil jeg begynne med trommreisene, sjelereisene eller den visjonære opplevelsen.
For meg er trommereisene og den bevissthetsforandringen som denne teknikken fører med seg, den første og viktigste helbredelsesstrategien som sjamaner benytter seg av. Trommereisene er også sjamanismens mest originale og særegne bidrag til klodens åndelige arv.
En trommereise er helbredende i seg selv. Virkningen kommer av avspenningen som trommereisene skaper, av energien som man får fra trommen og av virkningen av den indre teknikken, det som åpner den enkelte for erfaringer av mytesinnets innhold.
Trommenes sang induserer en skifte i sinnet, fra dagligdagse og ordinære hjernebølger til langsommere svingninger. Dette tar en inn i en annen modus enn hva vanlig våken samhandling med andre kan gi. Dette kan måles og registreres som alfa- og theta-hjernebølger. Tilstander av alfa og theta er preget av avspenning, og kan grense til søvn. Men den som kan beholde sin våkenhet under disse langsomme hjernebølgene, får en bevisst tilgang til de indre bildene, selve visjonene. Og når disse kreftene våkner er det energien fra mytesinnet, fra det høyere selvet og den gamle hjernen med kraftdyrarven som våkner.
Det er denne arven som rommer hele vår menneskelige mulighet, det som rommes av det eksistensielle spennet fra den sultne ulven til den høyeste engelen.
Gjennom trommereisene inn i mytesinnet kan man altså få del i den gamle kraftdyrarven. En side ved kraftdyrarven er dyrene overlevelsesstrategi. Over lang tid har dyr utviklet seg til det de er i dag. Mange arters strategier har vært suksessfulle. I historisk perspektiv har de vært vinnere.
Dette har skapt spor i mytesinnet, som om dyrenes utvikling har tatt bolig der. Det vi kaller kraftdyr er som et samlet bilde på ferdigheter alle dyrene i en dyreart har utviklet.
Når denne arven vekkes i sinnet, skjer det som en inspirerende og oppløftende erfaring.
Det kan kan erfares som å huske det man aldri har glemt.
Vi rir alle kraftdyr, om vi vet det eller ikke. Men når man gjør en trommereise til kraftdyrenes verden, og et slik stort symbol viser dukker opp i mytesinnet, vil det på en selvfølgelig måte innta en dominerende plass i psyken.
Det er en kraft nedenfra som løftes opp. Det er en forbindelse fra sinnets og historiens dyp, som innleder et samarbeid med bevisstheten.
Når et stort symbol nedenfra dukker opp i psyken og inntar sin dominerende plass, begynner symbolet å suge opp i seg andre sinnsimpulser, og særlig forstyrrende sånne.
Alt i alt styrker dette konsentrasjonen og kontakten med den kraften som gjør at man kan ta grepet.
Sett med sjamanøyne er denne arven verdifull, og ikke en samling søppel og skygger som helst bør unngås, og som det kan være farlig å åpne opp for. Psykologien har også sin vitenskaplige indoktrinering å svare for.
Virkningene av trommereiser til den øvre verden er å styrke kontakten med det høyere selvet. Det høyere selvet gir seg til kjenne gjennom de indre Veivisere eller Lærere som kommer til syne på disse reisene. Symbolene som dukker opp er som regel forbløffende å se og fruktbare å meditere over seinere hen..
De har også den egenskapen at de kommer til syne akkurat på den måten som virker mest overbevisende for den enkeltes intuisjon og følelser. Ofte kan de ligne på forfedre og ha det uttrykket som er ønskelig og nødvendig for å overbevise om sin kraft og autensitet.
Slik blir de kompatible med ens smak og med fornemmelsen av at de utgjør ens egne åndelig røtter. Veiviseren hentet ut av en nordmanns mytesinn kan dukke opp som en vis bestemorfigur eller en jegerbestefar . Sjelden hører jeg om at veiviseren er en fårehyrde fra Midt-Østen.
For meg har det alltid vært innlysende at de åndelige røttene må være ens egne autentiske røtter om frukten skal bli god.
Det er på sin plass i denne sammenhengen å minne om at sjamanisme ikke er en religion. Men det kan gi den enkelte direkte del de visjonære og forvandlende erfaringer som særlig de monoteistiske religionene bygger sin forkynnelse på.
Kraftdyr og indre veivisere viser vei. De vil også hjem, som de vil vise menneskene veien. De er som pekere mot noe bakenom. Kraftdyrene kan vekke en lengsel i et menneske om mer liv i livet. Veiviserne kan overføre dypere innsikt og visdom fra en kilde som befinner seg et annet sted enn dagliglivets tanker.
Gjennom dette har de en bevegende og motiverende virkning.
På sin måte er de alle hemmelige agenter for det hellige. De kan lære oss å slippe, så taket verden har på oss kan glippe. De vil vi skal lirke løs livets håndbrekk, leve mer, forbinde oss med noe både høyere og dypere, både den indre englen og ulven.
Når det skjer at stillheten, ulven og engelen blir ett, hva slags menneskelige kvaliteter kan komme ut av den forvandlingen?
Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer