Den andre sidens renhet PDF Print E-mail

Det er lørdag formiddag og solskinn ute. Da jeg skrur av radioen jeg hører fuglene synge sine vårsanger. De flyr alt to og to. En meisefamilie har begynt å innrede en fuglekasse jeg renset sist høst.

Radioen har nettopp gitt meg en oppdatering om (fly)katastrofer og den katolske kirkes moralske krise. Jeg skrev først dose, ikke oppdatering, men retter det, vil ikke framstå ufølsom, kynisk og kald.

Det er mange verdener i mitt hode nettopp nå, den som radioen gir meg, fuglenes verden, vinden som rører furukronene, solen som kysser den våre jorden.

Det er andre verdener der også, skapt av meg i møter med deg, spørsmål uten svar, forvirring uten ro, stikk av lengsel, og alltid dette; noe ufullbyrdet som løfter meg videre.

Jeg vil ikke at fortsettelsen bare skal være en forlengelse av denne vide verdens begredeligheter og min egen forvirring og tvil. For resultatet av dette kan fylle dagene mine fremover til det ikke finnes flere igjen av dagene og hvem vet hva som skjer etter det.

I det minste vet jeg dette. Jeg kan velge hva jeg gir min tid til. Jeg vet at det jeg vanner, vil vokse. Det jeg gir tid til, vil utvide seg og ta mer plass. Jeg skaper framtiden gjennom mine valg. Hvilken verden ønsker jeg meg?

 Hvilken verden er den viktigste?

Så gjør jeg dette. Jeg henter sjamanstaven ut av hjørnet i rommet, setter meg i en stol med den mellom hendene.

Alt jeg har tatt inn, alt jeg har med meg, det jeg har tenkt og følt og tror er mitt møter i samme øyeblikket staven og det den står for.

Det første som skjer er skifte av perspektiv, fra tenkning til sansning, til følelse og intuisjon. Det som følger er tankebrudd, følelsesbrudd og sammenbrudd.

Jeg trenger ikke forklare særlig mer om veien inn i det indre her på Sjamansonen, for de fleste av oss har kjent forvandlende krefters og oppløftende muligheters virkning.

En engel lander på horntoppen av min sjamanstav. Den bøyer seg over meg der jeg sitter med staven i hendene. Likevel merker jeg at jeg blir forsiktig og veier mine ord når jeg sitter og skriver. Skal jeg dele mer? Dette er kanskje nok.

Å gå videre kan virke overspent og parodisk, eller som skryt. Skryt vekker misunnelse. Ønsker jeg meg svarte misunnelsestanker over mitt hode? At noen  kanskje halvbevisst, og en og annet bevisst, skyter gann-piler mot meg og ønsker  meg dit pepperen gror?

Men å snakke om engler har vel hatt høyere pris for de to som driver engleskolen enn hva den kan få for meg.

Jeg kaller heller ikke på noen engel. Den komme av seg selv. Jeg ønsker ikke noe av den. Men den bøyer seg over meg og den visker meg noe inn i øret på et språk jeg ikke kjenner eller forstår.

Jeg vil heller ikke gripe inn og forlange at den snakker norsk. Hvorfor skulle jeg det? Englespråk er så mye mer spennende å høre på enn de  ordinære ordene.

Jeg gjør heller ikke noe da engelen tar til å forandre seg og synker ned langs staven, ned til hjertet.

Der blir den til en ørn i et tre. Den tar til å vokse, den presser "meg" ut av "mitt" hjerte, "mitt" blir til den.

Vårens vind blåser gjennom fjærene. Fjærene renser ut de forviklingene som luften bringer med seg, vifter vekk våte skyer og mentale tåkebanker. Jeg må si at følelsene skapt av dagens nyhetsdose forsvinner her og at afuglenes verden kommer nærmere.

Har du noen gang sett de veiene i lufta som fugler legger etter seg,  rene veier rundt jorda?

Når jeg nå oppsumerer min erfaring, slår det meg at jeg ikke gjør noe for at dette skal skje. Det er det å ikke gjøre noe, det å forholde seg passiv, nettopp det gjør at dette kan skje.

Å gjøre noe, dvs. å gripe inn i denne forvandlingsprosessen, blir lett å fortsette å gjøre det samme som før,  det som bygger på samme grunnlag som før, på samme verdier, forståelser og trosforestillinger.

Og det kan jo bare føre til de samme resultater og erfaringer som før, for tanker og trosforestillinger gjenskaper seg selv hele tiden. Det ender lett som en mental suppe kokt på de samme gamle ingredienser av feil og ufullkommenheter.

Alt i alt forlenger dette fra "før" bare det nåværende inn i framtida, mens staven jeg holder i åpner for den andre sidens renhet.

 

mvh ailo gaup


Kommentarer (9)Add Comment
0
Y
skrevet av loaxy, April 10, 2010
sköna är dina ords djupa andetag...
0
...
skrevet av white flame woman, April 10, 2010
Dette gav meg en merkelig ro,
kanskje en visshet
- om hva vet jeg ikke..

Det er som jeg kjenner engelens
vinger sveipe over himmelen...

Tusen takk for at du delersmilies/smiley.gif
0
Irishim
skrevet av Egiel Enoksen , April 10, 2010

OD GONO IADPIL DS HOM OD TOH

SOBA IAOD IPAM OD UL IPAMIS DS LOHOLO

VEP ZOMD POAMAL OD BOGBA

AAI TA PIAP BALTOH OD VAOAN

ELOI ELOI SABACTAI !





0
...
skrevet av jorflaa, April 10, 2010
Fint! Nå ble jeg glad smilies/cheesy.gif
0
...
skrevet av Eldbjørg, April 10, 2010
Vi er medskapere i vår virkelighet. Når vi ser rundt oss noe som oppleves
fragmentert og sorgfylt, kan vi selv stråle ut en dypere fred.
Måten dette er skrevet på er også utrolig klargjørende for å vise
hva som skjer på de ulike plan .
0
Vakkert..
skrevet av Stinelise Hansen, April 11, 2010
Å lese dette gav meg en engen følelse av glede og jeg må bare nikke å si meg enig
Så Vakkert og enkelt kan det sies når man bevistgjør sine engen tanker og oberservasjoner..
Takk Ailo..du er en trollmann også med ord :-)
0
DEN STORE PLANEN
skrevet av brita anjana skuterud, April 12, 2010
vi er alle små puslespill-brikker i den store kosmiske planen, den som styrer utviklingen ..... likevel kan vi velge hva vil ta inn - og gi ut - på vårt individplan osv. .... på samme måte som du kan ta på og av deg sjamandrakta - kan du velge fokus - den store forskjellen er vel om du velger ut fra det mentale eller hjertet ---- vi skal jo alle integrere hjerteenergien - den rene, ubetingede kjærligheten,-- og det vil på sikt gi fred i sinnet, hjertet - og på jorden så som i himmelen, ikke sant?

moskus
0
...
skrevet av Sangens Mann, April 13, 2010
Dette var skjønnhet som treffer meg midt i hjertet. Takk kjære Ailo!
0
Takk
skrevet av Mette Brøns Sørensen, April 17, 2010
Det er lørdag kveld. Jeg lever i dette eksil, i en verden jeg ikke forstår men som jeg hver dag må forholde meg til og være i. De siste ukene har trommene latt seg høre i hodet mitt. I hjørnet av soverommet står staven. En Gateway. Jeg vet det fuglene vet!

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 


Kopirett © Tre Bjørner Forlag 2008. Redaktør: Ailo Gaup.

Host: Kvisvik Nettutvikling