Skyggenes dal PDF Print E-mail
Man kan gå i mørket i sinnet, og der møte bare mørke, mørke rom, nye mørke rom og så ennå mer mørke, innenfor vegger av angst. Hva gjør man da? Kan man kommer seg opp fra skyggenes dal? Kan man grave seg opp som en meitemark, bare la mørket passere gjennom til man når ut i lyset?

Det er noen grenseland mellom fruktbart, levende, indre mørke og et nedtrykt,stillestående og  deprimert mørke.

Det gode mørket kan være som de beste høstkvelder, når det er varm i lufta og mørkt, nesten eksostisk og man står på en høyde i naturen, ser utover og oppover, for øynene trekkes mot lys. Da dirrer samme forventninger i mørket og himmelrommet som i sjelen og lengselen. Det gode mørket er fylt av sammenheng og samhørighet.

Det er også et annet mørke, bare en millimeter unna. Et mørke nesten uten liv og bevegelse, et mørket av tyngde og der man bli holdt fast og over det mørket er ingen funklende stjernehimmel. Ikke noe som drar videre wellere løfter, bare det å bli holdt fast, som man er fanget av usynlige vegger.

Det er et fruktbart mørke, med muligheter i sitt skjød, så er det sjelens mørke natt, der spøkelsene lever og dørene er ssom låst utenfra. Der utenfor er det man kaller verden, det man ikke har tilgang til og ikke kan, klarer eller tør gjøre noe med.

Ordet depresjon kommer av beskrivelsen av en nedsunken del i et landskap. Det er altså som en vandring i skyggenes dal.

Kan trommereiser ta en inn i dette nedsunkne landskapet? Og kan trommereiser ta en ut av mørket, om man har havnet der?

...forts...

Kommentarer (14)Add Comment
0
...
skrevet av Eldbjørg, April 18, 2010
Jeg gråter. Det er så utrolig fint skrevet. Ordene er som en båt som tar meg med inn i det skjulte og gi nytt lys og perspektiv. Ordene er som venner i mørket.
Velsignet være deg, Ailo.
mvh Eldbjørg
0
...
skrevet av Mette B , April 19, 2010
Noen ganger har min erfaring vært, at den enkleste måten å komme seg ut av mørket på, er å slutte å ville det. Men som du skriver finnes det en grense, og den ser ut til å være flytende.Når mørket suger deg inn, mister du lysten til så mye som å te trommen ned fra veggen. Andre energier er representert ved symboler, arketyper, gudeskikkelser. Jeg finner ikke denne energien der. Jeg var altid en fremmed i dette land men streifer ofte omkring i grensetraktene.
0
...
skrevet av CC, April 19, 2010
jeg tror det er bra å bare tillate seg å være der....til man ikke trenger/vil det lengre. Sjelens mørke natt er en viktig fase å "nyte" (hehe) for å komme igjennom/transformeres. Ting tar tid, og det er ikke alltid så lett i vårt samfunn å akseptere...desverre.

Man blir heldigvis vandt til det aller aller mørkeste, dypeste. Jeg tror det er det som er meningen, det å bli vandt til det. Og ikke at det er om å gjøre å komme seg ut av det. Det vil bare gjøre vondt verre på sikt. Å finne fred med mørket (alt mørke!) skaper et avklart mørke, et rent mørke, et bevisst og våkent mørke.

Så jeg tror ikke så mye på å skulle fixe dette i annet enn å lære seg aksept og å tåle de nødvendige begrensninger for en stund. Det er bare slik det må være før noe større kan åpne seg igjen.

Jeg tror trommereiser ol kan være god bevisstgjøring underveis...virkelig god smilies/smiley.gif
0
snag
skrevet av Nuveila, April 19, 2010
Hei Ailo-San
Jeg har mistet meg selv i mørket
og det er skummelt,det er i slike øyeblikk eller tilstander
at sjaman trommen og sang har vært mitt eneste redskap
for å manøvrere meg tilbake,og når jeg har gjort det noen ganger
så blir det soleklart hvorfor jeg har denne tromma
og hvorfor jeg er så glad jeg har funnet noaidiens vei.
0
...
skrevet av gestor, April 19, 2010
Når det mørkeste mørket skriker ut sin tilstedeværelse, da erfarer jeg at trommereisen kan gi en kortvarig healing av det mørke uttrykket. Det blir som et lite lysglimt i den mørke tilværelsen.
Å oppnå en langvarig og permanent healing kan ofte være mulig, ja sogar raskt og enkelt å oppnå, men det betinger at sinnets energikropp får en healende fokus på seg.
0
tann for tann?
skrevet av Irene, April 20, 2010
Jeg gjenkjenner det du skriver; Når det mørkeste mørket skriker ut sin tilstedeværelse, da erfarer jeg at trommereisen kan gi en kortvarig healing av det mørke uttrykket. Det blir som et lite lysglimt i den mørke tilværelsen.
Etter kontakt med spirit så starter det en bevegelse.

Likevel opplever jeg at det er noe dypt ”der nede, der borte”, noe svært grunnleggende som er stille stående, stagnerte, frossent, en knute som jeg ikke har oversikt over, holder meg fast.

Bevegelsene fra trommereisene er genuint gjennomstrømmende, men det er som om de i hverdagen ikke trenger inn i den enorme sement konstruksjon som tar opp plassen som ikke vil rikke seg, og som skygger for solen.

Hvis det er redsel som har forårsaket depresjon, det stille stående, det stagnerte, det frosne, knuten. Så tenker jeg at jeg må tilbake å oppleve igjen den redselen som skapte det frosne.
Og håndtere det annerledes enn da jeg gjorde det den gang.

Finnes det redsel som er for stor til å bære og å romme?

Jeg frykter at det som skapte det frosne, det stillestående, det stagnerte er så ekstremt smertefullt at jeg ikke holder det ut. At jeg ikke makter å håndtere det annerledes enn den gang, om jeg nå skulle reise ”tilbake” og gjenoppleve det.

Jeg har et spørsmål, Er det slik at man må oppleve den samme intensiteten i trommereise, de samme følelsene, de samme smertene like sterkt om igjen for å forløse knuten?
0
...
skrevet av Liljee, April 20, 2010
Irene skriver: Jeg har et spørsmål, Er det slik at man må oppleve den samme intensiteten i trommereise, de samme følelsene, de samme smertene like sterkt om igjen for å forløse knuten?
Min erfaring er at det ikke er nødvendig. Ved å gjenoppleve og forløse gamle traumer i nåtid, setter jeg meg inn i den samme tilstanden, men sinnet håndterer det på en ny måte. Likevel kan kroppen reagere intens, i det smerten forløses. Men fordi situasjonen er også en annen i dag, vil det ikke være det samme. Den gang var kanskje alt låst og uten fluktmuligheter, det vil den ikke være nå. Ved å bli eldre, gjør også at en ser andre muligheter, klarer å håndtere det fra et nytt perspektiv.
0
...
skrevet av CC, April 21, 2010
fikk også lysts til å svare på Irenes spørsmål.

Jeg tror ikke man må gjenomleve de hendelsene som skapte det stivnede/avviste/fordømte. Man kan be om å se det mer utenifra, med annet perspektiv. Jeg hadde en gang en reise langt tilbake i tid hvor veldig ekstreme smertefulle hendelser foregikk. Jeg kjente en enorm motstand mot å gå inn i det og ba om hjelp til å klare det. Da viste seg Ørnen og den tok med med oppover slik at jeg kunne se det hele i et oversiktsbilde. Det bildet viste hvorfor ting var blitt som de var, ikke kun fra mitt ståsted, men det også. Og gjennom det så fikk jeg forstålse for hvordan det hele hang sammen og jeg forstod også årsakene til dem som utførte de fæle hendelsene. Det var veldig godt fordi det gjorde at jeg forstod alle parter fra det innerste av og hvordan ting altså hang sammen. Det gjorde at jeg slapp å kjenne på smertene, både mine egne og andres, i større grad.

Jeg tror ikke man må ensidig sitte fast i dypet heller. Man kan være både i mørket og lyset på en gang. I både det dype og det høye. Akkurat som en Ørn som ser de små detaljer og de store sammenhenger på en gang. Det er multidimensjonalitet.
0
Til Irene
skrevet av gestor, April 21, 2010
Knuten som er frosset, stillestående og stagnert er en del av vår energikropp som hindrer livsgleden i å flyte fritt. Så lenge de (ja for vi har mange av disse knutene, har vi ikke?) forblir uforløste famler vi rundt etter ting vi tror skal gi oss lykke. I et håp om at om vi bare klarer å bli lykkelige så vil jo det måtte bety at denne smerten i oss ikke lenger gjør vondt.
Så, får vi bilen vi drømmer om. Eller jobben. Eller huset. Eller annerkjennelsen. Eller ..........
Ja da blir vi lykkelige.

Tror vi.

Lykken finner vi ikke i oppnåelse av fremtidige mål. Lykken finnes kun et eneste sted. Her og nå. I tilfredsheten av meg selv. Her og nå.

For å fri seg fra Knutenes makt over oss her og nå, må vi romme dem.

Vi kan ikke kvitte oss med hendelsene, de står skrevet der for evig og alltid.

Men.

Vi kan kvitte oss med mellomleddet mellom hendelsen og vår følelsesmessige fortolkning av hendelsen.

Knuten sitter i energikroppen vår og fjerner vi den fjerner vi også vår følelsesmessige fortolkning av hendelsen.

Når healingen fokuseres på energikroppens knute forløses den uten at den healede må gå dypt inn i hendelsen som skapte den. Det viktigste er å ha kontakt med knuten under healingen, ikke å gjenoppleve dens fulle intensitet.
Å gjenoppleve dens fulle intensitet kan tvert imot ofte blokkere for en fullstendig healing av energikroppens knute.

La oss for enkelhetens skyld se på disse knutene som negativ energi som dermed skaper negative følelser i oss.

Vi skal derfor ikke bestemme oss for å takle den anderledes, vi skal enkelt og greit fjerne den negative energien som er skapt av hendelsen. Når den er borte vil den negative følelsen vi opplever som følge av hendelsen ikke lenger ha noe som gir den næring og den vil da forsvinne i samme øyeblikk som knuten/den negative energien forsvinner.
0
...
skrevet av Ave, April 21, 2010
Det er ulike grunner til at en havner i den underbevisste mørke dal, men er en først der så er det lett å gå seg vill, eller rett og slett bli stående fast.

For det er vel ikke så mye ild i beina lenger, den har sluknet og da stopper også flyten, som gjør at det blir lite bevegelse både på indre og ytre plan. Mørket gjør at vi ikke ser klart, energien blir stagnert og tung og de destruktive kreftene tar over mer og mer.

Så skal en kanskje være der for å lære en lekse, og leksen er kanskje på mange plan.
Men for å komme ut av kløften må vibrasjonene heves, ilden må brenne for noe, og lyset må få komme til. Og slik fylle kongeriket med det som gir deg glede og mening.
0
Skuggorna som vänner i livets rymd
skrevet av loaxy, April 22, 2010
Skuggan kräver ljus för att existera...skuggan behöver materia för att existera...depressionen förnekar det som bildar skuggan..."materia som berörts av ljus"...trummans ljudvågor kan visa sambandet...trumman lurar oss steg för steg in i ett utforskande outgrundligt och öppet tillstånd...visioner, bilder, nya kopplingar föds...ser vi på visionerna som materia bildas endast repetitiva mönster inombords...ser vi på visionerna bara som ljus försvinner språket som de talar till oss på... ser vi på ljusets möte med materia som en ständigt skuggalstrande process ...ökar vår möjlighet att bejaka det som pågår inombords...en värld i ständig förvandling...en värld, mytisk, mystisk och levande...låt skuggorna leva...där bor inga spöken bara äventyr...se depressionen som en skuggförlust...som en Peter Pan som vägrar ta steget in i sin egen mognad...genom att vägra åldras därför att han är rädd för att leken ska ta slut...materian och ljuset är inbegripna i en lek som alstrar en skuggrikedom utan like...i den leken är vi ständigt involverade...så länge vi finns...så länge vi minns... och även så länge vi inte minns...depressionen tar bort alla skuggalstrande processer...den väger maten som om den vore kärlek och ljuset som om det vore det enda viktiga...depressionen kräver meningslösa skuggbefriade ideal...depressionen behöver stegvis hjälp att flytta ut i skuggrikedomen och våga se förvandlingens både smärtfyllda och glädjerika väsen... smilies/tongue.gif
0
verdifullt
skrevet av Irene, April 23, 2010

Jeg setter veldig stor pris på alle innleggende jeg har lest her, takk også de som er et direkte svar på spørsmålet ”mitt”. Det er et svært verdifullt landskap som skimtes gjennom å se omgivelsene rundt hvert sitt innleggs bål :-)
0
Rumbu
skrevet av Njål Ingve, April 28, 2010
Jeg gikk engang rett til helvete for å få lære av selveste djevelen,og
mens læringen pågikk,la jeg merke med hvor likt dette helvete og denne djevelen
var de bilder og landskaper jeg har sett fra malerier og filmer
at jeg skjønte at dette var iscenesatt av min egen religiøse frykt for djevelen
fra unge år i skrekkens tegn.
Bak dette skuespillet med tilhørende effekter var en sjel,min egen sjel
den ventet på meg bak dette arrangerte sjelelige frykt kammer.
Etter dette har min kristne oppfattning av åndenes verden falt bort.
Før hadde jeg angst for å ikke være god nok for jesus å den kristne gud i himmelen
nå kan jeg snakke med gud direkte via min egen sjel som ikke lenger frykter
demoner å helvetes straff,da jeg har forstått at dette er effekter for å skremme vanlige dødelige fra å kommunisere med den ånden og åndenes verden.
Med tromma kan jeg reise forbi kirkens stakitt gjerder,og frykt for gud
og møte det hellige og få helbredelse og informasjon som jeg kan gi videre.

0
Skyggenes dal
skrevet av Kali elisabeth Høgelid, May 11, 2010
Hva om angst oppstår når sinnets grenser utfordres og åpner seg mot større bevissthet, viere horisont og den frihet vi dypest sett er? Noe som er naturens gang og er utenfor vår kontroll. Som en blomst åpner seg mot solen om våren når den er moden for det , vil vi naturligvis åpne oss for sannheten om hvem vi dypest sett er. Dette vil sprenge grensene for vårt begrensede virkelighetsbilde. Vi frykter denne størrelse, som ikke er noen størrelse, mer enn noe annet. Smerten er motstanden mot det som vil utslette oss som adskilte individer, og åpne oss for det vi dypest sett lengter etter, og er.
Kali

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 


Kopirett © Tre Bjørner Forlag 2008. Redaktør: Ailo Gaup.

Host: Kvisvik Nettutvikling