Fra en meditasjonsreise i Tibet PDF Print E-mail
Av Jørgen Nøvik

Himalayas snødekte fjellpass troner majestetisk omkring meg her. Jeg forlater bussen for å krysse grensen inn til Tibet til fots. Så står jeg her plutselig, helt uvirklig, men jeg er jo virkelig i Tibet etter så mange års ønske om å dra hit. Det er jo bare fantastisk.

Jeg kom fra Bodhgaya i India, der alle buddhaer igjennom de tre tider er blitt opplyste. Så dro jeg til Kathmandu i Nepal. Derifra går turen med buss oppover Kathmandu-dalen.

Landskapet er bare så utrolig vakkert. Fjellkjeder med snødekte topper reiser seg i horisonten. Å dra med buss opp igjennom disse dalene er en opplevelse i seg selv. Naturen er grønn og frodig langs veien, der påfugler står og ønsker meg velkommen.

Det er som en reise inn i en passasje.

I en trang dal passerte vi forbi Vajrayogini, hun med dakini-kniven som vokter den videre ferden opp dalen. Fjellsidene ser ut som om de har fått drysset gullstøv over seg. Elvene er fylt av livskraft og ved elvebreddene gjør lokalbefolkningen sine daglige aktiviteter.

Himalayas snødekte fjellpass troner majestetisk her. Jeg forlater bussen for å krysse grensa til fots inn til Tibet. Så står jeg her plutselig, helt uvirklig, men jeg er jo virkelig i Tibet etter så mange års ønske om å dra hit. Det er jo bare fantastisk.

Herifra kjører vi opp resten av de trange dalene i jeeper, forbi høye brøytekanter og på smale grusveier hvor det bærer av gårde over snødekkde pass. Det første er på ca. 5200 meter og herfra skuer vi over hundrevis av snødekte fjell i 360º, en helt eventyrlig og fantastisk utsikt.

Så går det videre så støvføyka står, veien slynger opp og ned, gjennom en landsby hvor regnbuer og synet av hvite gulltempler kommer til syne. Dette landskapet er jo bare helt Star Wars. Avstandene er lange mellom landsbyene. Det er som om tiden har stoppet. Tidløs arkitektur, hundrevis av år gammel, tusenvis??? Et tidløst landskap på dette sletteplatået her oppe på verdens tak, enormt, en Apacheindianer ville sikkert følt seg som hjemme her.

Det er her i dette landskapet at visdomsøyet åpner seg, det altseende øyet. Denne morgenen med sol og skyfri himmel...........

Tashilungpo
Her spaserer jeg gjennom de gamle gatene, som i korridorer at hvite steinvegger plantet som fjell. Noen av bygningene er i gult og rødt, men for det meste er husene hvite med sorte vinduskarmer.

Her skinner tilverelsen i strålende rent klart lys som om materien består kun av lys, også er jo himmelen skyfri. Solens stråler skinner som den alltid gjør.

Jeg går sakte oppover mot det første templet som rommer en 26 m høy Maitreya-statue i bronse sittende i lotusstilling. Jeg grøsser. Hele kroppen grøsser. Dette stedet rører noe inne i meg som får følesene og tårene til og komme, men med tanke på å holde en mest mulig anonym og lav profil holder jeg maska.

Her på dette stedet, i disse gatene med et sollys som er nesten blendende, lar jeg sansene bare være helt åpne for og ta det hele helt inn.

Nærvær av stillhet er tilstede her, tomheten har fylt templet. For ikke mer en ca. 50 år tilbake vrimlet det tusenvis av munker i alle aldre her, et mangfoldig liv som jeg kan se for meg, noen løp, noen i langsom gang, andre på vei til og ifra de forskjellige forelesningene og sermoniene. Eller i ro, i fordypet samtale eller i hissig debatt over de forskjellige belæringene.

Kun et ekko og et avtrykk av maroon og safranfargede kapper som en gang fylte disse klostrene og trange gatene viberer her nå. For nå er det et kvotert antall på ca. 6-700 munker som studerer her. I dag er det så vidt at chantingen kan høres, men den øker sakte men sikkert dag for dag, alt komme nå tilbake.

Hvis du er en av de våkne som ser, vil du se det... Det er her fremdeles,
men gjemt for det ordinære øyet. Det er i live, rundt omkring. Men mest av alt, hvis en virkelig lytter med hjertet og bruker øynene og sansene, er essensen allerede tilstede inne i enhver av oss her og nå.

I den elste chantinghallen smiler en hvit Tara til meg. Jeg takker, går tilbake gjennom de hvite solfylte gangene og beveger meg mot hovedporten. Da møter jeg en ung munk og en Tibetaner kledd helt vanlig, vi prater om litt forskjellig og jeg nevner at jeg er ifra Norge, du vet Nobels Fredspris o.s.v.....

Da er det som om munken gir et hint som fører til at de gir meg en
invitasjon med senket stemme. De inviterer meg til en spesiell sermoni som skal skje senere på kvelden, sermonien er en puja og empowerment med velsignelser.

Ført seremonien skal begynne i den gamle tempelhallen flokker unge munkene seg rundt meg og lurer på hvem jeg er, hvor jeg kommer ifra, det lange håret og skjegget o.s.v... Disse menneskene har et smil og en indre glede som bare stråler, helt fantastisk.

Så kommer Abbeden gående, våre blikk møtes og han virker glad for å se meg.
Jeg prøver også å vise min respekt på beste måte.

Så sitter jeg i chantinghallen med munkene, jeg chanter og resiterer med dem mens jeg samtidig lytter til vibrasjonene av lyden som chantes.

Abbeden holder ett øye med oss alle under seremonien.

Mens det hele skjer, midt under seremonien, kommer plutselig et rådyr inn i tempelet. Det kommer bort til meg tre ganger i løpet av sermonien, vi får fysisk kontakt, så rent og forsiktig, jeg gledes i hele meg. For rådyret har jo med Buddha selv å gjøre og undervisningen han først ga i Rådyr/Hjorteparken etter han var blitt opplyst.

Så blir beskyttelseguddommer påkalt og båret rundt i chantinghallen,
empowermentvasen med nektar sendes rundt til oss alle sammen med tsog, spesielt
velsignet mat. Deretter leses dedikasjonen og vips så reiser vi oss alle og går
ut i gårdsplassen hvor en av de yngre munkene gir meg en gave, en mala, dvs. en rosenkrans. Merkelig hendelse: Rådyret sitter på tronen i klostergården, viser meg veien min.

Jeg bare og smiler og kjenner en ubeskrivelig glede og takknemlighet for å ha fått denne opplevelsen.

Så innser jeg at det er på tide for meg og dra videre og takker dem ifra mitt hjerte. Det er også klart at rådyret viste meg at nå er tiden inne for meg å sitte på min trone.

Smaken av smør-teen, det tørkede yak-kjøttet, tsampaen og eimen av røkelse og
den tibetanske kulturen og munkelivet er som et tidløst ekko som mitt vesen
kjenner fra før.

Kommentarer (1)Add Comment
0
:D
skrevet av Pert-arne, December 04, 2013
Når var du her??

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 


Kopirett © Tre Bjørner Forlag 2008. Redaktør: Ailo Gaup.

Host: Kvisvik Nettutvikling