UDV lovlig i USA Skriv ut
UDV logoAv Lasse V. Gundersen

Her kan du lese om prosessen som førte til at UDV gikk seirende ut av Høyesterett i USA i saken om individets frihet til å praktisere sin religiøse overbevisning gjennom å bruke hoasca i sine sakramenter.
Du kan  videre finne info om organisasjonen som skjuler seg bak de tre bokstavene, UDV, samt også hvorfor denne enstemmige rettskjennelsen er viktig for oss som praktiserer sjamanisme.

Denne saken har vært under behandling i amerikansk Høyestrett siden 1. november 2005. 21. februar  falt den endelige avgjørelsen. Den var enstemmig i favør av UDV på alle punkter.

Forholdet som startet hele rettsprosessen var amerikanske tollmyndigheters beslagleggelse av en sending hoasca (også kjent som ayahuasca) fra moderkirken til UDV i Brasil til en lokal menighet på 130 medlemmer i New Mexico, USA. Dette fordi hoasca, en te laget av to ville planter fra Amazonas, inneholder DMT. DMT er en substans kontrollert under Schedule I av FNs konvensjon om psykotropiske droger og følgelig forbudt i alle land som har underskrevet denne konvensjonen.
UDV gikk til sak mot tollvesenet med hjemmel i Religious Freedom Restoration Act, som ble vedtatt av den amerikanske kongressen i 1993 for å styrke individets religiøse frihet.
UDV vant denne saken i de lavere rettsinstanser, men Bush-administrasjonen valgte å anke den til Høyesterett. Nå har altså Bush-administrasjonens egne høyesterettsdommere, støttet av blant annet U.S. Conference of Catholic Bishops og National Association of Evangelicals, valgt å la individets frihet til å praktisere etter sin religiøse overbevisning gå foran politiske og allmennpreventive hensyn. En seier for religiøs ytrings- og praksisfrihet, og forhåpentligvis en inspirasjon for lignende kirker og grupper over hele verden!

Hva er så UDV (O Centro Espirita Beneficente Uniao Do Vegetal)?

UDV er religiøs organisasjon fra Brasil gjenskapt av José Gabriel da Costa, Mestre Gabriel, 22. juli 1961. De bruker ordet gjenskapt for å framheve at “rituell bruk av Hoasca te blant de amazoniske folkene går tilbake til tiden før europeernes ankomst på 1500-tallet.”.
Han ble født i ”villmarken” Bahia-provinsen i 1922 i en fatttig familie hvor han vokste opp med sine foreldre og 13 søsken. Som ung mann vervet han seg som en av den brasilianske statens ”gummisoldater” for å sanke gummi i regnskogen for å fremme landets økonomiske utvikling. Han dro først til Manaus og senere til Porto Velho, i den amazoniske regnskogen i Rondônia-provinsen. Her jobbet han som sykepleier og møtte sin framtidige kone Raimunda Ferreira (senere kjent som Mestre Pequenina (den lille mesteren)). Senere flyttet han ut i skogene på grensen mot Bolivia for å sanke gummi og der drakk han sakramentet for første gang og hadde sin opplysning. I 1965 flyttet han tilbake til Porto Velho og organiserte UDV i sin nåværende form.
UDV var først ikke en organisert religion, men ble det etter at Mestre Gabriels ble arrestert av lokale myndigheter. Mestre Gabriel døde i 1971. Det første tempelet ble bygget på 70-tallet i Porto Velho og var kirkens hovedkvarter fram til 1982, da det ble flyttet til Brasilia.
Sentralt i kirkens praksis er ritualene hvor hoasca, også kalt vegetal, blir delt ut av Mesteren med det formål å opprette en balansert mental konsentrasjon i disiplene. Under sesjonene synges såkalte chamadas (kall eller rop). Sanger som overfører læren og skaper harmoni og likevekt. Alle kan tale under seremoniene, men Mestrene og Rådgiverne overfører belæringer som er fremmelige for disiplenes individuelle transformasjon.
Formålet er å oppnå forening med Gud. UDV har en kristen doktrine, der det legges vekt på menneskets åndelige evolusjon, hvor sjelen når realisasjon og frelse gjennom mange inkarnasjoner i en hellig natur som tjener mennesket i sin overlegenhet til mennesket.
Kirken og dens ideologi har altså sin rot i regnskogen , men ser på seg selv som universell og er i dag mest utbredt i urbane områder blant velintegrerte samfunnsborgere. I UDV samles advokater, leger, politikere, handelsmenn og borgerstanden, men også ”vanlige” folk for å ta del i det hellige sakrament. Så også i USA, hvor lederen for UDV, Jeffrey Bronfman, er en slektning av styreformannen for det mektige konsernet Warner Music.
UDV er altså en moderne religiøs organisasjon med røtter i tradisjonell amazonisk sjamanisme og spiritualitet. Deres inkorporasjon av urgamle, tradisjonelle teknikker og plantemedisiner er for meg en videreføring av sjamanismens credo (om vi kan kalle det det) i en synkretistisk kontekst. Dette er en av mange alternativer en blandet, urban befolkning i Brasil med røtter i både europeisk og amazonisk kultur har for å finne tilbake til, minnes og utforske disse røttene videre ved hjelp av en seremoniell setting som inneholder elementer fra begge kulturene. Ritualene og den hellige drikken man inntar under ritualene har altså vist seg å ha en slik universell kraft at de har spredt seg langt utenfor Brasil.

Hvorfor er dette viktig for oss som praktiserer sjamanisme?

Etter min mening er det flere årsaker til dette. 

For det første ble den såkalte Religious Freedom Restoration Act  vedtatt for å sikre den amerikanske urbefolkningens rettigheter til å praktisere sin religion. Peyote, en enteogen kaktus utbredt i det sørlige USA og Mexico, inngår tradisjonelt som et sentralt sakrament i de sørlige stammenes seremonier på det nordamerikanske kontinentet. I nyere tid, som fokuset i Native American Churchs seremonier og gudstjenester, har sakramentet spredd seg blant den indianske urbefolkningen i store deler av USA og Mexico.
Sjamanismen er som Sjamansonen definerer den nettopp de eldste teknikkene for kraft, helbredelse og ekstase, og den er praktisert blant urbefolkninger verden over. Det amerikanske rettsystemets anerkjennelse av et annet sjamanistisk sakrament, nemlig ayahuasca, ser jeg på som en anerkjennelse av den amazoniske urbefolkningens naturlige spiritualitet, og som sådan vil den være med på å bane vei for andre grupper med en ”renere” sjamanisk tilnærmelse til sakramentet enn det UDV representerer. Alle vi som går en åndelig vei burde glede oss over anerkjennelse og frihet til å praktisere, selv om det ikke er en sjamanisk sekt som har gått seirende ut av rettsystemet denne gangen.
For det andre gis endelig de amazoniske sjamanmedisinene en plass i det internasjonale spirituelle samfunnet. For oss som har praktisert sjamanisme ved hjelp av disse plantene føles dette mildt sagt som en lettelse. Sjamaner er ikke en del av en organisert religion på samme måte som kristne og muslimer, men vi praktiserer allikevel et sett åndelige teknikker og ritualer for å bedre forholdene for alle levende vesener og opprettholde respekten for og balansen med den hellige natur, den helheten som alle levende vesener er en del av. Derfor bør vi også glede oss over at slike hellige sakramenter blir anerkjent av storsamfunnet og supermaktene.
Til slutt: Her på Sjamansonen kan man lese om det boreale sjamanbeltet der den kraftfulle trommen er fokuset, hovedinstrumentet og veien inn i helbredelsen, kraften og ekstasen. Det finnes også et tropisk belte av besettelses- og transesjamanisme. Jeg har selv sett det i Afrika og Indonesia. På samme måte er det også et globalt belte av sjamanisme, medisinjamanismen, hvor de hellige enteogenene substansene er den dominerende teknikken. De er for mange til å nevnes alle sammen, jeg bare minner om sopper og søtviere i Europa; ibogaen i Afrika; hamp, somaer, valmuer og efedraer i Asia; ayahuasca, chacruna, padder og kaktus i Amerika, og til slutt Stillehavets spesielle pepperplanter. Beltene er flettet sammen i tid og rom til den store veven av alt liv og visdom. Dette vet sjamaner å benytte seg av. Dette vet sjamaner å glede seg over.
Sjamaner praktiserer altså åndelige teknikker og benytter seg av fysiske hjelpemidler og vesener fra naturen. Alle benytter seg ikke av de samme teknikkene for det er et slikt vell av dem i universet. Sjamaner fordømmer ikke. De velger det som er mest hensiktmessig for helbredelse, kraft og ekstase for seg selv og dermed for alle andre levende vesener. Alt til sin tid og i sitt rom.
På vegne av alle plantesjamaner vil jeg derfor rette en takk til amerikansk Høyesterett for å ha sprengt sine egne pålagte rammer og latt planterikets åndetromme hoasca lyde i frihet for den som velger å lytte. Den største og siste takken lar jeg gå til den Store Planen som folder seg ut i Ånd og Natur og viser oss veien bortenfor disse.




SUPREME COURT OF THE UNITED STATES

Syllabus

GONZALES, ATTORNEY GENERAL, ET AL. v. O CENTRO ESPIRITA BENEFICENTE UNIAO DO VEGETAL ET AL.
CERTIORARI TO THE UNITED STATES COURT OF APPEALS FOR THE TENTH CIRCUIT

No. 04–1084. Argued November 1, 2005—Decided February 21, 2006
Congress enacted the Religious Freedom Restoration Act of 1993 (RFRA) in response to Employment Div., Dept. of Human Resources of Ore. v. Smith, 494 U. S. 872, where, in upholding a generally applicable law that burdened the sacramental use of peyote, this Court held that the First Amendment’s Free Exercise Clause does not require judges to engage in a case-by-case assessment of the religious burdens imposed by facially constitutional laws, id., at 883–890. Among other things, RFRA prohibits the Federal Government from substantially burdening a person’s exercise of religion, “even if the burden results from a rule of general applicability,” 42 U. S. C. ¤2000bb–1(a), except when the Government can “demonstrat[e] that application of the burden to the person (1) [furthers] a compelling government interest; and (2) is the least restrictive means of furthering that . . . interest,” ¤2000bb–1(b).
Members of respondent church (UDV) receive communion by drink¬ing hoasca, a tea brewed from plants unique to the Amazon Rainfor¬est that contains DMT, a hallucinogen regulated under Schedule I of the Controlled Substances Act, see 21 U. S. C. ¤812(c), Schedule I(c). After U. S. Customs inspectors seized a hoasca shipment to the American UDV and threatened prosecution, the UDV filed this suit for declaratory and injunctive relief, alleging, inter alia, that applying the Controlled Substances Act to the UDV’s sacramental hoasca use violates RFRA. At a hearing on the UDV’s preliminary injunction motion, the Government conceded that the challenged application would substantially burden a sincere exercise of religion, but argued that this burden did not violate RFRA because applying the Controlled Substances Act was the least restrictive means of advancing three compelling governmental interests: protecting UDV members’ health and safety, preventing the diversion of hoasca from the church to recreational users, and complying with the 1971 United Nations Convention on Psychotropic Substances. The District Court granted relief, concluding that, because the parties’ evidence on health risks and diversion was equally balanced, the Government had failed to demonstrate a compelling interest justifying the sub¬stantial burden on the UDV. The court also held that the 1971 Convention does not apply to hoasca. The Tenth Circuit affirmed.
Held: The courts below did not err in determining that the Government failed to demonstrate, at the preliminary injunction stage, a compelling interest in barring the UDV’s sacramental use of hoasca. Pp. 6–19.
1. This Court rejects the Government’s argument that evidentiary equipoise as to potential harm and diversion is an insufficient basis for a preliminary injunction against enforcement of the Controlled Substances Act. Given that the Government conceded the UDV’s prima facie RFRA case in the District Court and that the evidence found to be in equipoise related to an affirmative defense as to which the Government bore the burden of proof, the UDV effectively demonstrated a likelihood of success on the merits. The Government’s argument that, although it would bear the burden of demonstrating a compelling interest at trial on the merits, the UDV should have borne the burden of disproving such interests at the preliminary injunction hearing is foreclosed by Ashcroft v. American Civil Liberties Union, 542 U. S. 656, 666. There, in affirming the grant of a preliminary injunction against the Government, this Court reasoned that the bur¬dens with respect to the compelling interest test at the preliminary injunction stage track the burdens at trial. The Government’s at¬tempt to limit the Ashcroft rule to content-based restrictions on speech is unavailing. The fact that Ashcroft involved such a restric¬tion in no way affected the Court’s assessment of the consequences of having the burden at trial for preliminary injunction purposes. Con¬gress’ express decision to legislate the compelling interest test indicates that RFRA challenges should be adjudicated in the same way as the test’s constitutionally mandated applications, including at the preliminary injunction stage. Pp. 6–8.
2. Also rejected is the Government’s central submission that, because it has a compelling interest in the uniform application of the Controlled Substances Act, no exception to the DMT ban can be made to accommodate the UDV. The Government argues, inter alia, that the Act’s description of Schedule I substances as having “a high potential for abuse,” “no currently accepted medical use,” and “a lack of accepted safety for use . . . under medical supervision,” 21 U. S. C. §812(b)(1), by itself precludes any consideration of individualized ex¬ceptions, and that the Act’s “closed” regulatory system, which prohib¬its all use of controlled substances except as the Act itself authorizes, see Gonzales v. Raich, 545 U. S. ___, ___, cannot function properly if subjected to judicial exemptions. Pp. 8–16.
(a) RFRA and its strict scrutiny test contemplate an inquiry more focused than the Government’s categorical approach. RFRA re¬quires the Government to demonstrate that the compelling interest test is satisfied through application of the challenged law “to the person”—the particular claimant whose sincere exercise of religion is being substantially burdened. 42 U. S. C. §2000bb–1(b). Section 2000bb(b)(1) expressly adopted the compelling interest test of Sherbert v. Verner, 374 U. S. 398, and Wisconsin v. Yoder, 406 U. S. 205. There, the Court looked beyond broadly formulated interests justifying the general applicability of government mandates, scrutinized the asserted harms, and granted specific exemptions to particular religious claimants. Id., at 213, 221, 236; Sherbert, supra, at 410. Out¬side the Free Exercise area as well, the Court has noted that “[c]ontext matters” in applying the compelling interest test, Grutter v. Bollinger, 539 U. S. 306, 327, and has emphasized that strict scrutiny’s fundamental purpose is to take “relevant differences” into account, Adarand Constructors, Inc. v. Peña, 515 U. S. 200, 228. Pp. 9–10.
(b) Under RFRA’s more focused inquiry, the Government’s mere invocation of the general characteristics of Schedule I substances cannot carry the day. Although Schedule I substances such as DMT are exceptionally dangerous, see, e.g., Touby v. United States, 500
U. S. 160, 162, there is no indication that Congress, in classifying DMT, considered the harms posed by the particular use at issue. That question was litigated below. Before the District Court found that the Government had not carried its burden of showing a compelling interest in preventing such harm, the court noted that it could not ignore the congressional classification and findings. But Congress’ determination that DMT should be listed under Schedule I simply does not provide a categorical answer that relieves the Government of the obligation to shoulder its RFRA burden. The Controlled Substances Act’s authorization to the Attorney General to “waive the requirement for registration of certain manufacturers, distributors, or dispensers if he finds it consistent with the public health and safety,” 21 U. S. C. ¤822(d), reinforces that Congress’ findings with respect to Schedule I substances should not carry the determi¬native weight, for RFRA purposes, that the Government would ascribe to them. Indeed, despite the fact that everything the Govern¬ment says about the DMT in hoasca applies in equal measure to the mescaline in peyote, another Schedule I substance, both the Execu¬tive and Congress have decreed an exception from the Controlled Substances Act for Native American religious use of peyote, see 21 CFR §1307.31; 42 U. S. C. §1996a(b)(1). If such use is permitted in the face of the general congressional findings for hundreds of thou¬sands of Native Americans practicing their faith, those same findings alone cannot preclude consideration of a similar exception for the 130 or so American members of the UDV who want to practice theirs. See Church of Lukumi Babalu Aye, Inc. v. Hialeah, 508 U. S. 520, 547. The Government’s argument that the existence of a congressional exemption for peyote does not indicate that the Controlled Substances Act is amenable to judicially crafted exceptions fails because RFRA plainly contemplates court-recognized exceptions, see §2000bb–1(c). Pp. 11–13.
(c) The peyote exception also fatally undermines the Government’s broader contention that the Controlled Substances Act estab¬lishes a closed regulatory system that admits of no exceptions under RFRA. The peyote exception has been in place since the Controlled Substances Act’s outset, and there is no evidence that it has undercut the Government’s ability to enforce the ban on peyote use by non-Indians. The Government’s reliance on pre-Smith cases asserting a need for uniformity in rejecting claims for religious exemptions under the Free Exercise Clause is unavailing. Those cases did not embrace the notion that a general interest in uniformity justified a substantial burden on religious exercise, but instead scrutinized the asserted need and explained why the denied exemptions could not be accommodated. See, e.g., United States v. Lee, 455 U. S. 252, 258, 260. They show that the Government can demonstrate a compelling interest in uniform application of a particular program by offering evidence that granting the requested religious accommodations would seriously compromise its ability to administer the program. Here the Government’s uniformity argument rests not so much on the particular statutory program at issue as on slippery slope concerns that could be invoked in response to any RFRA claim for an exception to a generally applicable law, i.e., “if I make an exception for you, I’ll have to make one for everybody, so no exceptions.” But RFRA operates by mandating consideration, under the compelling interest test, of exceptions to “rule[s] of general applicability.” ¤2000bb–1(a). Congress’ determination that the legislated test is “workable . . . for striking sensible balances between religious liberty and competing prior governmental interests,” ¤200bb(a)(5), finds support in Sherbert, supra, at 407, and Cutter v. Wilkinson, 544 U. S. ___, ___. While there may be instances where a need for uniformity precludes the recognition of exceptions to generally applicable laws under RFRA, it would be sur¬prising to find that this was such a case, given the longstanding peyote exemption and the fact that the very reason Congress enacted RFRA was to respond to a decision denying a claimed right to sacra¬mental use of a controlled substance. The Government has not shown that granting the UDV an exemption would cause the kind of administrative harm recognized as a compelling interest in, e.g., Lee. It cannot now compensate for its failure to convince the District Court as to its health or diversion concerns with the bold argument that there can be no RFRA exceptions at all to the Controlled Sub¬stances Act. Pp. 13–16.
3. The Government argues unpersuasively that it has a compelling interest in complying with the 1971 U. N. Convention. While this Court does not agree with the District Court that the Convention does not cover hoasca, that does not automatically mean that the Government has demonstrated a compelling interest in applying the Controlled Substances Act, which implements the Convention, to the UDV’s sacramental use. At this stage, it suffices that the Government did not submit any evidence addressing the international con¬sequences of granting the UDV an exemption, but simply relied on two affidavits by State Department officials attesting to the general (and undoubted) importance of honoring international obligations and maintaining the United States’ leadership in the international war on drugs. Under RFRA, invocation of such general interests, standing alone, is not enough. Pp. 16–18.
389 F. 3d 973, affirmed and remanded.

ROBERTS, C. J., delivered the opinion of the Court, in which all other Members joined, except ALITO, J., who took no part in the consideration or decision of the case.