Lhasa, Gudenes By Skriv ut
Andre reisebrev av Jørgen Nøvik

Da er det dagen for å besøke Dalai Lamas Palass, Potala. Synet som møter meg får meg nesten til og gråte av glede. Jeg bestemmer meg for og gå til stupaen, den er bygget slik at man kan gå gjenom den, som en tunnel, en gang rett igjennom. Så nå går jeg inn gjennom den og entre Gudenes By, Lhasa Slik gjorde man det også i gamle dager. Forskjellen er at i dag suser trafikken forbi på der det før var en høy vegg på hver side av stupaen.

Kamba-la passet  er den siste passet før jeg når Tibets hovedstad. Her er varden dekorert med kataker, de hvite silkesjerfene tibetanerne  pleier å offre og gi som tegn på respekt og høftlighet. Og fra varden henger rader av bønneflagg i de 5 fargene som symbolisere de 5 elementer og de 5 buddhafamilier. På flaggene er skrevet forskjellige bønner, som vinden  bærer videre, til fjerne himmelstrøk over resten av planeten. Utsikten her er helt fantastisk, naturen er nå mer grønn.

Vi kjører på ny asfaltvei nå, ikke  mere støvskyer. Veien går i sikk sakk nedover fjellsiden, så ut på slettene i dalene. Siste rast er ved noen enorme buddhaer som er hogget ut og malt på fjellveggen, ca 30m høy. Det er bare og innse at denne tibetanske  grafittien  kom en ca.1500 år før den i New York. He he, get real homy.

Så skimter øye en bygning som gir gjenklang, langt borte i horisonte ligger den, bebyggelsen av den velkjente star wars arketekturen ligger langs hoved veien her som om ingenting har skjedd.

Men i det jeg kommer inn mot Lhasa sentrum er det plutsig fasader av neonlys, mobiltelefon foretninger, resturanger og utesteder, skulle nesten trodd en var downtown Tokyo, helt absurd.

Så kommer den stupan jeg har lengtet etter og se, den som I gamle dager var selve porten in til Lhasa. Det synet som møter meg her er bare helt mjestetisk,Potala palasset er bare  helt enormt, Akershus festning er jo fin men den er jo liksom bare en fyrstykkeske sammenlignet med en skoeske. 100% man made. Wow.

Neste Morgen

Da er det dagen for å besøke Dalai Lamas Palass, Potala.

Synet som møter meg får meg nesten til og gråte av glede. Jeg bestemer meg for og gå til stupaen, den er bygget slik at man kan gå gjenom den, som en tunnel, en gang rett igjennom. Så nå går jeg inn gjennom den og entre Gudenes By, Lhasa. Slik gjorde man det også i gamle dager. Forskjellen er at i dag suser trafikken forbi der det før var en høy vegg på hver side av stupaen.

Nå står jeg på baksiden av Potala, og  skuer utover Naga-innsjøen  med et lite mandalaformet palass  midt ute i dammen, Det var her His Holiness Dalai Lama praktiserte sin Dzogchen meditasjon.

Så går jeg inn I Potalapalasset.

Det som møter meg her er bare så utrolig, veggmalerier, buddhastatuer på  rad og rekke, stupaer prydet med med  gullornamenter og med turkiser og alle mulige tenklige edelstener, rom  etter rom, etasje  på etasje, som å komme inn i en annen verden. Her ligger rommene på rekke og rad, Kashaken, regjeringsrommet, audiensrommet og soverommet  hans.

I ett av rommene sitter en munk som jeg får en litt merklig kontakt  med. Da han hører jeg er ifra Norge holder han meg bare hånden og smiler og smiler og forsetter og holde meg I hånden, blikket  hans er bare totalt klart og vidt åpent som om han gir noe, ikke en ting, og ikke noe synlig,men noe uten ord..

Så i det jeg går forbi ett av de mange andre alter rommene kommer enda en munk bort til meg og sier:  Good bye Lama,mens  han smiler. Hva  er det de ser som andre ikke ser? Ser de hvem jeg egentlig er, hvem  eller hva det måtte være. Det får meg til å tenke på de drømmene jeg hadde for noen år tilbake.

Drømmen da jeg gikk ved dammen ved Potala palasset slik den en gang så  ut den gangen Tibet var fritt og dette var Dalai Lamas by og land. I drømmen går jeg inne i  palasset. Jeg har en veldig rakk holdning I ryggen, vet godt hven jeg er der og da. De ungre munkene ler  litt og små løper rundt meg mens jeg går bortover koridoren,de er ganske morsome.så kommer en eldre munk og sier.. mammaen din er her.

Når jeg kommer bort til henne ser jeg at hun er jo den samme som er min mamma I dette livet.

Det er som et minnebånd spilles av her og nå…

På tide med litt frisk luft, jeg går ut. Sola skinner på hustakene her er det panorama utsikt over hele dalen. Jeg lar kamera gå mens jeg nynner på Lenny Kravitz sin sang Sitting on top of the World, Denne utsikten er jo bokstavlit talt verdens tak.

Trappa ned til den åpne plassen er stupbratt og glatt p.g.a. de slitte gamle metalbeslagene som dekker trappetrinnene. Trappa er delt i tre passasjer. På ene siden går man opp, og på andre siden går men ned. Den i midtre er sperret av med silkeskjerf i fem  forsjellige fargene. Vakta ser litt rart påmeg når jeg peker der og sier jeg vil bruke den trappa isteden. Det er visst bare Dalai Lama og Panchen Lama som har lov til og bruke den.


Så beveger jeg meg ut på gårsplass der munkene pleide danse rituelle danser under Losar feiringene, den Tibetansk nyttårsaften. Jeg ser det for meg, ser det yrende livet, fargene, festlighetene, sert det som var, det som er over, det som ikke lenger hendeer her.

Går så videre ned noen nye trapper, kommer ut på forsiden av palasset. Jeg passerer disse enorme hvite veggene som skinner i sollyset, Til slutt står jeg på den store plassen, beskuer den enorme bygningen. I dag er bygningen nesten tom for de rødkledde Jedi-ridderene som for litt siden fylte palasset og de ca.1000 rommene.

Synet er bare helt beundringsverdig og den får meg bare til og glede meg på vegne av den tibetanske kultur og gråte en tåre for alt det den nylig har vært igjennom.