Jordens egen grådige sult Print
Er planeten jorden og Moder Jord det samme? Nei, ikke det. Det betyr ikke at vi ikke skal sende kjærlighet til jorden, beskytte naturen og respektere andre arters revir. Jorden er også levende. Moder Jord er den evige mor inni oss. Jorden er en stor organisme som består av prosesser og krefter langt ut over min forstand. Den gir grunnlag for liv, og tar liv alt etter som. Den har også sitt liv å leve. Jorden har også en sult i seg og trenger nærling som alt levende. En dag er også planetes livsløp over og dette er et faktum, ikke en spådom.

Moder Jord er den evige mor, alt livs opphav, er en arketyp, skapt av våre forfedre den gang de var animister av sinn og sjamaner av hjerte.

Moder jord var en kilde for kjærlighet og kvinnelig kraft, alltid klar til å gi ro, næring, livslyst og hvile. Dit kunne man gå og bli holdt, trøstet og støttet. Det var alltid styrke og omtanke å finne ved Moder Jords bryst eller nær hennes bankende hjertet.

Det er arketypen Moder Jord som kan "spise" opp våre mangler og gi oss av sin vårlige fruktbarhet og vinterlige hvile.

Dette livsssynet skiftet naturligvis for mange mennesker i stammer og jordnære samfunn ettersom kristendommen spredde seg. Den kom med et annet budskap, fortalte at menneskene skulle bli tallrike og legge jorden under seg.

Moder Jord ble detronisert.

Med det skjedde et skifte fra matriarkat til patriarkatt i stammer og kulturer. Når Gud, Faderen og Herren inntok himmeltoppen, førte det til at menn etter hvert fikk de jordiske toppjobbene også.

Dette bibelske budskapet fortrengte etter hvert følelsen av at jorden i seg selv var hellig. Forestillingen at menneskene var jordens herskere har vist seg å være en dødeligh for andre livsformer og arter og en boost for grådige egoer.

Som kjent er det ikke lenge siden at den katoske kirken opphevet den troen at Djevelen bodde i jordens indre. I dag kan man også se hvordan den mannlige ledede kirken har problemer med sex,  forholdet til det kvinnelige og de underbevisste jordkreftene.

Jorden selv er noe annet enn arketypiske forestillinger, som kan finnes og som arbeider i våre sinn.

Planeten jorden utvikler seg og forandrer seg hele tiden. Det vet alle bare ved å se på årstidenes veksling. Jorden selv har sin sult og sitt liv. Den søker næring på sitt vis. Den tilpasser seg sikkert sin plass i solsystemet, påvirkes av måne og stjerner, solstormer og mange andre kjente og ukjente forhold.

I alle fall er den levende, noe blant annet levemulighetene for artsmangfoldet er et tegn på. Og hva betyr det når artsmangfoldet minsker?

Er de såkalt naturskapte katastrofene jordens hevn på menneskene? 

Eller skjer de som en følge av at jorden utvikler seg, gir slipp på gamle "trosforestillinger".

Eller kanskje skjer det som en følge av at den  "oppgraderer" sin kraft i en kosmisk dans?

Jeg har ikke noe svar. Har du?

mvh ailo gaup