|
Det var en gang...
jeg var en gråstein
gnuret løs fra en klippe
gnuret av en isbre, spyttet ut.
Jeg var aldri en klar bergkrystall,
bare en liten gråstein, som så
misunnelig opp mot fjellene.
På ferd gjennom planteriket,
en pusletet granbusk i skyggen.
Jeg fikk ikke det jeg trengte for å vokse.
Det ble aldri noe høyreist ut av det,
jeg var alltid i skyggen av de store.
Kanskje var jeg en gang en bjørk.
Jeg får noen minner hver vår
når det første løvet grønnes.
I dyreriket var jeg en gang
en blind flaggermus og en
altfor grådig ulv, en dreper,
med blodvåt pels, derfor kan jeg
verken se eller synge...
Jeg kan bare blunke og harke.
Muligens var jeg en elefant.
I alle fall gjenkjenner jeg
elefantens omriss i min mage.
For jeg har bladd
i inkarnasjonenes bok,
har sett tusener av bilder,
et portrettalbum ut av glemselen,
Hele tiden nye ansikter og
skjebner, jeg ser kvinner og menn,
jeg ser barn som ikke vokste opp,
jeg ser mordere og straff,
ser krig og mørke, sykdom og død,
ungdom og mild alderdom,
født av steinens drøm.
Hva er hemmeligheten bak mitt begjær?
Hva gjør det spennende
å leve, på nytt og på nytt?
Glemsel holdes i sjakk av lengsel.
umulig å sove hele tida.
Umulig å bare være våken?
Hva er hemmeligheten?
Jeg spør og spør, men
hører ikke noe svar.
Jeg ønsker jeg kjente Rumi
Jeg ville ikke danse, ikke synge,
om jeg traff ham, nei for milde faen,
jeg ville kaste meg over ham,
lugge ham, kile og kna ham.
Så ville jeg hugge til og stikke
min vei med en bit av øret hans
mellom ulvetennene.
Jeg er fortsatt den sultne
ulven som spiser simlehjerter.
Jeg er puslebusken som
gjør så godt jeg kan.
Jeg får det aldri helt til.
Jeg vil vite hva kjærlighet er.
Jeg leter etter svaret og Rumi.
Jeg vil ikke falle for
noen fristelser før jeg kan
se deg og høre din stemme.
Du gjemmer deg i lyset, det er
jeg viss på, men vandrer blant oss...
Jeg ser på ørene til de jeg møter,
Jeg ser etter spesielle ører,
rumi-ører for å kunne høre.
Jeg har et spor på min jakt
Biten jeg har må passe.
Jeg er og blir en tyv.
|
RSS for kommentarer