Slangen, panteren og kondoren PDF Skriv ut E-post
Den mest framtredende trekk ved mytologien i Peru er hvordan de deler inn verdenene, forteller Inger Lise Mong, etter en tur i landet.

Det nedre verden er symbolisert ved slangen, Anakondaen.

Den representerer det underbevisste og det psykiske. Der finnes kun tunge energier, og de vesenene som befolker denne verdenen er der ikke som straff men fordi de ikke har lært å leve i Ayni, altså å balansere energiene og fordøye/kvitte seg med tung energi. 

Den midtre verden symboliseres av panteren og representerer her og nå og det mentale. Her lever menneskene og alt annet som lever i Ayni. Av alt som finnes i den fysiske verden, er det kun menneskene som produserer tung energi.

Derfor består den midtre verden av både tung og lett energi. Den øvre verden symboliseres av kondoren (og også kolibrien) og representerer det åndelige, det spirituelle. Den øvre verden består av kun lett energi. Her finnes forfedre og ånder.

Jeg føler at i Peru finner man i en viss grad igjen de tre verdenene i naturen og topografien. Elva Amazonas, jungelen og fjellene representerer de tre verdenene og de bindes sammen gjennom mytologien og gjennom hvordan de relateres til hverandre både energimessig, fysisk og åndelig.

Amazonaselva renner gjennom jungelen. Den bukter seg fram som en kjempemessig slange. Vannet er skittent av jord, og greiner og hele trær flyter med strømmen nedover. Den er bred og dyp og hemmelighetsfull. Den skjuler skatter der nede, gaver til de som lever ved den og av den. Store mengder med fisk lever der, som en gave fra Moder Jord til de som vet å ta imot. Mange arter som lever i elva er berømte langt utover landegrensene og har skapt opphav til myter og legender selv her idet kalde nord. Historier om piraja og krokodiller som spiser mennesker har gitt oss gysninger i mange år. De mest fascinerende historiene er likevel de om delfinen som kan skape seg om til menneske og komme til en i drømme om natta og lokke en stakkar ut i elva. Dette er levende historier i Amazonas, de forholder seg til dem som en realitet, men historiene har kommet den lange veien til oss og gitt oss assosiasjoner til for eksempel huldra og nøkken.

I Ayahuascaseremoniene kommer ofte slangen. Jeg har selv opplevd at den stiger opp fra dypet og bringer med seg en urkraft, en livskraft, som kan løfte deg opp fra suppa av tunge energier og ta deg med opp til den høyeste kraften. Underveis ble gammel, tung energi renset bort. Slangen buktet seg oppover og oppover, jeg red på ryggen dens. Men underveis skjedde en transformasjon, en endring, kanskje fordi jeg stadig beveget meg over i stadig lettere energier. Jeg satt ikke lenger på ryggen av en slange, jeg var selv slangen, som stadig søkte oppover, red på energiene og ga slipp på det jeg ikke lenger hadde bruk for.

Elva kommer fra kilder oppe i fjellene og får tilsig fra regnvann fra jungel og fjell. Etter hvert som regnet faller over jungelen og renser den, siger vannet ut i bekker og mindre og større elver for så å smelte sammen med Amazonaselva store, buktende kropp.

Jungelen er panteren, den fysiske og mentale verden. Her finnes tanker, følelser, frykt. Det er her lærdommen finnes, det er her man kan komme i kontakt med alt som er, hvis man er åpen for det. Ifølge Q`ero-tradisjonen er målet å klare å balansere energiene i den midtre verden så godt/perfekt at den øvre og den nedre verden kan smelte sammen med den midtre, og dermed være ett med altet. Denne sammensmeltingen kan kun foregå fra den midtre verden, for siden den er mellom de to andre, fungerer den også som et bindeledd mellom den øvre og den nedre.

Menneskene bor spredt i jungelen. Det kan være mange dagsreiser med båt mellom de forskjellige boplassene. Elva er den eneste framkommelige ferdselsåren. Unntak finnes, men det er kun i nærheten av større landsbyer, eller der det har vært hogstmaskiner som har laget veier. Her lever menneskene i pakt med naturen. De skaffer seg det meste de trenger av mat fra jungelen og elva. Medisin får de fra plantene som vokser rundt dem.

Jungelen og elva spiller også en viktig rolle i hvordan menneskene her forholder seg til verden og til krefter de ikke rår over. Min kunnskap om mytologien er dessverre begrenset og omfatter kun det lille jeg har lest og lært på forhånd og det lille jeg rakk å lære på turen. Men inntrykket jeg sitter igjen med er at menneskene som bor i jungelen har mye frykt i seg. Dette er noe de lærer allerede når de er små. For jungelen er et farlig sted å bo, med giftslanger, skorpioner, kjøttetende bakterier, og selvfølgelig Anakonda og Puma. Men det finnes også andre farlige ting i Amazonas. Jungelen er befolket av ånder av ymse slag. Mange av disse er ikke å spøke med. Barna lærer tidlig å respektere og frykte naturens og åndenes krefter.

Frykt er tung energi, og når vår frykt blir matet og forsterket, øker den tunge energien. Tung energi blir altså produsert. Men den blir også renset bort, av vann fra regnet, og transportert og transformert av elvene og da særlig Amazonaselva. Påfyll av lett energi fra den øvre verden kommer gjennom diverse ritualer, bl.a. med Ayahuascaen, som renser kroppen for tung energi og kobler en på den høye slik at man kan fylle seg med den.

Energiene og stemningen i jungelen er slik at det er lett å leve i nuet. Lydene fra insekter og fugler stilner aldri, de fyller ørene, hodet og tilslutt kroppen og gjør at tankesurr og stress raskt roer seg ned.

Andesfjellene, kondorens land. Perus øvre verden, der kontakten med den åndelige verden er sterk. Det merkes i energiene, ikke bare i naturen, men også i menneskene som bor der. Her finner vi også Apuene, de hellige fjellene, som er et slags fysisk bindeledd mellom mennesker og ånder. Apuene er lærere og beskyttere og har en sterk stilling i bevisstheten til de som lever i Andes. Sjamanene har en spesiell tilknytning til dem.

Vi var med på et par seremonier der vi blåser bønner inn i kokablader som legges på et stort hvitt ark sammen med masse gaver til åndene. Disse gavene består gjerne av forskjellige matvarer, urter, mineraler, steiner, salt, godterier, konfetti med mer. Ofte framsies bønner til Apuene og åndene mens man legger fram gavene. I utkantene kan man gjerne legge personlige ting for at de kan få kraft fra seremonien. Det hele avsluttes med at papirarket brettes sammen med alle gaver og bønner inni, surres med en tråd og brennes. Røyken stiger så opp til Apuene og åndene. Måten røyken stiger opp på sier noe om bønnene ble akseptert eller ikke. Den ene av disse seremoniene utførte vi på Machu Picchu. Der er det ikke lov å brenne noe, ikke engang å røyke, så sjamanen vår, Jesus, la bønnepakken under en stor stein. Vi følte at det var helt riktig.

Det er litt merkelig å være i Andes. På den ene siden plages man av høyden, alt blir tungt, særlig hodet, og du skal ikke anstrenge deg mye før du hiver etter luft. Samtidig får du en underlig følelse av letthet der. Sånn jeg oppfatter det er det lettere å komme i en euforisk tilstand der, og lettere å reise inn mellom verdenene. Samtidig er det en kjensgjerning at vår reise så langt, fra elv, gjennom sterkt rensende og åpnende prosesser i jungelen, opp til de høye fjellene, antakelig gjorde at vi var mye mer åpne for de åndelige opplevelser enn vi ville vært ellers. Det hele var som en reise fra rot til krone, fra det underbevisste til det høyere selvet, der det ble åpnet oppover i de forskjellige chakraene etter hvert som turen skred fram.

Slik opplevde jeg Peru, en verden veldig forskjellig fra vår, der energien er helt spesiell, og der de menneskene vi møtte på veien som oftest hadde en annen opplevelse av egen åndelighet enn det vi har, nettopp fordi de tradisjonene de følger er levende og har vært det i uminnelige tider. Det som i tillegg gjør Peru spesiell i forhold til Norge, er at den menneskelige aktiviteten ikke har satt så sterke negative spor etter seg der enda. Men i fjellene rundt Cusco er den likevel så altfor tydelig. Søppel ligger etter veiene overalt. Og veldig mange steder er den opprinnelige vegetasjonen redusert eller fortrengt av eukalyptustrær importert fra Australia. De ble plantet ut som erstatning da skogen ble hugget helt ut for å skaffe brensel. Eukalyptus vokser fort, men den utarmer også jorda slik at de innfødte plantene og trærne i samme område, etter hvert dør ut.

Inger Lise Mong 

Kommentarer (0)Add Comment

Skriv kommentar
mindre tekstfelt | større tekstfelt

security code
Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor


busy
 


Kopirett © Tre Bjørner Forlag 2022. Redaktør: Ailo Gaup.

Host: Kvisvik Nettutvikling