Den mest framtredende trekk ved mytologien i Peru er hvordan de deler inn verdenene, forteller Inger Lise Mong, etter en tur i landet.
Det nedre verden er symbolisert ved slangen, Anakondaen.
Den
representerer det underbevisste og det psykiske. Der finnes kun tunge
energier, og de vesenene som befolker denne verdenen er der ikke som
straff men fordi de ikke har lært å leve i Ayni, altså å balansere
energiene og fordøye/kvitte seg med tung energi.
Den midtre
verden symboliseres av panteren og representerer her og nå og det
mentale. Her lever menneskene og alt annet som lever i Ayni. Av alt som
finnes i den fysiske verden, er det kun menneskene som produserer tung
energi.
Derfor består den midtre verden av både tung og lett energi. Den
øvre verden symboliseres av kondoren (og også kolibrien) og
representerer det åndelige, det spirituelle. Den øvre verden består av
kun lett energi. Her finnes forfedre og ånder.
Jeg føler at i
Peru finner man i en viss grad igjen de tre verdenene i naturen og
topografien. Elva Amazonas, jungelen og fjellene representerer de tre
verdenene og de bindes sammen gjennom mytologien og gjennom hvordan de
relateres til hverandre både energimessig, fysisk og åndelig.
Amazonaselva
renner gjennom jungelen. Den bukter seg fram som en kjempemessig
slange. Vannet er skittent av jord, og greiner og hele trær flyter med
strømmen nedover. Den er bred og dyp og hemmelighetsfull. Den skjuler
skatter der nede, gaver til de som lever ved den og av den. Store
mengder med fisk lever der, som en gave fra Moder Jord til de som vet å
ta imot. Mange arter som lever i elva er berømte langt utover
landegrensene og har skapt opphav til myter og legender selv her idet
kalde nord. Historier om piraja og krokodiller som spiser mennesker har
gitt oss gysninger i mange år. De mest fascinerende historiene er
likevel de om delfinen som kan skape seg om til menneske og komme til
en i drømme om natta og lokke en stakkar ut i elva. Dette er levende
historier i Amazonas, de forholder seg til dem som en realitet, men
historiene har kommet den lange veien til oss og gitt oss assosiasjoner
til for eksempel huldra og nøkken.
I Ayahuascaseremoniene kommer
ofte slangen. Jeg har selv opplevd at den stiger opp fra dypet og
bringer med seg en urkraft, en livskraft, som kan løfte deg opp fra
suppa av tunge energier og ta deg med opp til den høyeste kraften.
Underveis ble gammel, tung energi renset bort. Slangen buktet seg
oppover og oppover, jeg red på ryggen dens. Men underveis skjedde en
transformasjon, en endring, kanskje fordi jeg stadig beveget meg over i
stadig lettere energier. Jeg satt ikke lenger på ryggen av en slange,
jeg var selv slangen, som stadig søkte oppover, red på energiene og ga
slipp på det jeg ikke lenger hadde bruk for.
Elva kommer fra
kilder oppe i fjellene og får tilsig fra regnvann fra jungel og fjell.
Etter hvert som regnet faller over jungelen og renser den, siger vannet
ut i bekker og mindre og større elver for så å smelte sammen med
Amazonaselva store, buktende kropp.
Jungelen er panteren, den
fysiske og mentale verden. Her finnes tanker, følelser, frykt. Det er
her lærdommen finnes, det er her man kan komme i kontakt med alt som
er, hvis man er åpen for det. Ifølge Q`ero-tradisjonen er målet å klare
å balansere energiene i den midtre verden så godt/perfekt at den øvre
og den nedre verden kan smelte sammen med den midtre, og dermed være
ett med altet. Denne sammensmeltingen kan kun foregå fra den midtre
verden, for siden den er mellom de to andre, fungerer den også som et
bindeledd mellom den øvre og den nedre.
Menneskene bor spredt
i jungelen. Det kan være mange dagsreiser med båt mellom de
forskjellige boplassene. Elva er den eneste framkommelige ferdselsåren.
Unntak finnes, men det er kun i nærheten av større landsbyer, eller der
det har vært hogstmaskiner som har laget veier. Her lever menneskene i
pakt med naturen. De skaffer seg det meste de trenger av mat fra
jungelen og elva. Medisin får de fra plantene som vokser rundt dem.
Jungelen
og elva spiller også en viktig rolle i hvordan menneskene her forholder
seg til verden og til krefter de ikke rår over. Min kunnskap om
mytologien er dessverre begrenset og omfatter kun det lille jeg har
lest og lært på forhånd og det lille jeg rakk å lære på turen. Men
inntrykket jeg sitter igjen med er at menneskene som bor i jungelen har
mye frykt i seg. Dette er noe de lærer allerede når de er små. For
jungelen er et farlig sted å bo, med giftslanger, skorpioner,
kjøttetende bakterier, og selvfølgelig Anakonda og Puma. Men det finnes
også andre farlige ting i Amazonas. Jungelen er befolket av ånder av
ymse slag. Mange av disse er ikke å spøke med. Barna lærer tidlig å
respektere og frykte naturens og åndenes krefter.
Frykt er tung
energi, og når vår frykt blir matet og forsterket, øker den tunge
energien. Tung energi blir altså produsert. Men den blir også renset
bort, av vann fra regnet, og transportert og transformert av elvene og
da særlig Amazonaselva. Påfyll av lett energi fra den øvre verden
kommer gjennom diverse ritualer, bl.a. med Ayahuascaen, som renser
kroppen for tung energi og kobler en på den høye slik at man kan fylle
seg med den.
Energiene og stemningen i jungelen er slik at det
er lett å leve i nuet. Lydene fra insekter og fugler stilner aldri, de
fyller ørene, hodet og tilslutt kroppen og gjør at tankesurr og stress
raskt roer seg ned.
Andesfjellene, kondorens land. Perus øvre
verden, der kontakten med den åndelige verden er sterk. Det merkes i
energiene, ikke bare i naturen, men også i menneskene som bor der. Her
finner vi også Apuene, de hellige fjellene, som er et slags fysisk
bindeledd mellom mennesker og ånder. Apuene er lærere og beskyttere og
har en sterk stilling i bevisstheten til de som lever i Andes.
Sjamanene har en spesiell tilknytning til dem.
Vi var med på
et par seremonier der vi blåser bønner inn i kokablader som legges på
et stort hvitt ark sammen med masse gaver til åndene. Disse gavene
består gjerne av forskjellige matvarer, urter, mineraler, steiner,
salt, godterier, konfetti med mer. Ofte framsies bønner til Apuene og
åndene mens man legger fram gavene. I utkantene kan man gjerne legge
personlige ting for at de kan få kraft fra seremonien. Det hele
avsluttes med at papirarket brettes sammen med alle gaver og bønner
inni, surres med en tråd og brennes. Røyken stiger så opp til Apuene og
åndene. Måten røyken stiger opp på sier noe om bønnene ble akseptert
eller ikke. Den ene av disse seremoniene utførte vi på Machu Picchu.
Der er det ikke lov å brenne noe, ikke engang å røyke, så sjamanen vår,
Jesus, la bønnepakken under en stor stein. Vi følte at det var helt
riktig.
Det er litt merkelig å være i Andes. På den ene siden
plages man av høyden, alt blir tungt, særlig hodet, og du skal ikke
anstrenge deg mye før du hiver etter luft. Samtidig får du en underlig
følelse av letthet der. Sånn jeg oppfatter det er det lettere å komme i
en euforisk tilstand der, og lettere å reise inn mellom verdenene.
Samtidig er det en kjensgjerning at vår reise så langt, fra elv,
gjennom sterkt rensende og åpnende prosesser i jungelen, opp til de
høye fjellene, antakelig gjorde at vi var mye mer åpne for de åndelige
opplevelser enn vi ville vært ellers. Det hele var som en reise fra rot
til krone, fra det underbevisste til det høyere selvet, der det ble
åpnet oppover i de forskjellige chakraene etter hvert som turen skred
fram.
Slik opplevde jeg Peru, en verden veldig forskjellig fra
vår, der energien er helt spesiell, og der de menneskene vi møtte på
veien som oftest hadde en annen opplevelse av egen åndelighet enn det
vi har, nettopp fordi de tradisjonene de følger er levende og har vært
det i uminnelige tider. Det som i tillegg gjør Peru spesiell i forhold
til Norge, er at den menneskelige aktiviteten ikke har satt så sterke
negative spor etter seg der enda. Men i fjellene rundt Cusco er den
likevel så altfor tydelig. Søppel ligger etter veiene overalt. Og
veldig mange steder er den opprinnelige vegetasjonen redusert eller
fortrengt av eukalyptustrær importert fra Australia. De ble plantet ut
som erstatning da skogen ble hugget helt ut for å skaffe brensel.
Eukalyptus vokser fort, men den utarmer også jorda slik at de innfødte
plantene og trærne i samme område, etter hvert dør ut.
Inger Lise Mong
|