Hjertet er ikke en vannkran man bare kan skru opp sånn uten videre og så flommer hjertevarmen, kjærligheten og velsignelsene på og alle problemer er løst og borte.
Dette er en meditasjon om hjelp til selvhjelp. Utgangspunktet er en bønn om hjelp som jeg finner på Forumet: Jeg sliter med å være håpefull...jeg står i stampe...hjertet føles tungt og tomt.
Opp gjennom årene har jeg hørt omtrent det samme fra mange mennesker. Mange flere enn jeg trodde jeg skulle komme i kontakt med. Det er som rop fra sjeler i nød, rop fra evner som ikke finner oppgaven, rop fra kunstneren som ikke får danse og sinn som har mistet oversikten.
Det er tungt og det er forvirrende å miste grepet. Det kan være skummelt og lammende å oppleve at verden slik man kjenner den smuldrer bort og vekk. Slik kan man komme inn i hjelpeløshetens soner. Hva er det som foregår? Hvordan er man havnet i en slik situasjon. Og hva kan man gjøre når man ikke har kraft til å gjøre noe og mangler oversikt over veien videre.
For om man hadde det og visste hvordan, ville man ikke lenger stå i stampe. Man ville gått videre.
For det er noe høyst unaturlig i at den ypperste rasehesten som det et sinn er står som fanget en trang boks, med åpen dør og adgang til vide enger og grønne marker i alle retninger.
Jeg har som sagt møtt mange rasehester i en trang boks opp gjennom tidene. Jeg har kjent denne lammelsen som har tatt grepet, og sett mange nok øyne der håpet holder på å slukne.
Noen av de som har kommet til meg, har gått runden i helsevesenet...og også i det alternative...for endestasjonen i den løypa har gjennom noen år vært sjamanen. Sukk, sukk, det er synd at menneskene som ønsker å oppleve livets mange indre og ytre eventyr ennå ikke har oppdaget oss...
Hvor ofte har jeg ikke hørt klienter si: Jeg har prøvd alt. Og gjerne med et tillegg: Ingen kan hjelpe meg, Og et tillegg til: Jeg er visst et håpløst tilfelle og med dette i tillegg: Jeg er umulig å hjelpe.
Jeg har sett denne nedadgående spiralen ta folk med egen og fri vilje med seg, feste strupegrepet på dem og trekke dem ned. Holde dem nede i lang tid.
Finnes det hjelp å få...eller ennå mer presist: Finnes hjelp til selvhjelp?
Det finnes hjelp til selvhjelp for de fleste. Det finnes hjelp å få for å komme i gang med å hjelpe seg selv til den omlegningen som trenges.
Hvordan begynne?
Mot, vilje, daglige gleder, hjertevarme og lysepunkter kan gi ny kraft til å komme på sporet av de store og befriende perspektivene og livslinjene igjen.
Mot? Ja mot. Mot til å gå til kjernen av den ulmende smerten eller det bedøvede feltet. Gå rett til kjernen av dette. Inn dit. Gå din som en lyspil legert av mot og konsentrasjon. Gå rakt gjennom det som bedøver, sløver og kapsler smerten inne.
Neste skritt er å uttrykke det som kommer. Ikke i forståelsesfulle og trøstende ordelag, beroligende tale, men som temperament. Kraften i temperamentet og i ditt uttrykk må være jevnbyrdig med smerten som er kapslet inn, og helst ikke bare være jevnbyrdig, men overlegen.
Uttrykket som kommer ut da er ikke estetisk vakkert, og skal ikke være det. Det er puss og smerte, faen og forbannelser, det er svik og feighet, det er representanter for hele rekken av djevler spøkelser som du kan tenke deg i språk, bevegelser og farger. Det må ut av deg. Det er en fight du må våge å finne og å vinne.
Ta frem ditt sinne. Ditt temperament. Ditt mot. Man frem kraften i mørket. Ikke slipp. Ikke sipp. Da får status quo spøkelset overtaket igjen.
Ta grepet selv. Ta styringen. Være din lederulv, ikke la lidelsen være det. Bli fri.
Jeg har skrevet ette før. Jeg gjentar det. Jeg vet dette hjelper. Men du må stø løpet og få prosessen i gang, ikke bare ta grepet en dag eller tre, og så si jeg får det ikke til...osv...
For gamle vaner gir seg ikke på øyeblikket.
Bruk mantraet: Jeg kan. Jeg vil.
Ved siden av motet, trengs viljen. I New age kretser er vilje nesten et fyord, som om det ikke er nødvendig å bruke.
Alt blir gitt fra det høye, ja visst, og uten betingelser, ja visst, men vi må kunne ta imot. Til det treng opprydding i gamle vaner. Det finnes ingen opprydding uten vilje.
Tro ikke du ikke har vilje. Men viljekraften daler ikke bare ned i hodet ditt. Du må begynne. Du må sette din vilje igjennom og tro på det. Det er gjennom din egen vilje du etter hvert får kontakt med den store vilje.
Et sjamanbilde på ditt indre og alle de små viljer som vil noe der, er ulveflokken. Uvleflokken har en leder. Den må ha en leder som styrer. Lederen er den dyktigste, sterkest og den må vise og bevise det.
På samme vis trenger alle våre instinktive småviljer en lederulv, som kan sette småviljenes kraft inn i en felles styrt og villet vilje, samlet om en oppave. Småviljene kjemper og river i deg til utmattelsen, om du ikke tar grepet og viser at du er lederulv en og tror på det så de begynner å tro på det også, og adlyder.
Småviljene er det utemmede deg, er du lederulven. Du må ta grepet. En dårlig vane kan snus til en god, så en dårlig vane til. Ja visst, selvransakelse er en nødvendig og verdsatt idrett i sjamansonen.
Hva kan årsaken være til at så mange mennesker i disse dagene kommer med nødrop som det jeg nettopp har beskrevet?
Grunnene kan være mangfoldig, men kanskje er det en ”ny” årsak til eksistensielle kriser, nemlig oppgraderingen som foregår.
Det hjelper å tenke at det skjer med deg og med jorda er et resultat av Den store plan, og at man må henge på i de forandringene som foregår.
Det er mange som ikke tåler at kraften og intensiteten øker i kropp og sjel. De blir nervøse og urolige, og vet ikke hva de skal bruke denne kraften til.
De ser bare at den gamle tryggheten blir borte. Den kjente personligheten smuldrer. Verden omkring seiler vekk.
Mange blir forvirrede at det som skjer. De er vant til å klamre seg til ideen om at egoet er en varig og fast størrelse. Så taler de gamle vanene til dem. Angst og uro tar til å snakke. Vedkommende lytter og tar imot meldingene fra de sider av personligheten som ikke vil og våger å vokse.
Så stopper det hele opp. Ens eget Ja til livets etterlengtede vekst og frihet forandres til: Kanskje og til nei.
Men evolusjonen stopper ikke. Den store plan vil videre. Den som stritter i mot blir stående å stampe, som fullblodshesten i den åpne boksen.
Hvordan kan man så skape daglige gleder, hjertevarme og lyspunkter?
Om morgenen kan man love seg en belønning når kvelden kommer. Man kan gå på kino, be hjem venner, gå tur, lese den boken eller skrive sitt liv. Man kan besøke noen som trenger besøk, bestemor eller det gamle ekteparet som bor i nabohuset. Slik skaper man seg noe å se frem imot.
Her kan du lære øvelser for ”å åpne hjertet” heter det så håpefullt i mange kursbrosjyrer. Ja visst man kan og trenger å åpne hjertet. Alle trenger varmen fra det indre. Så et mantraet kan godt bygges ut med :
Jeg elsker.
Men man kan ikke åpne hjertet sånn uten videre, som om det er en vannkran man bare kan skru opp og så flommer hjertevarmen og alle problemer er over.
Det åpne hjertet trenger en vilje i bunnen. Hjertet åpner seg når man gjør det rette, når man tar grepet og bryr seg. Når man får gjort det man skal og må gjøre. Når dagen er godt brukt og kvelden kommer og man får sin gulrot som belønning, og man tar imot den, fordi du fortjener det, som det heter i en reklamefilm for tiden.
Følelser og hjerte må stå på like linje med kunnskaper og vilje.
Hjertevarme uten kunnskap gir usikker manøvrering. Kunnskap uten hjertevarme gir ikke lykke og tilfredshet. Vi trenger varmekilden i det indre. Men også viten. Og viljen.
Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer