Vi gikk rett oppover stammen... |
Vi gikk rett oppover stammen, som om vi fulgte en sti,
opp mellom greinene opp til toppen. Så ”bikket” vi over i vertikalen
igjen og gikk bortover tretoppene i jungelen.
Les mer om erfaringene Inger Lise Mong fikk på Ayahuasca-seremoni i Peru: Dere husker kanskje jeg skrev om opplevelsene våre i Peru for en tid tilbake. Endelig har jeg fått skrevet ned mer av turen, slik jeg husker den nå, tre måneder seinere. Etter den første Ayahuasca-seremonien hadde vi en hviledag. Etter lunsj ble vi informert av Don Pedro at seremonien neste dag skulle foregå på en annen måte enn den tradisjonelle. Don Ramon hadde aldri jobbet med utlendinger før og syntes det var spennende og interessant å finne ut mer om hvordan vi jobber. Derfor hadde de bestemt at vi skulle få æren av å tømme i Ayahuasca i glasset vårt selv. Og vi skulle bruke tromme under seremonien, istedenfor Icaros-sanger.
Dette var gode og spennende nyheter for oss og vi følte oss alle beæret. Ikke alle var like entusiastiske over disse nyhetene.Det var fire østerrikere i leiren, de hadde vært der et par uker allerede, og tre av disse hadde motstand mot at det skulle brukes tromme. Det virket som om disse som var relativt ”nye” i sine ayahuasca-erfaringer, var mer redd for å prøve noe nytt enn de som hadde levd med de gamle tradisjonene hele sitt liv. Så kom onsdag og ny seremonidag.
Jeg skulle møte Don Ramon den samme dagen, og siden det var meg som skulle tromme hadde jeg en del spørsmål angående seremonien på kvelden. Jeg ville forsikre meg om at det ikke ble noen misforståelser angående hvordan seremonien skulle foregå. Jeg er vant til å tromme folk på reise, men dette var noe nytt og ukjent og prestasjonsangsten var merkbar. Under hele seremonien fulgte jeg energispiralen, som å gå gjennom en tunnel. Av og til kunne det dukke opp åpninger. Gikk jeg inn i en av disse, fortsatte tunnelen, men energien skiftet på et underlig vis. Jeg ble alltid vist, eller fortalt, om jeg skulle gå inn i disse åpningene som dukket opp eller om jeg bare skulle passere forbi. Det var også denne energispiralen som ga beskjed om når jeg skulle tromme og når jeg skulle være stille. Hver gang det var stille kunne jeg kjenne energiene, hvordan de beveget seg i de andre, i meg og i rommet. Dette kunne jeg også kjenne når jeg trommet, og etter hvert ble jeg mer og mer bevisst på hvordan tromma var med på å påvirke den enkelte seremonideltaker. På et annet plan, eller dimensjon, var seremonirommet. Der kunne jeg observere energiene på en annen måte, der var energi lys. Rommet var, som nevnt, badet i et sterkt sølvskimrende lys. Jeg kunne se alle som var der, også de som kun var observatører, som lysende vesener. Her kunne jeg se hvordan sjamanene jobbet underveis, med å sende sine åndehjelpere eller ved å blåse lysende energipiler til de som trengte healing. Jeg observerte bl.a. hvordan disse pilene kunne skape åpninger slik at den som trengte hjelp kunne finne en vei videre. Det var med stor fascinasjon og ærbødighet jeg observerte hvordan de jobbet. Et nytt plan, og en ny utfordring. Også her jobbet jeg med energier. Jeg hadde jo vært ganske bekymret på forhånd om hva som kom til å skje hvis jeg fikk en utrensing. Nå fikk jeg lære måter å tømme ut de tunge energiene på uten å gjøre det fysisk. Ayahuascaens energier kommer i bølger. For hver gang en bølge kommer bygges energiene opp. Gammel, tung, forsteinet energi blir løst opp, og etter hvert får man et behov for å kvitte seg med denne energien. Den vanligste måten er at man kaster opp eller får diare for å sende den tunge energien ut. Når jeg følte at kvalmen kom opplevde jeg det som om jeg ble presset mellom to enorme hjul. De kom mot meg fra hver sin side. De spant rundt, av og til spant begge i samme retning, av og til i hver sin retning. Men effekten var den samme. Jeg følte det som om jeg ble strukket og strukket, oppover og nedover, til jeg var mange mil lang. Energiene bygde seg opp og tilslutt var det som om noe brast i hver ende, og tung energi ble satt fri oppløste seg. Det hadde samme effekten som hvis jeg hadde kastet opp, og hver gang det skjedde takket jeg Moder Ayahuasca. Ny dimensjon, andre visjoner. Denne er som en trommereise. På vei ut til åpningen i jungelen, på begynnelsen av seremonien, treffer jeg Don Pedro igjen sammen med to andre personer jeg kjenner fra den ordinære verden. Disse tre er med meg på en tur. De viste meg rundt på forskjellige steder i den ordinære verden, viste meg planter, steiner, fjell og sjøer. De tok meg også med til mitt indre landskap, til steder i dypet av min sjel jeg aldri hadde visst fantes. Det var som å vandre rundt i en blanding av indre og ytre mytologi. Rett etter at vi hadde vært i Peru skjønte jeg veldig lite av det som skjedde i dette laget. Jeg skjønner litt mer nå, tre måneder etter, men det meste er fremdeles et mysterium for meg. Jeg vet det finnes flere lag der, mer å utforske, mer å lære. Kanskje må jeg være med på flere Ayahuasca-seremonier for å få fram disse lagene så de blir tydeligere, kanskje finner jeg fram til dem på andre måter. Den viktigste lærdommen har jeg allerede fått..kunnskapen om at de finnes og at de er tilgjengelige. Alle disse lagene, dimensjonene eller nivåene, utspilte seg altså samtidig. Og de foregår på alle plan i meg og rundt meg. Det er ikke noe skille på meg og verden rundt meg, alt som foregår rundt meg foregår i meg.Underveis i seremonien veksler jeg på å tromme og å være stille. Av og til er det noen av deltakerne som synger, helst i pausene fra tromma. Vekslingen er fin og bringer fram stemninger, særlig humoren da Lasse drar en sang om ”mannen og kråka”. Peruanerne morer seg, østerrikerne føler seg litt utenfor, tror jeg. Når jeg trommer håndterer jeg tromme og hammer på måter jeg aldri før har gjort, og det er Ayahuascaen som inspirerer og styrer meg.Så kommer øyeblikket da jeg vet at det blir siste gang tromma skal synge. Istedenfor å slå på den, bruker jeg hammeren som ”kost” og soper over dinosaurskinnet. Lyden er myk og til min egen overraskelse begynner jeg å synge sammen med tromma. Om Mani Padme Hung. Så er det over. Jeg setter tromma forsiktig fra meg på tregulvet, ser etter energispiralen og ser den vinke til meg et stykke unna. Jeg setter meg ned og tenker ”nå er det deres tur. Det er dere som skal avslutte seremonien” .Stillhet. Så snakker Don Pedro. Han sier at Don Ramon vil avslutte seremonien. Da skjer det som jeg oppfatter som noe av det mest fantastiske under hele seremonien. Don Ramon begynner å synge sine Icaros, jeg kan se energien fra sangen flyte ut av ham. Energispiralen til Moder Ayahuasca responderer momentant og de to energiene møtes. Så begynner de å sirkle rundt hverandre, tett, tett sammen, som to elskende som møtes i en hellig forening. De stiger oppover mens de snor seg rundt og danner en ny spiral, som en DNA-spiral. Sammen skaper de en harmoni, en frekvens, en symbiose som er enestående. Det er så vakkert, jeg får tårer i øynene av gleden jeg føler. Samtidig har jeg en stor takknemlighet til disse menneskene som er så åpne, og til Ayahuascaen, for dens inkluderende vesen, som lot tromma få være medspiller i deres eldgamle ritualer. Jeg takker også åndene for at de har gitt meg denne muligheten til å være med i en tradisjonell Ayahuasca-seremoni som tromme-sanger. Jeg tror at det ga meg noe, et innblikk, en kunnskap, en innsikt jeg kanskje ikke ville fått som ”vanlig” deltaker.
Inger Lise Mong
Sett som favoritt
Bokmerk denne
Få denne på e-post
Visninger: 9662 Kommentarer (0)
Skriv kommentar
|