Det først i løpet av de siste 20 årene at sjamaner her i nord selv har skrevet om sin virksomhet, om hva de tror på og hvilke erfaringer de har gjort seg. I slik forstand er mangfoldet på Sjamansonen en rik kilde.

Det som finnes av informasjon om noaidiene, fortidens sjamaner opp gjennom historien tilhører to kategorier. Alle beretningene kommer fra fremmede. De første fra mer eller mindre eller mindre fiendlige observatører og kolonisatører, misjonærer og andre frelsere.

Det kan dreie seg om de eldste kildene fra 1100-tallet, kilder fra svensk side på 1600-tallet knyttet til koloniseringen av de svenske lappmarkene, eller von Westen og hans kjent, hans medhjelpere og etterfølgere fra 1700-tallet. Seinere dreier det seg om artikler og bøker fra innsamlere av sagn og eventyr og forskere som dokumenterte og diskuterte den samiske religionen, som det kalles og det langt unna samene selv.

Alt dette har foregått uten at noaidien, førstehåndskilden til mytestoffet kom til orde i det hele tatt. Er det rart at dette bar ganske galt av sted mange ganger?

Før vi går videre, er det på sin plass å gjenta at sjamanisme ikke er en religion. Om man ser på religion som en samling trosforestillinger og ritualer, knyttet sammen som et ferdig system, om man ser på det som en personlig trosvei, et felles verdisystem, felles moralske anvisninger med fokus på det hellige, religion som det eneste gyldige uttrykk for Guds ord, så er sjamanisme ikke religion.

Sjamanisme legger ikke vekt på tro alene. Sjamanens vei er en erfaringsvei. Hvor langt finner du veien? Hvor langt tør du gå? Og veien blir synlig gjennom å bruke teknikkene for kraft, helbredelse og ekstase.

Den tydeligste dokumentasjonen som viser at sjamanisme er en individuell vei finnes i trommene. De gamle trommene som er bevart fra noaidienes tid er alle ulike hverandre og hver enkelt er særegen. Man hadde altså ingen sentral og fastsatt ikonografi, som man heller ikke hadde en tro, felles ritualer og læresetninger. Det dreide seg ikke om tro i det hele tatt, i den forstand som tro er sentralt i religionene.

Det forventes at den som går på sjamanens vei selv leter seg fram til møtet med makten. Michael Harner kaller for øvrig religion et barn av spiritualitet og politikk.

Selv om sjamanene selv ikke har tatt ordet før i de siste årene, finnes det likevel en god del interessante opplysninger i de gamle skriftene, om man ikke blir frastøtt av tonen og kan vurdere innholdet i kildene.

De skriftlige kildene fra 1100-tallet og fra 16-1700-tallet viser at noaidien har vært et stabilt kulturelement i det samiske samfunnet. Det samme trekkene kom til syne i stoffet da Just Qvigstad gav ut storverket Lappiske eventyr og sagn (1927-29), bare med den forskjell at det som tidligere ble betegnet som djevelsk, nå kalles sykt.

Fortellingene om noaidienes innvielse og praksis viser tilbake til noe som må ha vært opprettholdt gjennom levende tradisjon og gjennom muntlig overlevering og et system for opplæring og innvielser.

Sjamanismen og noaidikunsten er hva jeg tidligere har kalt det første store kulturfaget, med naturen som klasserom, tromma som lærer og noadien som elev.

I boken Samiske sjamaner: Religion og helbredelse, fra 1993, skriver Brita Pollan på side 10 at ” å helbrede er sjamanenes viktigste oppgave.”

Det er bare riktig om det som her menes med helbredelse er å gjenskape en riktig orden og levevis, slik det var den gangen i den mytiske morgen, i begynnelsen. Hvis denne påstanden kun dreier seg om å helbrede sykdom hos en klient, da er det neppe riktig.

Noaidien var en institusjon, med mange oppgaver for samfunnet. Å helbrede sykdom var en av dem og ofte hadde dette et akutt og dramatisk preg over seg, som når noaidier vekket folk til live med å hente deres sjel tilbake fra dødsriket.

Og siden noaidien kommer til syne for første gang i norsk historie som en sjelhenter og helbreder i Historia Norvegiae, fra slutten av 1100-tallet er det forståelig at et slikt inntrykk kan feste seg.
Men da som nå hadde noaidien andre oppgaver, for samfunnet og for sitt eget selv. Vedkommende var ritualleder, spåmann, helbreder, kunstner og klovn og mer til, da som nå.

Noaidien kom også med råd med hensyn til klær, mat, bolig, språkbruk og annet som tilhørte samisk skikk og bruk. Vedkommende var i det store og hele bærer av innsikt og ferdigheter på mange områder, kunnskaper som mange trengte eller også ønsket seg.

At han ble sett på som en ”agent for Saivo” finnes det belegg for i kildene. I kilden fra 1100-tallet sies det at  noaidien ”dyrkes nesten som profeter av den uvitende hopen”.

Fra 1700-tallet kan man lese at noaidien blir mottatt nesten som en ”engel” av samene.

Isaac Olsen, født omkring 1680, var lærer, og oversetter av bibelskrifter til samisk. Han lærte også von Westen samisk. Han døde i Trondheim i 1730.

Han skriver om sin posisjon som iakttager ved noaidiseanser at han ”ikke skriver etter andre menns skrift eller tale eller sagn, men alene det som jeg selv med mine egne øyne har sett og med mine egne øyne har hørt ... for det er ingen som har sett og hørt og erfart det så vel som jeg ... ingen forstår deres språk så vel som jeg.

Her forteller han om noaidiens plass og anseelse i datidens samfunn:

”Når noaidien nå kommer ... så går finnene ut mot ham og byr ham inn, og plasserer ham  på det beste stedet helt for seg selv, og ingen skal komme ham nær og røre ved ham eller hindre ham i noe, gjøre ham noe umake eller fortred, for at han ikke skal bli sint. De legger et nytt reinskinn under ham til å sitte på og gir ham den beste mat som finnes, og brenne vin til ... så rer de opp seng til ham, alene for seg selv, med de beste sengeklær som finnes og som de eier i sine rom...”

Om sjamanseansen eller ”trollmessen” skriver Olsen blant annet dette:

”Det første noaidien gjør er så samle alle folk, både gamle og unge i et hus, eller gammen som det heter.

Alle skal være kledd i sine fineste kofter med sølvbelter og annen stas. Selv er noaidien kledd i klær som er vrengte. Noaidien tar så opp instrumentene, som er runebommen av tre og skinn og med messingpynt av ulikt slag, dessuten hornhammeren, spesielle steiner, kniver, sakser, jerngjenstander, messingkjeder til å dra og skrape med, ringer og økser. Han slår på runebommen med hornhammeren og bruker også de andre instrumentene slik de skal brukes, og så begynner han å rune og joike.”

Et annet sted forteller Olsen at når noaidien våkner fra trancen, beretter han hva han har hørt og erfart om hva som er årsaken til nøden, hva han har ordnet opp i og hva som skal ofres. Olsen skriver også at noaidiene så på sine forfedre som de aller bese, de viseste, sterkeste og dristigste i verden og  de hater og forakter dem som går over til nordmennene og deres skikker...

Selv om Isaac Olsen har beskriver sjamanseanser på en livlig måte, tar han avstand til det og sier at det han forteller om er djevelens verk.

Det er synd at han ikke intervjuet noen godvillige noaidier og skrev ordrett ned det de sa. Grunnen til at det ikke finnes nedskrevne beretninger fra samene på den tiden er selvfølgelig at de ikke kunne skrive. Noaidikunsten var en muntlig arv. 

Først i 1918-1919 kom den første boken skrevet at samer om dette temaet ut. Den var forfattet av Johan Turi og Per Turi og het Lappish Texts, utgitt i København, på samisk og engelsk.

Boken kan nesten virke som et eksempel på en fremstilling som viser at forfatterne har overtatt misjonærenes meninger. Her blir hjelpeåndene omtalt som djevler.

Lite sies om Saivo, men en del om at noaidiene gannet vondt på andre. Forfatterne forteller hele tiden om andre mennesker, andre noadier, ikke om seg selv og sine erfaringer. De praktiserte ikke selv noaidikunsten. De hadde skiftet side.

Men denne ene setningen er god: Alone must he do it, who wants to become noaidi...

Det tar naturligvis tid å komme over hjernevasken og den marginaliseringen som sjamanismen er blitt utsatt for. Så det er først de siste tjue årene at sjamaner her i nord selv har tatt til å skrive om egne erfaringer med egne ord.

Det samme gjelder for mange andre steder, der denne naturinspirerte spiritualiteten er blitt demonisert og undertrykket. Det er først i vår tid at autentiske sjamanerfaringer begynner å bli tilgjengelig for andre i et rimelig omfang.

Nyskapende sjanger? Hvordan nyskapende?

Ikke er det ren kunst. Ikke er det psykologi? Ikke er det gammel mythos. Ikke er det vitenskap. Ikke er det en formel og en facit. Ikke er det bare dikt og forbannet løgn. 

Det er dette og noe annet. Et eget kart underveis? En drøm? En happening?  En ku som blir vill? En himmelbjørn? Et menneske som blir et tre? Et sinn som vokser og vokser...få det ut...litt etter litt...

Og det som kommer ut er en grunntekst, det er originalteksten, myten, begynnelsen, utgangspunktet.

 
Kanskje en dag  blir Sjamansonen en rik kilde for framtidens søkere og studenter, som vil lære av fortiden og for forskere, når de skal dokumentere sjamanisme, sjamanerfaringer og forestillinger fra en forgangen tid.

Ailo Gaup

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar