Kan man vente å få det dyret man ønsker seg når man går til en sjaman for å få sitt kraftdyr tilbake? Hva om man får et dyr man ikke liker i det hele tatt.

Dette aktualiseres av Lie på forumet nettopp nå, se her: http://sjaman.com/index.php?option=com_smf&Itemid=106&action=post;topic=4387.0;num_replies=0

Jeg vet ikke mer om akkurat dette tilfellet enn hva jeg leser. Derfor kan jeg bare svare på dette i generelle vendinger. Men jeg har en del erfaring med hva som kan skje på kurs i en slike situasjoner.

Lie bringer også opp i dagen dualiteten myk/skarp. Bakenom dem  ligger noe annet og ruger.

Jeg antar at det som Lie skildrer skjedde på et kurs. Kanskje skjedde denne innblåsningen også av en kursdeltager. Så først noen ord om den situasjonen, uansett om det var i den settingen at Lie fikk sin erfaring.

Det å gi kraftdyr til hverandre er en spennende sjamanøvelse å introdusere. Det er spennende å hente kraftdyr til andre og det er spennende å få kraftdyr. For mange er det første sjamanøvelse de gjør, for andre kan det være første skritt inn i erfaringen av en levende mytologi.

Jeg har mange ganger merket den spesielle stemningen som sprer seg i rommet når denne øvelsen introduseres. Stemningen er nødvendig. Egentlig er den stemningen er sjamanverktøy i seg selv, og skaper  denne ”det er nå det gjelder-stemningen,” med sitt fokus og sin mottagelighet.

Under innflytelse av dette verktøyet tar alle et skritt eller to opp over hverdagssinnet grunnstemning. Det er som en øvelse i seg selv. For det er først når gruppen kommer inn i denne sjamanmodusen at treningen ta til.

Når man er på kurs, er man i en øvingssituasjon. Du øver deg, den andre øver seg. Når det er over har begge øvet seg både i å gi og å motta. Det går som regel godt.

Det er selvfølgelig noen dilemmaer knyttet til denne situasjonen. Er det forsvarlig, tenker jeg i blant? Kan man sånn uten videre slippe ”nybegynnere” løs på hverandre etter en dag eller to på kurs?  Jeg skal svare på det lenger ned.

Men den som kommer på grupper, ønsker å få erfaringer. Først egne erfaringer, så erfaringer i å arbeide med andre. Mange av sjamanøvelsene er rettet mot andre. Dessuten heter det at ”som man healer, skal man heales”.

Så det hører med i opplæringen å praktisere med andre. Gjennom å fokusere på en annen kan uselviske evner vokse, og egoismen dempes. Mange får gode erfaringer når de setter fokus på å hjelpe andre,

Når man skal få kraftdyr, dukker sympatier og antipatier opp i de fleste. Det er som om dyrerikets hierarki basert på ernæringskjeden  slår ut i full blomst. Jeg ønsker meg ørnen ... ulven ... bjørnen ...hvalen ... anakondaen ... jaguaren...

Og så kan det skje at man får en mus. får man noe helt annet, kanskje en mus. I slike situasjoner har jeg kjent hvordan skuffelsen har lagt sin klamme dyne over rommet.

Trenger man å være skuffet? Nei, ikke etter min mening. Det kan bety at kraften fra ørnen/ulven/bjørnen/ anakondaen/jaguaren alt virken, og ikke trenges å løftes frem. For egentlig har vi støtten fra alle kraftdyr, men en i en slik situasjon er det altså ett som løftes frem. Det man får er kanskje det man trenger mest i den situasjonen og fasen i livet.

Det er heller ikke sikkert at det ligger stor healing i å få det kraftdyret som man ønsker seg. Det er ikke sikkert at fremgangen og utviklingen ligger i det man er kjent med, identifiserer seg med, er positiv til osv...

Kanskje kan man nå videre nettopp ved å få det ukjente og uønskede.  Nettopp det kan skape den reaksjonen innenfra, den alkymistiske blandingen, som skaper ny balansen.

I blant kan også noe slikt fungere som motgift til gift.

Poenget mitt er hvordan man tar det. Om man blir provosert av et kraftdyr kan det godt være at det traff noe i underbevisstheten, noe som det kunne være godt å se nøyere på.

Gjennom det man kan oppleve som et lite kraftdyr kan små detaljer komme på plass. For hver dyreenergi har med seg sin egen rendyrkede overlevelsesstrategi.  Det kan bli for mye rovdyr også.  Eller for mye byttedyr.  Dessuten heter det at djevelen bor i detaljene.

Jeg spurte om det var forsvarlig å slippe ferske sjamanspirer løs på andre. Jeg tror det er forsvarlig. Og av hvilken grunn?

MAN KAN SI NEI.

Kommer man ikke over ens med det kraftdyret man får så kan man sende det avsted.  Man har like stor rett til å si nei, som å si ja. Om man ikke kan si nei, da er det på tide å se på andre sider av egen personlighet.

Ut over en slik øvingsssituasjon, kommer andre forhold inn i bildet, alt det som gjør at man velger å gå til en sjaman fremfor en annen. 

Lie bringer også dimensjoner som skarpt/mykt inn i bildet.

Hun skriver hun hadde noe skarpt i seg før en gang, men nå er hun myk. Det som følger nå er ikke en kommentar om denne personen, men et diskusjon om temaet skarp/myk i en sjamansammenheng.

For meg er egentlig ikke mykt bedre enn skarpt, eller omvendt. Poenget mitt er at vår personlighet ikke skal defineres av eller begrenses til mykt eller skarpt.

Sjamanveien bruker både myke og skarpe elementer, begge trenges.

Er man for skarp, kan det være noe som må smeltes ned i det indre. Kanskje må ulven i det indre temmes, med kjærlighet. Er man for myk, kan det være at man trenger kraften i ulves tenner.

Det myke trenges for å si ubetinget ja og vokse fritt. Det skarpe trenges for å kunne si nei, sette grenser, bli tydelig og skape fokus.

Dette jeg snakker om er elementer som  skaper det mye og det skarpe,  og dreier seg altså ikke om å  den troen at myke følelser er et endelig gode og at skape krav og reaksjoner er sårende, avvisende og urettferdige.

I dag ler man av den myke mannen, som en gang var et ideal.

Jeg gråter over en viss type myke kvinner.

Jeg har sett så mange som ikke kan sette grenser, ta grepet, finne veien og oppgaven, men bare flyte og håpe på at andre skal gjøre det for dem, og da står i blant en eller annen dritsekk klar til å fange dem i flukten.

Jeg gråter også over den mannstypen.

For meg handler det egentlig ikke om å være myk eller skarp og at dette følger kjønnsgrensene. Men når man tar opp temaet er det lett for enhver å havne i disse tankebanene, som tar en rett ut i sterotypiene. De fanger tankene.

Det r altfor lett å henge seg opp i de enkle forklaringsmodellene, med alt det de fører med seg. 

Det er ikke lett å slippe det tilbante og vanlige. Men man må slippe. Eller så forlenger man fortiden, med alt det drass som følger med.

Noen mennesker har det for seg at det er umulig å si nei til dårlige følelser og tidligere erfaringer. De trenger den skarpe kraften innenfra. Det skarpe gjennomskuer disse mønstrene. De kutter over dårlige vaner og bindinger. Det setter grenser for en selv og andre. Det mobiliserer den energien som trenges for forandring.

Noen kan forveksle sløvhet, interesseløshet og dovenskap med mykhet. Hva kan mykhet uten fokus bety? Hjelpeløshet?

Noen mener at skarp konkurranser er den beste medisinen  i nesten alle indre og ytre sammenhenger. Men den som oppfører seg som en vill tiger i heimen eller på jobben kan trenge å smelte ned av det myke og avspennende. For skarphet uten medfølelse i bunnen kan skape kulde og hjerteløshet.

Sjamanverktøyene kan skape forandring innenfra. Man kan få kraftdyr og verktøy av andre, men må ta dem i bruk selv.

I selvutvikling må man ofte slappe av, roe ned stress og uro fra jobben eller heimen før man kan sette fokus på de skurrende underliggende detaljene man vil forandre eller sette fri i eget indre.

Slik bruker man både det myke og skarpe på samme tid.

På lommelykten kan man stille strålen skarp, når det trenges. Andre ganger ønsker man å ha et bredt lysfelt. Så også i livet.

Ailo Gaup

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar