De vet ikke om speilnevronene. Er de den nevrologiske forklaringen på forestillingen om Det tredje øye?

Speilnevronene speiler. De fyrer signaler i én person i respons til handlinger som er i sammenheng med en annens intensjoner. Når jeg leser om dette blir jeg svimmel av muligheter som åpner seg, muligheter for forståelse, muligheter for utvikling, mulighet for å finne veien til oppløftende kunnskaper og tilstander.

Speilnevronene snakker altså sammen via handlinger og viser handlingenes intensjoner før vanlige nevronene reagerer. Kjeden er: A handler og B reagerer adekvat, fordi B har oppfattet handlingens intensjon via speilnevronene.

Så begynner jeg å fabulere...

Siden det er slik, kan det kanskje også være at speilnevronene kan gi A informasjon om Bs tanker, dvs. tanker som mentale handlinger der det ikke finnes en fysisk handling.

Om det er så så kan kanskje speilnevronene gi A et glimt eller innsyn i Bs situasjon som sådan... altså fungere som det vi vanligvis kaller synskhet.

Her er hypotesen jeg fabulerer ut fra. Min hypotese er at speilnevronene er alt det vi har forbundet med forestillingen om Det tredje øye.

 
Det vil si de er forbundet med  det å se indre bilder, , kanskje alle indre bilder, det kan dreie seg om bilder som gjelder andre mennesker og også en  selv.

Jeg skal komme til poenget via en omvei.

For noen år siden ble jeg møtt med  milde smil da jeg forklarte  kraftdyrenes betydning med at de overleverer en dyrearts overlevelsesarv. Overlevelsesarv? Fra dyrene? Tvers over artsgrensene? Og fra en "åndelig" sone og inn i virkeligheten? Fortell meg gjerne om spøkelser men ikke forvent at jeg skal tro på dem...

Smilene er blitt mer sjeldene nå når genekoden er knekket, og menneskene og dyrene kan ha 80-90-96-97 prosent av de samme genene.

Men en ting er å akseptere denne genekunnskapen. Noe annet er å gå med på at en slik overføring kan skje på det mytologiske nivået mellom mennesker og kraftdyr.

Men likevel er løsningen på den gåten kommet nærmere. En annen ting er i alle fall sikkert. Det er ingen lenger som murrer på utsagnet om at vi er alle forbundet. Vi er alle bilder i samme veven...

Ennå nærmere kan man komme sjamanismens "hemmeligheter"  gjennom speilnevronene, først funnet på dyr.

Nå fabulerer jeg mer.

Kanskje er de linken i kommunikasjonen mellom mennesker og dyr, gjennom "en  språklig oversetter" som gjør at forskjellige arter kan forstå og lese hverandres intensjoner.

Kanskje kan de også fungere som speil og fyre en forståelse, ut over det som skjer i en handlingssituasjon mellom to mennesker? For er det ikke mulig at de reagerer på minnebilder, når vi ser for oss vår personlige djevel fra oppveksttiden, eller heltene fra andre faser i livet? Om de gjør det så fanger de opp at et menneske har forandret seg. Kanskje er de selve mekanismen som bidrar til forskjellen.

Vi vet at vi er i stand til å omskrive vår livshistorie. Egentlig skjer det hele tiden, selv om mang tror at deres oppfatning av fortiden og barndommen er faste størrelser. Slik er det ikke.  Ikke i det hele tatt.

Vi forandrer på fortiden hele tiden etter som øyeblikkets linse forandrer fokus.

Og vi reagerer ut fra den fortellingen vi tror på, enten om vi er offer eller helt i historien om vårt liv. Kjertlene reagerer ut fra historien. Følelsene stemmes i historiens toneart. Kroppen forholder seg til historien. Det er altså hva vi tror vi har opplevd, som virker.

Derfor forandrer følelsene og selvbildet...ja selvbildet seg når vi forandrer vår biografi. Vi kan altså designe en biografi for et bedre liv.

I praksis betyr det om vi mener vi hadde dårlige foreldre og rollemodeller, så kan vi forandre på dem, omskape dem og følelsene våre vil forandre seg samtidig.

Det spiller egentlig heller ingen avgjørensde rolle om det bilder vi skaper og forholder oss til ikke er ”sant”, for kroppen reagerer på det vi tror på og har skapt.

Så hvordan reagerer speilnevronene? Reagerer de på forandringen? Fanger de opp nye signaler fra det nye foreldrebildet, de to kanskje mest avgjørende menneskene vi samhandler med som personer inni oss?

For det følger av seg selv at de nye foreldrene må ha behandlet meg annerledes enn det de gamle gjorde. Så åpner peilnevronene nye ”innsikter”, ut fra den modifiserte biografien? 

Min hypotese er at de reagerer på "intensjoner" fra indre personer, som på ytre. De skaper empati på samme måte i disse to settingene. Om jeg begynner å ha medfølelse med meg selv, bidrar speilnevronene til at medfølelsen øker.

Jeg fabulerer gjerne videre... Neste spørsmål er om speilnevronene kan skape oppløftende erfaringer basert på en subjektiv erfaring med en indre veiviser. Er det svaret på hvordan sjamanisme og Guru Yoga fungerer?

Er det speilnevronene som gjør at vi kjenner Veiviserens kraft når vi ser vedkommende for oss i mytelandet, når vi møter vedkommendes blikk og kjenner varmen fra smilet.

Er det speilnevronene som gjør at vi fatter og forstår vedkomendes intensjon og visdom? Det er sikkert at de skaper "kjemi", men skaper de også oppløftende innsikt?

Tenk på din Veiviser, og kjenn for deg selv, kjenn om ikke velværet øker, lyskraften øker og med det glemmer du tunge tanker, som din triste skjebne, og verdens miserable tilstand.

For sjamaner har veiviseren vært den mytologiske linken mellom hverdagssinnet og Saivo, som jeg sier det. Speilnevronene er den nevrologiske linken. Og den gir synskheten. Det er kanskje en fruktbar hypotese å undersøke om det er gjennom dem av vi får med oss en lærers virkelige visdom, at de åpner deg for veien vedkommende har gått så du kan se den på den måten du kan forstå den, så du kan gå den.

I alle fall er det synskhet på en oppløftende måte. Dette poenget er etter min mening langt viktigere enn det sedvanlige ”synske” showet, som så mange blir så altfor betatt av.

Lien oppsummering, ikke helt spekulativ: Speilnevronene skaper som sagt det vi kaller ”kjemi” mellom mennesker. Kanskje også mellom mennesker og dyr? De overfører "arv" fra foreldre til barn, arv som beveglse, mimikk og språk, det samme fra forbilder til beundrere, fra stjerner til fans, Guruer til etterfølgere.

Om de er forklaringen på Det tredje øye, da er de ikke bare begrenset til det, men de er det de som gjør at vi kan se alle indre bilder. 

Jeg leser innledningen på denne artikkelen, av V.S Ramachandran:

MIRROR NEURONS and imitation learning as the driving force behind "the great leap forward" in human evolution.

"The discovery of mirror neurons in the frontal lobes of monkeys, and their potential relevance to human brain evolution — which I speculate on in this essay — is the single most important "unreported" (or at least, unpublicized) story of the decade. I predict that mirror neurons will do for psychology what DNA did for biology: they will provide a unifying framework and help explain a host of mental abilities that have hitherto remained mysterious and inaccessible to experiments".

De gjøre for psykologi det som DNA gjorde for biologi, mener Ramachandran.

Det får meg til å fabulere videre. Jeg tror de kan gjøre det samme ikke bare også for, men spesielt for spiritualitet og religion som DNA gjør for biologi. Det er å skape kunnskap om og forståelse for hvordan de naturinspirerte "linkene" fungerer, og også forklare hvordan man kan gjøre seg egen erfaringerfaring av veien inn i Det Store Mysteriet.

Ailo Gaup

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar