|
Det ringer en dame til meg. Hun er fra en liten by
nordpå. Datteren hennes har fått kreft og trenger hjelp.
Hun ber ikke om hjelp
til seg selv, selv om hun godt kan trenger det.
Denne telefonen kommer midt i en skriveøkt, mens jeg er i den tilstanden jeg elsker mest. Det er når setningene har lagt seg til rette i hodet og flyter ut på rekke og rad. Sett ut fra det, passer det ikke å få en slik telefon. Det er ikke den første den dagen. Jeg har også latt andre ringe forgjeves, men tar denne. Jeg er ganske kort i stemmen da jeg svarer..
I det samtalen kommer i gang tar jeg til å kjenne mors smerte bak ordene. Da er det som om situasjonen forandres. Jeg tar meg i det, begynner å høre.
Når man har hørt en mors fortvilede bønn om hjelp ikke bare noen ganger, men ganske mange ganger, kan selv det lyde nesten hverdagslig...nok en som ringer...hvorfor ringer de meg...jeg har ikke tid nå...
Slik kan reaksjonen komme innenfra i meg slik i farta, når jeg helst vil tilbake til de travle, glidende, vakre setningene. Slik kunne samtalen endt om ikke medfølelsen tok til å virke. Takk for at den finnes. Den åpner meg mot mitt hjertet og den åpner forbindelsen til morshjertet.
Etter hvert får jeg navnet på datteren, skriver det opp sammen med fødselsdataoen. Jeg lover å tenke på henne. For hun er snart på vei til Tromsø for operasjon. Jeg er roligere og jeg tror at at mor også er roligere da samtalen avsluttes.
Seinere på ettermiddagen samme dag ringer en annen dame, også nordfra. Hun har jeg snakket med før for et halvt år siden eller så. Hun har et barnebarn i krise... ung jente, 114 år, alkohol, kanskje verre ting og denne jentas mor, er heller ikke helt patent. Så hun har nok å bekymre seg over.
- Det du gjorde sist, hjalp, men nå er det på gang igjen, forteller hun...du må hjelpe den ungen...jeg har slik uro i meg...jeg vet ikke min arme råd...jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
Jeg har også hørt noe slikt som dette en del ganger. I blant kan det kjennes som om folk mener de er i sin rett til å kreve at jeg hjelper dem, at jeg må stille opp. Jeg vet jeg har et problem med å si nei.
Denne sjamanjobben er også komplisert med hensyn til klientarbeid, dette er noe annet en terapi. Sier jeg for ofte nei til henvendelser, skuffer jeg ikke bare de som ringer, men jeg skuffer også mine indre hjelpere, Saivo-kreftene. Dette gir også meg nok å tenke på. For mye tanker kan også gjøre at alt stopper opp, tiden kan gå uten at noe blir gjort.
...jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...
Jeg år i gang å fortelle mormor at hun også kan hjelpe datteren og sende helbredelse og ro til henne, kanskje også få tåke n til å legge i hjertet hennes..
- Kan jeg det? Nei, jeg kan ikke det, svarer hun..
- Tror du på noe høyere?
- Ja, jeg har vel en barnetro eller noe.
- Er det så at navnene Jesus og Gud vekker noe positivt i deg?
- Ja, men...
Jeg hører på alle reservasjonene som kommer og alt det som står i veien for at hun kan helbrede noen, om hun så gjerne hadde villet gjøre det..
- Ta fatt i smerten og problemene med tankens hjelp, sier jeg ta det vonde det til det høyere.
- Ja, går det?
- Se for deg Jesus på Korset, han som tok på seg våre synder...se han for deg da han overlot sin sjel i Faderens hender...
- Å.
- Legg den smerten du har i tankene dine som inn i ham. La ham ta dem med seg og legge dem fram for Faderen.
- Nei... tror ikke jeg kan få det til.
- Men du kan vel prøve før du avskriver det.
Slik holder vi på en stund, frem og tilbake, til hun ville prøve å hjelpe. Men jeg måtte love å tenke på datteren.
Så i dag morges ringer den første av disse damene igjen.
- Jeg måtte bare ringe deg fordi jeg fikk en slik ro over meg i går, etter at vi hadde snakket sammen. Akkurat nå har jeg fått høre at det de trodde var kreft er en blodpropp. Men de har funnet noe i magen hennes som de også skal undersøke. Men på det første stedet der de trodde det var kreft, der fant de ikke noe, men kanskje er det kreft i magen. Nå skal hun til undersøkelse på et annet sykehus, ikke Tromsø. Jeg håper de vet hva de gjør. De gir meg stadig forskjellige beskjeder. Men jeg må velge å tro at denne nye beskjeden er godt nytt.
Men jeg fikk sånn ro over meg og måtte ringe for å fortelle det. Jeg håper at jeg ikke forstyrrer.
- Jeg satt i mitt arbeidet, sier jeg.
- Jeg beklager om jeg forstyrrer. Det var ikke meningen.
- Det er ikke alltid det passer når folk ringer midt på formiddagen, forstår du..
- Ja, jeg forstår, svarer hun.
- Jeg sier ikke med dette at du forstyrrer. For jeg forstår din situasjon, og det er godt for meg å kjenne at du forstår min. For jeg skjønner at du ringer rundt for hjelp til datteren din.
- Det er liksom ingen sted å få hjelp. Alle er for travel til å ta seg tid til å fortelle. Og man vil allid bvarna sine det bste.
-Ja, slik er det, svarer jeg.
- Det er nesten vondest når noe skjer dem.
- Du trengte kanskje støtte selv også? undrer jeg meg.
- Jeg kunne ikke gå alene med smerten. Derfor ringte jeg også, men mest for barnet. Du vet, jeg har født henne.
- Ja. Det vet jeg.
- De skulle heller ramme meg, sier hun. Hun sier det på en måte så jeg skjønner at det kommer rett fra morshjertet og det rører meg så jeg nesten kan grine blod
- Men jeg skal ikke forstyrre lenger. Men i går etter at jeg snakket med deg var det som om barnetroen våknet igjen. Ja, jeg ber hver kveld for datteren min og for andre mennesker.
Nå også for deg.
ailo gaup
|
RSS for kommentarer