|
Ingen er i tvil om at våre menneskelige livsmuligheter og valgmuligheter er flere enn det dyr, blomster og trær har. Men de har noe som vi ser ut til å ha mistet. Kan vi finne det igjen?
Det lille frøet skyver til side jord og lauv og fysiske hindringer så det kan vokse opp av jorda, opp mot lyset. Så det kan bli en blåklokke ved elvebredden eller en furu øverst i lia. Frøet vet hva det vil og går for det av full kraft. Har ikke vi mennesker noe å lære av det?
Vi har en arv i oss fra planter og dyr. Vi er natur og kommer ut av natur. Det er lettere å snakke om dette nå, når genforskningen har kommet frem med sine resultater.
Ut fra en slik arv lever vi og med den og ut fra den må vi velge veien videre, som mennesker.
Det kommer gjerne et slik øyeblikk i livet da valget presenterer seg selv. Særlig i krisetider er det lett for menneskene å velge å gå sammen av nødvendighet for å gjøre det riktige.
Den som oppdager livsveien og tar valgene ut fra seg selv, tar sine første skritt mot noe dypere, kan erfare å komme inn i nærmest den samme modus for forandring som ytre kriser kan skape.
Dette er for øvrig samme modus man kan komme inn i rett før døden, når personen tar til å ordne opp i det forefalne jordiske.
For fra første trommereise kan det skapes en slik motivasjon, en slik mobilisering ... mulighetene er mange ... jeg må finne ut mer ... tiden er knapp ... det er nå jeg har sjansen ... det er nå det gjelder ... jeg må videre.
Det få tenker på er at en sjelereise også er som å dø litt, det gamle og utdaterte må det for at noe nytt skal kunne få plass til å bli født og vokse opp.
Denne modusen av årvåkenhet blir til når man kommer i kontakt med det området i psyken som vi kalle den mytologiske tiden nå. Grunnen til at denne reaksjonen kommer er at de mytologiske skikkelsene er så kraftfulle. De er kraft. De er energi inne i en form, dyreformer, planteformer og trær, men også kommer de til syne i menneskeskikkelser. De fremtrer med sin fulle kapasitet. Det er sjelden noe nølende over dem. De er lekne og vise på samme tid, de er uskyldige og erfarne, gamle og unge, klovnete og vise.
Dessuten fremtrer de akkurat slik at de i størst mulig grad skal virke på oss. Virke lokkende, tiltalende, aksepterbare og skremmende på den mysteriøse måten, slik at akkurat alle våre kjente og ukjente evner vekkes og fobier aktiviseres.
Alt i alt gir de næring til vår lengsel. De viser oss at en annen tilstand enn den hverdagslige er innen rekkevidde. Så er de speil. Det er like godt å lære seg at de skavankene vi ser og kan tro de har er kommet der på grunn av at de speiler oss.
Det mytologiske feltet ligger mellom hverdagsbevisstheten og Saivo, det som er navnet på de samiske paradisforestillingene. Saivo er det ”stedet” som er utenfor tid og ord, det kan ikke beskrives, kan ikke nås på annen måte enn gjennom sjelereisene.
Hele det mytologiske området er som en labyrint man må passere gjennom, en labyrint med utfordringer, mørke områder, fortryllelser og synkvervinger. Det er nok stoff i mytologien til å holde enhver sysselsatt i en livstid eller flere om man skal ”kartlegge” alt som finnes der.
Derfor er det best å ha Saivo for øyet når man begynner å bevege seg inn i mytologien. For innganger er som en sort dør. Labyrinten er uendelig i seg selv og den gjenkaper seg selv hele tiden. sfærene.
Men hvorfor kan man ikke bare gå til den hvite døren og ut, og være fri med en gang?
Fordi det er mye arbeid å gjøre i mytologiens land.
For det første må vi få med oss hele dyrearven. For det andre må vårt ego slipes og våre forsteinede livserfaringer må slippes, isen må smeltes og kraften befris.
I mytologien land møter vi kraftdyrene, hjelpeplantene, noaidgadzene, veiviserne, forfedrene og alle de andre energiformene, det jungianerne kaller arketyper og som kalles ånder i sjamanterminologien. En sjamanholdning er forresten at enhver velger den terminologien man er mest fortrolig med og har størst tillit til.
Hva er så den gamle arven, arven fra plantene og ikke minst dyrearven, den vi har i våre gener og i vårt nervesystem, i våre speilnevroner?
Dyrearven er ført og fremst energi. Det er selve livsgnisten. Det er pusten og hjerteslagene. Til sammen utgjør dyre og plantearven det vegeterende og det vitale.
Den som tar til å utforske kraftdyrene verden kommer inn i et nydelig system for energioverføring, et system som både er i harmoni med vitenskap og med menneskenes alder og utvikling.
Det er slik at alle dyrearter som har levd former kraftdyr i vår bevissthet, som byggeblokker for den menneskelige bevissthet.
Man kan altså møte en myriade av kraftdyr vi kan møte i mytologiens verden, alle har en arv å gi oss. Energiarven kan gi seg uttrykk i kroppen vår, i hormonene og ikke minst i temperamentet. Selv har jeg fått mest igjen for å jobbe med kraftdyrarven i relasjon til temperament og personlig utvikling. Når man er tilkoblet denne arven kan man ha tilgang til ”alternative” energilder gjøre bevisste valg for å balansere temperament og korrigere livsretning.
I mytologien får man altså historiske land i tilgift til det moderne, vitenskaplige og lekne sinn ellers har tilgang til. En sjelereise er altså en enorm utvidelse av psykens bevisste territorium. Som en del av denne utvidelsen hører forståelsen av at alle ønsker å utfolde seg, slik frøet vil spire opp av jorda
I denne sammenhengen er det at vi sier at planehjelpere, kraftdyr, og forfedrehjelpere er agenter for Saivo. Det er de som nærer inspirasjonen og motivasjon for å søke mot lyset. De viser hva vi skal gjøre for å vokse. Det er som om de vanner røtter eller sender lys til den naturbaserte skapningen som vi er.
For det er ikke slik at vi bare for energi gjennom det vi spiser, og drikker og gjennom den luften vi puster inn. Vi får det også gjennom å være tilkoblet. Vi får det ved å ordne opp i fortids og foreldrearven. Og ikke minst får vi det ved å nå inn i e n oppvåknende modus, det å være innstilt på å utvikle oss.
Saivo-ekko skjerper vår årvåkenhet og lokker oss videre.
Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer