|
"Utpå kvelden er jeg kampklar. Vet instinktivt hvor Valen
er. Jeg går inn i mørk skog og smertefullt mørke. Mot Valen. Valen er
der hvor mørklagt land møter islagt vann, det er der jeg skal møte Stallo".
Jeg lukker øynene og drar inn mellom verdenene. Til Juksakka. Jeg bøyer meg for Gudinnen og ofrer en dråpe blod. Jeg får et våpen, et spyd. I samme øyeblikk som våpenet borer seg inn i den mykeste delen av hjertet, gjør Buegudinnen seg liten og setter seg inn i hodet mitt. Gå, sier hun.
Jeg skritter modig ut i mørket, ser ingenting. Ingenting annet enn de selvlysende grønne linjene som Juksakka tegner på innsida av panna mi. Så sier hun at jeg må bære henne hjem igjen. Stallo? spør jeg. Gudinnen er taus, vil hjem.
Dagene går, spenningen i meg stiger. En hendelse et par kvelder senere løser den ut. Smertepunktet er ikke lengre bedøvet. Det river.
Jeg vil ha en avklaring i forhold til denne hendelsen. Giftpilene hagler rundt meg, når jeg forsøker meg. Ingen treffer. Jeg fokuserer på det jeg vil ha avklart. Giftpilene blir større, og satans giftige. Skytes mot mennesker nær meg. Jeg faller ut av balanse, sjokkert, dypt sjokkert. Balanserer meg og fokuserer, igjen. Resultatløst. Frykten tar tak i meg.
Jeg har møtt min Stallo
Utpå kvelden er jeg kampklar. Vet instinktivt hvor Valen er. Jeg går inn i mørk skog og smertefullt mørke. Mot Valen. Valen er der hvor mørklagt land møter islagt vann.
Vel fremme stiller jeg meg med ryggen mot mørket og ansiktet mot is, mot Nord. Lukker øynene og tar fram spydet. Bare kom, sier jeg til Stallo. Stillheten brytes, det knaker og braker i isen foran meg. Plutselig knaker det ved siden av meg, tett ved siden av meg. Så, stille. I dette nå tviles det i meg. Er det muligens ”noe”? Jeg åpner øynene, ingen. Puster rolig, fokuserer. Jeg hører vinden leke over isen
Så, braker det igjen, på isen. Foran meg. Nært og intenst. Som om isen gir etter for noen. Kjenner jeg vil åpne øynene igjen. Fokuserer på det siste drønnet.
Så ser jeg ham, bak lukkede øyenlokk. Iskaldt nordavindsgufs river og røsker i svarte filler og slintrer.
Jeg rekker ham til knærne.
Jeg tar ett skritt mot ham, han krymper. Vi stirrer hverandre inn i øynene nå. Hans er gule. Jeg kjører spydet inn i hjertet hans. Trekker det ut igjen. Grønt blod renner ut, men Stallo merker det ikke. Lynraskt er han utenfor synsfeltet. Det knaker ved siden av meg, jeg hopper rundt, parerer. Så, fra en tredje kant, det braker i is. Jeg hopper rundt i buskaset på stranda, har nok med å lokalisere angrep. Så er han foran meg igjen. Nær.
Jeg borer spydet inn i hjertet hans, igjen. Han faller denne gang. Jeg setter foten på brystet hans. Han ber om nåde. Jeg river ut hjertet hans og blodet. Putter det i lomma i mangel på noe bedre. Så river jeg av skinnet. Da skifter han form, blir en jeg er glad i. Jeg tar tak og river kjøttet av ham, legger det i en tredje lomme. Beina får plass i en fjerde. Stallo er død.
Så, Vargen. Glefsende og siklende med skarpslipte tenner. Jeg tar beistet med høyrehånda og dreper ham med bare nevene, høy på seier nå. Klapper den sammen til den er på størrelse med en snøball. Han havner i en femte lomme.
Jeg er ikke lengre alene, min Veiviser Mikkel står der ved siden av et bål. Jeg tar blod, skinn, kjøtt, bein og Varg og slenger dem inn på bålet. Ilden fortærer. Jeg legger hodet på isen. Takker Moder jord, løfter hodet mens smeltet is renner nedover fra panna. Åpner øynene og takker Far himmel over meg. Jeg ser Orions belte.
Jeg bøyer hodet for min Veiviser, bak lukkede øyenlokk. Mikkel kapper det av. Han tar hånda mi, reiser meg opp, og gir meg ett nytt hode. Han tar frem et speil. Noe vakkert og gyllent skinner mot meg. Han finner fram en sortbrent liten figur med snor i og henger den rundt halsen min.
Det er skytsengelen min, sier han. Jeg takker.
Så tar jeg ut mitt røde hjerte med høyre hånd og gir det til Moder Jord. Hun legger ett blått i min venstre. Jeg legger det selv der det hører hjemme.
Jeg takker, åpner øynene og går tilbake gjennom skogen
Halvveis igjennom merker jeg at noe kommer etter meg. Jeg snur meg, lukker øynene og ser Stallos grønne blod som dryppet ned på isen, komme rennende i ormebevegelser. Jeg rekker ut hånda og kaster det på et bål som lyser opp foran meg. Takker og går videre med åpne øyne
Langs stien våkner skogen. Rekker og rader med skogsvesener og vesener fra verden bortenfor alt, står der på hver sin side og klapper.
Rett ryggen og hev hodet, sier en kjærlighetsfull stemme. Jeg gjør som det blir sagt og skrider gjennom mørket. Ute av skogen, ute av mellom verdene, går jeg hjem.
Frykten tar meg utpå kvelden. Da våkner krigeren, krigeren som er villig til å satse alt for kampen, kampen for å gjenopprette balansen. Jeg blir fryktløs, totalt fryktløs. Befridd og beruset. Er det lenge.
Det gyldne rolige lyset og fyller meg. Jeg sender healing til alle berørte parter, både de som har blitt spiddet av giftpiler og dem som sendte dem. Jeg sovner, sover godt.
Neste morgen er jeg glad og lett., men kampen ikke er over. Balansen er ikke gjenopprettet, enda. Jeg finner fram en sol brent inn i horn og henger den rundt halsen. Takk, navnesøster.
Jeg mangler en hanske i dag, jeg vet hvor den er.
Det er dag i skogen. Jeg går inn på stien som fører til Valen. Fallende løv lager raslelyder. Skogen rasler. Og der er hansken. Det føles som om noen har tatt i den i løpet av natta, som om hansken er kastet.
Jeg tar den opp.
Nå skal du få den største utfordringen du noen gang har fått, sier kjærligheten i raslende løv. Jeg fylles av noe underlig.
Jeg tar imot, kjærligheten, svarer jeg.
Så går jeg mot Valen, igjen.
Og der, ute på isen har to vedskier kommet til syne i lyset. To vedskier fra et bål jeg laget på julekvelden, da var de tre. Bålplassen er Valen.
Jeg fylles. Jeg fylles slik at vannskrekken min forsvinner, nesten.
En sølvfarget bro legger seg mellom meg og den ene vedskia. Jeg går med vidåpne øyne på en sølvbro over isen. ”En sjaman veier ikke”, synger det i meg, ”en sjaman veier ikke for og imot, en sjaman veier ikke. ”
Jeg går over knakende is, lettere og lettere blir jeg. Brått tung, det knaker. Vannskrekken kommer.
”Veier ikke” synger det igjen. Der har jeg den første i hånda, går bort til neste, må legge meg på isen for å sparke den løs. Så har jeg den i den andre. Mot land blir jeg lettere og lettere. Danser over isen
Beruset og befridd, igjen. Ikke fryktløs denne gang, tillitsfull.
Jeg setter meg på en trestamme, vender ansiktet mot Nord. Et hulk fra dypet kommer opp gjennom meg, tårene renner. Hulket blir en joik.
Og jeg joikes, med en stemme jeg aldri har hørt før. Stemmen fra dypet.
Strupen vibrerer. Joiken strømmer ut av meg. Jeg joiker Lyset, Lyset fra verden bortenfor, inn i denne. Det vibrerer i Nord. Himmelen blir lysere i horisonten, Moder Jord gnistrer opp i den. Himmelen over blir dyp kongeblå, det er som en linje går over himmelen litt over horisonten, skiller det lyse fra det dypere. Foran meg blir lufta tett, den er som flytende. Tusenvis av usynlige stjerner skaper ringer i vann, fødes og dør, fødes igjen.
Så blir det stille.
Jeg reiser meg med en svartbrent vedskie i hver hånd og går ut av skogen. Det er lav sol.
Skyggene av tusenvis av stein på stien og etter hvert veien, er ikke sorte lengre, de er røde, som om det er det himmelblå som lyser og ikke sola.
Jeg går på en rubinglødende vei, den tar meg over brua og inn i en Oslogate.
Der går jeg, lett og glad, sotete som bare faen, med en svartbrent vedskie i hver hånd.
Folk ser underfundig på meg, med et lystig glimt i øyet og et lite drag om munnvikene. Jeg smiler tilbake. Prøver å tørke av meg sot og maskara, med enda mer sotete hender, husker jeg plutselig. Jeg holder vedskiene som om de skulle vært et barn nå.
Innimellom kommer frykten, hva er det jeg driver med? Gjør ingenting, sier jeg til frykten og smiler til dem jeg møter. Føler på galskapen, den gode, den crazy. Dette er i overkant tenker jeg, men skitt, det føles godt. Og jeg humrer for meg selv, halvhøyt.
Runder Coop`en og får annet å tenke på. Vedskiene begynner å bli tunge. Tyngre og tyngre blir de. Dagen før bar jeg en 50 liters vedsekk, den var lettere. Jeg skjønner at jeg må slippe, noe. Mitt gamle jeg, min fortid, må gå. Jeg begynner å slippe. Ved porten hjemme sier jeg et endelig farvel, til meg selv. Ser meg selv gå.
Jeg ser speilbildet mitt og gapskratter. Sotsvart, hele meg er sotsvart. Inni alt sotet lyser et par glimtende øyne over et bredt glis. Slik har jeg gått gjennom hele nabolaget mitt her i hovedstaden….
Tiden er inne for å gjenopprette balansen. En giftpil skal hentes tilbake av den som sendte den. Verre pil kan nesten ikke skytes mot noe menneske.
Giftpilene hagler mot meg. Jeg hører ”du” skrikes mot meg, men sanser at det høres av en som står ved siden av meg, som er meg og samtidig ikke meg. Jeg snakker med lav rolig stemme. Korte setninger. Jeg kjemper ikke for meg lengre, men for balanse.
Pila skal hentes og tilgivelse skal bes om. Enda mer gift. Noe treffer, jeg lar det skje. Det er som om de siste rester av min fortid blir skutt ut. Så går jeg foran, tar tilbake alt jeg selv har sent ut, tilgir og takker. Giftpila blir tatt tilbake. Balansen vinner.
Så slår det ned i meg, hvorfor måtte dette skje med bare stemme og ikke øye til øye? Tok jeg minste motstands vei? Svaret er i speilet, det lå i øynene, de var mørke som gnistrende kull, mine kjente er blågrønne.
Mørbanket, beruset og utmattet etter 25 timer med stallokamp. Riktignok noen i sovende tilstand, men likevel i kamp.
Om kvelden brenner jeg bål i peisen, gjennomvåte vedskier brenner lystig på tredje forsøk. Etterlatenskapene etter kampen, fra alle involverte, kaster jeg inn i flammene. Alt fortæres av ilden. Himmelen er mørk nå, men klar og fremdeles dypt fløyelsblå.
Og balansen? Forseglet i ettertid, lever nærmest sitt eget liv, balanserer de som skapte den.
Gro Hernes
|
RSS for kommentarer