Da jeg var innom sjamansonen for andre gang skrev jeg en kommentar under artikkelen ”Hvem er jeg egentlig?” på forsiden. Ordene mine forsvant da sonen ble hacket i august ifjor.

”Hvem er jeg egentlig” gjorde inntrykk på grunn av åpenheten rundt temaet ”guru”, ”gurugud” og forfatterens  indre utvikling og konklusjoner. Les selv.

Imidlertid satt jeg igjen med et spørsmål: Hvordan unngår Ailo Gaup gururollen i forhold til den bevegelsen han er selv med på å skape? Jeg prøvde å identifisere en kommunikasjonsmodell utfra hans egne innlegg her på sonen og ikke minst selve artikkelen.

Når ”jeget” til sonens redaktør blir så uavgrenset, egner han seg mindre som projeksonsflate for leserne. Man oppfordres til å kjenne etter hos seg selv, tenke selvstendig. Reaksjonene mine speiler mitt eget indre bedre en et forfatterjeg som unndrar seg. Det gjør han ikke i den forstand at han er lite meddelsom, men en eksplisitt hierarki av egenskaper og eksistensformer blir unngått. 

Allikevel reagerte jeg den gangen på at så mange av tilbakemeldingene på forsidens artikler er utelukkende affirmative.  Det er viktig å gi og få positive tilbakemeldinger, bevares!

Men hva med utfyllende kommentarer som tilføyer noe eget, hva med utfordrende spørsmål, tolkninger og bastante uenigheter?

Inne på debattsonen ble jeg tiltrukket av en vennlig atmosfære med mange følsomme, innsiktsrike og kreative tilbakemeldinger til andre innlegg.

Men selv nå etter nesten et års medlemskap spør jeg: Er det egntlig så mye debatt som foregår her inne? Vi som oppfordrer til selvransakelse, beskriver indre oppgjør med stallo, beskriver sinnets gode kraft, nødvendighet til å miste frykten for frykten m.m. – men takler vi hverandres meninger?

 
Passopp brukte ordet ”snillisme” i et av svarene i tråden om boken til Andreas Winsnes.

Forstår jeg ham riktig, mente han manglende beredskap til kritiske tilbakemeldinger på et faktabasert bakgrunn. Det finnes mye synsing basert på en eklektisk mix av New Age filosofi og viten som blir blandet ihop med sjamanisme. Klare grenser mellom disse områdene kan ikke trekkes hvis man ikke undersøker hvor ens egne holdninger stammer fra.

Det er nå så.

Selv om kunnskapsansamling og etterprøving er meget viktig, så har vi ikke bestandig tid å gjøre det for alle innlegg. Kreativ tankegang og produktive spekulasjoner samt skrivegleden lar seg ikke alltid samstemme med arkivaren i oss.

Derfor skal det selvsagt være rom for frie utvekslinger. På ingen måte mener jeg at hver innlegg bør ha referanser! Grusomt, nei og atter nei!

Men ordet ”snillisme” satte noe igang hos meg. For tryggheten som er en følge av at man slipper å måtte redegjøre for sin tankegang – det kan være falsk trygghet. Kanskje er det bare sløvhet og naivitet. Og manglende debattkultur.

Det kreves nemlig øvelse i å takle og tåle å bli sagt rett imot. Likedan kreves det trening i å tvile, kritisere, tilbakevise uten å fornærme.

Klart er friksjoner uunngåelige, nettopp derfor trenger man en skriftlig kultur som hjelper å navigere når uværet er ute. Andre ferdigheter som kreves for å ta et oppgjør lærer vi jo bestandig om her inne, med og av hverandre.

Da skulle vi vel være godt rustet for det meste?

Vi snakker mye om kjærlighetens mange former. Om kjærlighetens språk, som må utvikles av hver enkel og i fellesskap. Det å kunne overleve friksjoner på en gavnlig måte er et ledd i denne prosessen. Jeg søker også balanse. Men den harmonien jeg etterstreber er ingen såpebobleglatthet. I en trygg sammenheng tør man å satse og vise mindre glatte sider, vel vitende at slikt ikke rokkerer fundamentet.

Jeg har merket an noen medlemmer aldri svarer på innleggene mine.  Det er naturlig, ikke alle kan svare alle, jeg gjør det ikke heller, i tillegg mangler tiden. Og hvis man er lite på bølgelengde er avstand kanskje det beste. Men hvorfor ikke komme med en reaksjon? Gjør gjerne det, hvis du vil.

Da er jeg kommet til neste avsnitt: ukulturer som sprer seg i miljøer der det diskuteres for lite.

Skjulte former for kritikk som ignorering. Eller behovet for å glatte over alt før det er funnet en løsning. Overdreven dramatiske reaksjoner. Som: ”Nå melder jeg meg ut...” Istedet kunne man ta fatt på situasjonen på et mer prinsipielt grunnlag, hinsides det enkelte tilfelle.

Jeg har ikke lagt skjul på at jeg elsker den delen av meg som er en ”andlig krigare” (jamfør Jørgen I. Eriksson).

Hvis du ønsker en ordfekting nå, så tar jeg utfordringen!

Men velg riktig tidspunkt på dagen, en annen del av meg er katten som krever sin siesta i solen eller ved bålet i peisen. Timing er særdeles viktig, ja.

En del hendelser i de siste ukene har skapt det inntrykket at sjamansonen, ved begynnelsen av sitt tredje år på nettet, er på vei inn i en selvreflekterende fase. Vi er blitt mange, vi er en del av offentligheten og samfunnet. Derfor dette innlegget.

Sonja Samuda  

 

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar