Jorden forblør. Arter dør ut. Alle kriger dreper. Nytter det å dikte nå. Finnes det noe som nytter? Her er en ny vekkeklokkeversjon.
Kan det nytte å dikte nå?
Finnes det noe
som nytter?
Jorden forblør.
Artene dør...ut.
Alle krigene dreper.
Fattige livsløp fornedrer.
Formuer skapt
av naturens rikdom
blir brukt til å øde
planters og dyrs revir.
Nytter det å dikte nå?
Finnes det noe som nytter?
Å spisse språket
i dikt og protest nytter,
å synge for simlene,
ulvene og isbjørnene nytter.
Å bremse fart og forbruk nytter.
Å samle søppel som flyter på
gater og stier nytter litt.
Det nytter å nekte
håpets tre å dø...
selv i vissheten om
at alt liv til slutt ender
hos den store ånd.
Medfølelse nytter,
og å holde hjertet åpent.
Helt åpent. Hver time.
I hvert menneskemøte på veien.
Det hjelper å vite at også vi
er en utrydningstruet art
som kan dele skjebne
med de dyr og planter
som dør ut.
Vi skal også dø...ut.
Men inntil videre...inntil videre...
Jeg ønsker meg et varmt
og åpent hjerte
inntil videre...
Jeg ønsker meg et hjerte
som beskytter jorden.
Jeg ønsker meg et hjerte
som verner om
alt liv,
også ordløst liv,
fjellrevens liv,
livet til alle arter
som kjemper for livet,
et hjerte som
omslutter deres revir.
Har ikke de
større rett til det
enn oss?
Hver skapning
er et frø sådd av den
store ånd.
Jeg ønsker meg et åpent,
uangripelig hjerte.
Men hvem er det gitt
å kunne forandre
den løpske ferden mot
undergangen?
Storting? Forskning?
Børs? Katedral?
Medias flyktige makt?
Kunstens ville, vakre kall?
Tiden er inne
for enkeltindividet.
Et jeg møter et du.
Jeg ser inn i dine øyne.
Der inne ser jeg et landskap.
Vi, hver enkelt
må ta valgene nå,
før planeten tvinger oss.
Ingen vil like
det som da kommer.
Vi må stoppe
krigen mot naturen
og skape freden nå.
Vi må ta små skritt nå,
enhver av oss,
før alle blir avmektige.
Hver en av oss er utvalgt
til å være her nå,
til å være midt i livets dans
for å bidra...inntil videre.
Selvbesinnelse er
første steget på veien,
selvbesinnelse og mer besinnelse,
og vilje til å slutte fred.
med naturen.
Maktens geværgrep
har døden på slep.
Gud er snill
om vi vil.
Er vårt lille lands
store rikdom til
virkelig nytte
for jorden?
Er hytteslott og
oljegodt det beste for
isbjørn, hav, vidde og vær?
Er det svarte gullet
til gavn for
alt liv?
Selvbesinnelse
er første steg å ta, nå,
i morgen og i all fremtid.
Små skritt av tillit
tar meg til deg og
deg til meg...
...så vi kan møtes
ved begynnelsen...
Jeg ser inn i dine øyne.
Jeg ser natur.
Du er natur.
Vi er natur.
Vi står på en høyde
i et land i nord,
som ett hjerte,
ett sinn,
ønsker at naturen
skal gjenfinne balansen:
Husker du da
vi kom til denne jorden?
Nytter det å dikte nå?
At jeg skrev dette ned
gjorde meg glad
for en dag.
Beste hilsen fra Ailo Gaup
|
RSS for kommentarer