Blant mange ting er sjamanisme er et læresystem tilpasset dine interesser og din lærelyst. Det de fleste erfarer er at metodene kan lære deg å slappe av og å åpne opp. Dette høres enkelt ut, men de fleste oppdager at det å slappe av må læres. Det å slappe av egne forventninger, huke seg av selvbilder og fysiske besværligheter er ikke så enkelt. I tillegg må man lære å forholde seg til kraften og kunnskapen. Det hører med i sjamanmodusen.

Først må man lære å dykke ned og finne veien inn mellom verdenene, der sjamanveien finnes. Den leder mot kraften. Man kan ikke omgå det hellige i ens indre som om det  bare var en ordinær og hverdagslig tilstand, uten omrystende syn og erfaringer.

Besværligheter og vanskeligheter er navnet vi bruker på det som har kilt seg inn mellom hverdagssinnet og disse erfaringene som venter på deg inne mellom verdenene. De er smertefulle på mange måter. Å overse dem er umulig. Smelte dem må du. Å lure dem kan du ikke. Når vanskelighetene på veien smelter som smørret i en varm panne kan mytelandet bli tilgjengelig.

Hver tradisjon har sine koder. Språket er ikke et flatt språk og entydig i sin mening. Det er flertydig fordi det skal kunne lede fokus fra ytre forståelse til indre erfaring og mening. Gjennom metaforspråket kan årvåkenheten flyte fra en dimensjon til neste, som fra hverdagen og inn i myten. Når man har den erfaringer, blir sjamanspråket flertydige rolle åpenbar.

Å ta en reise kan som kjent bety en biltur eller trommereise.

Bakgrunnen for kodet språk kan være mange. Det kan stikke i det forhold at sjamaner er blitt forfulgt. Samiske sjamaner har også opplevd harde tider. I harde tider har tradisjonene overlevd  i små stammer, endog som familietradisjoner, overlevd som forbudt praksis eller hemmelig kunnskap, vevet inn i et fellesskap med landskap, fauna og flora.

Familier kan ha voktet kodene som skatter, som ikke skal deles med andre, ikke gis til utenforstående, og slett ikke til de fremmede, de andre, de som ikke tilhører stammen. Kodene var beskyttet av tabu.

Du skal ikke dele med andre, sier noen samiske helbredere til meg fortsatt, og flere tenker sikkert det samme. Det skal ikke deles for da mister det kraften. For den eller det som bryter et tabu, svekker kraften.

Jeg svarer at kunnskapen må være fri. Det man holder tilbake, det stenger. Det som stenger, stagnerer.

Dessuten blir man rik ved å dele, vel og merke om det man deler tas imot på en måte som viser at det er forstått og det virker. Det kan være lett å gjøre narr av og bevisst misforstå koder på sjamanveien, om de serveres i en umake sammenheng eller utenfor sin sammenheng.

Kunnskapen skal være tilgjengelig for den som søker. Det er samtidens første bud. Selv om man i de harde gamle dager kunne bli straffet for å tromme, er det lenge siden nå. Om noen blir straffet i dag, skjer det mest via selvsensuren. I dag må tabuet omplasseres til andre områder enn dette.

Går man ut med sin kunnskap kan man oppdage at de mest uventede personene melder sin interesse. Litt motstand fra omgivelsene må forresten alle tåle. Ikke først og fremst for å gå inn i boksekamp med argumenter, men for å lære mer om egne reaksjoner. 

I de stunder man er åpen for det kan læringen bestå i å inkludere reaksjonene man har på andres oppfatning og agering. Det er spennende å kunne utforske hvordan man reagerer på å bli motsagt.

 
En annen årsak til kodespråket stikker i forhold som gjelder hvordan man besk skal få og omgås indre erfaringer. Sjamanveien kan beskrives innen flere metaforer, som jegerens vei, eventyrerens , den åndelig krigerens vei, den såret helbreders vei, mytepoetens vei, drømmetidens vei og mange andre.  Dette er døråpnere, for erfaringer som venter den som går gjennom døren.

Forskjellige sjamaninnvielser kan bestå av  en samling slike koder som fører til erfaringer, som man skal introduseres for og gå gjennom. Dem må man mestere og tåle. Å tåle dem kan bety å smelte for å formes eller hamres ut på nytt.

Det hadde ikke vært noe utfordrende om det var så enkelt at man bare kunne ta frem tromma og slå på den, se noen bilder flimre forbi, og vips, så var man sjaman.

Når man er tilkoblet, venter nye koder, nye oppgaver og erfaringer.

Tradisjoner er bygget opp på en rekke slike designede øvelser, med påfølgende, ønskelige erfaringer. Jeg sier erfaringer. For å lese om kodene uten å få med erfaringen med hva de kan gi en eller kreve av en, trenger ikke å føre en videre på sjamanens vei.

Tabu er altså et begrep på sjamanveien. Ordet tabu stammer fra Polynesia, der det står for en rekke beskyttende forbud knyttet til gjenstander eller fenomener fylt av en særegen overnaturlig kraft, som kalles mana.

Disse forbudene eller påbudene skal beskytte menneskene i omgang med mana, det hellige.

I det samiske Bjørneritualet var bjørnedreperen så fylt av mana, han var så kraftfull at det var farlig ller skadelig for øynene  å se på vedkommende. Derfor var vedkommende omgitt av tabu. Om man skulle se på vedkommende måtte det skje gjennom en messingring, som beskyttet øyet mot kraften.

Man skulle heller ikke omtale en bjørn som bjørn, men kanskje som Bestefar i bakkene eller Den brune i skogen.

 
Tabu kan også ligge bak utsagn som dette: Nei, du får ikke bruke trommen min, heller ikke raslene mine. 

Det finnes slike tabu på de fleste sjamanveier.

Tabu som kode kan ha forskjellig virkning. Ikke se deg tilbake, kan det hete når man går hjemover fra ett hellig sted i naturen.  Eller når man forlater en sermoni. Det påbudet kan skape en klar grense mellom det hellige og hverdagslige.

Det kan også være at tabu kan bygge opp en kraft for å bevare sonen av det hellige i det indre levende. De kan også hjelpe oss å holde veien åpen inn gjennom mytelandet, og ikke stenge den eller gjøre den unødig svingete.

Dessuten kan tabu hjelpe en søker til å styre unna de vanlige feller på veien.  Ordinær tenkning, politisk tenkning, eller private hensikter og ønsker om fordeler og vinning kan så lett spre seg fra hverdagssinnet og inn i  mytelandet. Da kan det så lett skje at det man finner på veien, når man egentlig leter etter det hellige, er den indre dialogens hverdagssnakk og flate selvfølgeligheter.

I blant er tabu villet og ønsket. Andre ganger påbudt. Men også misforstått.

For ting man ikke skal gjøre, tanker man ikke skal blande sammen og handlinger som tilhører det "hemmelige" på ens egen sjamanvei, eller kretsen av de innvidde, er der for å gi, åpne og beskytte kraften og ikke for påbudets skyld, ikke for å skape oppstyr og mystikk eller noe annet.

Ailo Gaup 

Kommentarer (0)

RSS for kommentarer

Navn

Tittel

Kommenter

mindre tekstfelt | større tekstfelt

Motta via E-Post (Bare registrerte brukere)

Skriv inn bokstavene ovenfor i tekstfeltet nedenfor

Legg inn kommentar